Svigerproblem!

[Gjest tyttebær]

OK! I have to face the problem! Svigerforeldre ser ut til å vera eit problem hjå oss!

Eg tenkte alltid når eg såg filmar om fæle svigerforeldre ville eg aldri ha det sånn! Alt skulle bli perfekt når eg fann den som skulle bli min kjære! Men nei!

Eg kan ikkje sei eg har eit fælt forhold til svigermor mi (ho er enka), me har vel helst problem med at me finn lite å snakka om, så det blir berre stille!

Men! Det største problemet - MINE foreldre!

Små fakta: Eg er 20, min kjære 33 og mine foreldre 40 og 41.

Det vil sei at mine foreldre var forholdsvis unge når eg blei skapt, og det er kun 7-8 år mellom min kjære og mine foreldre.

Eg har aldri sett på dette som eit problem. Eg forstod sjølv at det var litt stor aldersforskjell mellom oss, sidan eg i tillegg var litt yngre når me blei i lag, men ka har alder egentlig med saken å gjera så lenge me er glad i kvarandre?

Problemet begynte vel ganske tidlig. Når me hadde vore i lag i 2 veker kom min far og sa at: du kan berre gjera det slutt. Han kjem til å ødelegga heile ungdomstida di, og det vil ikkje fungere!

Men, eg ville ikkje! Og med god støtte frå min kjære, og mye prat fann me ut at motgang frå far styrka vårt forhold enno meir.

Likevel vil ikkje min far gje seg. Me har vore i lag i nesten 3 år, men for han virke det som om det fortsatt er eit problem.

Min kjære har vore veldig forståelsesfull, og har sjølv sett seg i fars situasjon og skjønt at "Ja, eg er 13 år eldre enn ho, og 7-8 år yngre enn mine svigerforeldre, men detta skal fungera for det". Men han begynne å bli lei tankegangen, for dette ser ikkje ut til å gå over hjå mine foreldre.

Når me blei ilag var det mykje motgang frå dei. 4 mnd etter me blei i lag fekk me ein liten leilighet i den byen me budde før. Eg var der stort sett åleine, men den var vår, og me delte husleiga. Og - mine foreldre fekk eit problem med det, og var knapt nok innom der i det heile. I tilegg prata dei lite med min kjære.

Og for eit halvt års tid sidan flytta me hit me bur no - fleire timar borte frå mine foreldre. Og mine foreldre blei sure meinte at eg fekk ikkje lov til å flytte så langt vekk! Eg var då 19 år gammal, og så vidt så eg veit har eg lov til å bestemme over meg sjølv då!

Men likevel - mine foreldre ser ut til å ha problemer med min kjære.

Når me er på besøk hjå dei tar dei ofte ein "frekk" tone til han. Eg skulle kjøre min far på fest ei gong, og når eg og mine kjære gjekk og satt oss i bilen kom min far og sa at han kunne sette seg inn å prate med dei andre, for han trengte ikkje vera med. I konfirmasjonen til søstera mi følte min kjære seg rett og slett ikkje velkommen, og eg kan ramse opp mange andre situasjoner. Men det er ikkje vits.

Problemet er at min kjære er lei. Han har prøvd å ha eit godt forhold til sine svigerforeldre, men dei slepp han ikkje inn! Eg veit ikkje ka eg skal gjera for det tærer ein del!

I dag f.eks. prata eg og min kjære på telefon (han jobber jo borte). Og eg fortalte om at eg hadde prata med min far. Og samtalen gjekk vidare slik:

Han: Åja? (Med ein litt ironisk tone)

Meg: Ja, er du sjalu? (med ironisk tone igjen)

Han: (alvorlig) Nei, men far din er nok.

Meg: Hæ?

Han: Far din er nok sjalu sidan eg er i lag med deg. For då får han ikkje ha "go'jenta" si å bestemma over lenger.

Og så fortsatte samtalen vidare om at han klaga over far (OK, far er problemet. Mor er egentlig ikkje noe særlig problem).

Han meinte ikkje direkte at min far vil vera i lag med meg, og at det er derfor han er sjalu, men at han er sjalu fordi at han ikkje får bestemma på ein måte.

Og så begynte me å diskutera om det er fordi at min kjære er 13 år eldre enn meg, og berre 7-8 år yngre enn mine foreldre. Det hadde jo vore annleis om mine foreldre hadde vore 50! Og det skjønner eg òg. Men korfor skal det vera så vanskelig å forstå at dei kan ikkje ødelegga detta? Det er eg som bestemmer kem eg vil dela livet med. Og noen gonger føler eg at eg må velga enten foreldre eller min kjære?!

Dette begynner å bli ein SMULE plagsomt og eg veit rett og slett ikkje ka eg skal gjera?!

Håper noen kan gje meg eit godt råd no, for eg er ein smule lei, og det irriterer forholdet vårt òg!

Satser på at noen forstår, sjølv om det blei litt rotete dette her!

[Gjest Forstår]

Ja jeg forstår både deg og din far. Jeg forstår at du har et bra forhold og at dere er glade i hverandre.

Men, om du er 20 nå. Så var du 17 når du ble sammen med en mann på 30. Hadde min datter kommet hjem på samme vis i en alder av 17, så hadde jeg tippa i flere vinkler...

Nå har det jo gått bra tydeligvis. Dere er fortsatt sammen. Det fungerer. Men din kjære er (enten du liker det eller ikke) nesten like gammel som din far! Han kunne vært en kompis av faren din. Og fra din fars synsvinkel så er det så grovt å svelge, at om han noensinne gjør. Så vil det ta mer enn de tre årene dere har vært sammen...

Erfaringsgrunnlaget til din kjære er et annet enn ditt. (Antakeligvis) Og din far har rett når han sier at du kommer til å gå glipp av en hel masse. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er så forbanna viktig å erfare alle mulige ting... men du kommer til å endre deg fremover. Og en dag våkner du opp med tre barn og er bare 30, med en mann som er 45. Og du er helt klar for å oppleve alt livet har å by på. (Kanskje ikke, men dette er hva din far er redd for. Husk at han HAR erfart livet på godt og vondt) Han er redd for deg. Har drømmer og ønsker for deg. Kanskje basert på gode ting eller tabber han selv har gjort.

Okke som synes jeg at du og din kjære bør prøve å sette dere ned med dine foreldre og snakke sammen. Vis at dere har tenkt, tenker, planlegger. Vet om konsekvenser. Det gikk jo bra med dine foreldre, de var unge da du kom og de har tydeligvis holdt sammen. (Men jeg tenker til hvilken pris, ettersom din far nå reagerer så sterkt?)

I alle fall, SNAKK med dem. Sammen.

[Gjest tyttebær]

Takk for svar.

Kan alltids prøve å sette meg ned å prate med foreldra mine. Personlig trur eg ikkje at det største problemet kjem fram. Det problem at min far ikkje er lukkelig. Eg skal ikkje sei at det er slik det er, men alt peker den vegen.

Så lenge eg kan hugsa har det kun vore snakk om skilsmisser i mellom mine foreldre. Eg hugser frå når eg budde der at dei krangla mye om kveldane når dei rekna med at eg og mi søster sov, men dei sa at dei måtte holda sammen for vår skyld.

Dei ville at me skulle veksa opp med begge foreldra. Dei prata fleire gonger om åpent forhold, så dei kunne oppleva andre, og ikkje berre kvarandre.

Då eg kom var eg ikkje planlagt, og dei har sjølv sagt at dei var klare for å leva livet meir. Reisa og bli bedre kjent med kvarandre. (Hadde berre vore i lag i eit år.) Og eg vil tippa at dei på ein måte vil leva livet gjennom meg.

Men eg er ikkje den personen. Eg har alltid vore stille og rolig, og det å leva livet, reisa og oppleva ting ser eg ikkje heilt på som min stil. Så klart kan det forandre seg om mange år, men eg kan ikkje gå å tenka på det no.

Eg vil leva med min kjære. Og det kan ingen endra på!

[Phaedra]

Jeg har faktisk ganske lik historie som deg. Jeg var 18 da jeg flyttet inn hos min bedre halvdel. Han var 28 og hadde to unger som han hadde annenhver helg og i ferier. (Foreldrene mine var rundt 40 på denne tiden).

Foreldrene mine var ikke overlykkelige over dette. Jeg fikk hele regla med "har du tenkt over at du blir stemor i en alder av 18?", "hva gjør du i forhold til barna hvis det ikke funker mellom deg og han?", "hva ser han i deg (mao. en som er så mye yngre) og du i ham?", "du kommer til å gå glipp av så mye ved å være ung ved å binde deg så tidlig" osv. Foreldrene mine har vært sammen siden de var unge, fikk meg når de var unge, og har endret seg mye gjennom årene. De er nå midt i en separasjon som jeg selv har forventet siden jeg var 13-14...

Da jeg flyttet til utlandet pga. studier ble familien min verdens mest støttende familie og hjalp meg med alt fra leilighet til pengestøtte De regnet med at jeg ville "finne ut av ting" mens jeg var borte (les: glemme ham). Når jeg kom hjem til sommerferien det første året, og flyttet direkte inn hos min kjære (pluss at jeg bodde hos ham når jeg var "hjemme" på tur i løpet av året) fikk jeg spørsmålet om jeg nå hadde "flyttet ut på ordentlig" og om de da kunne gi rommet mitt til lillebror. Jeg sa det var greit

Svigerforeldrene mine var mye greiere, men helt sikkert ganske bekymret i forhold til ungene til halvdelen. Dette kom særlig fram i at svigermor blandet seg i alle mine forsøk på å "oppdra" barna på min måte (det skal være sagt at hun bare forsøkte å hjelpe meg, for ungene var ikke spesielt interessert i å høre på meg i begynnelsen). Til slutt sa jeg ifra at dette ikke fungerte og ba henne slutte, noe hun motvillig gjorde. Så da var det et ikke sjeldent syn med meg på kjøkkenet og ei illsint lita pike på 3-4 som satt og hadde hysterisk raserianfall over noe jeg hadde sagt Dette gikk seg til etter en stund.

Det tok faktisk noen år før ting "roet seg ned" fra alle kanter. Ettersom det ble klart at jeg og min bedre halvdel ikke hadde tenkt til å bryte forholdet, og at jeg begynte å finne en måte å "takle" min nye rolle i to barns liv, så ble foreldre på alle sider mer positive. Etter ca. 5 år begynte mine foreldre og resten av familien min å "adoptere" ungene til halvdelen, ettersom de stadig var med i familieselskap, og fikk et godt forhold til dem de også Nå har vi vært sammen i over 8 år, og skal gifte oss til sommeren, og har verdens beste forhold. Foreldre på begge sider gleder seg over at vi skal gifte oss, og ingen husker hvordan det var i begynnelsen (bare jeg hehe). Nå har både foreldre og svigers begynt å hinte om at de godt kunne tenke seg å bli svigerforeldre

Jeg har ikke noe bedre råd til deg enn å ta tiden til hjelp. Faren din vil etterhvert "gi opp" og innse at du har det bra der du er. Du er fortsatt bare 20 og "liten" slik han ser det, og klarer derfor ikke å se konsekvensene av valget du har tatt (jeg snakker ut fra personlig erfaring her heh). Etterhvert kan han ikke lenger skylde på hvor ung du er, og da endrer han (forhåpentligvis) synspunkt

Håper dere finner en måte å få det til å fungere på! Og du, jeg tror ikke det nytter å prate med dine foreldre, bare fortsett å stå på ditt: at du har det bra sammen med ham! det er i bunn og grunn det som er viktig for dem.

edit: det skal sies at jeg og min kjære hele tiden hadde det på det klare at ettersom det var 10 år mellom oss så skulle jeg få gå mitt eget løp i den grad vi fikk det til: mao. studerte jeg 2 år i utlandet (så vi har prøvd langdistanseforhold) og har nå jobbet ett år i utlandet. Jeg har gjort ferdig bachelor, selv om han måtte stå for det meste økonomisk under denne tiden, og jeg har brukt mye tid til å gjøre ting sammen med venner, om det så er snakk om konserter eller å gå ut en og annen helg, slik jeg ellers ville gjort om jeg var "fri og frank". På mange måter har jeg rukket å utvikle meg til å bli en egen person, og er på ingen måte 100% avhengig av min bedre halvdel. Kanskje din far også bekymrer seg for dette?

Endret 17. desember 2008 av Phaedra

[Nabodama]

Takk for svar.

Kan alltids prøve å sette meg ned å prate med foreldra mine. Personlig trur eg ikkje at det største problemet kjem fram. Det problem at min far ikkje er lukkelig. Eg skal ikkje sei at det er slik det er, men alt peker den vegen.

Så lenge eg kan hugsa har det kun vore snakk om skilsmisser i mellom mine foreldre. Eg hugser frå når eg budde der at dei krangla mye om kveldane når dei rekna med at eg og mi søster sov, men dei sa at dei måtte holda sammen for vår skyld.

Dei ville at me skulle veksa opp med begge foreldra. Dei prata fleire gonger om åpent forhold, så dei kunne oppleva andre, og ikkje berre kvarandre.

Då eg kom var eg ikkje planlagt, og dei har sjølv sagt at dei var klare for å leva livet meir. Reisa og bli bedre kjent med kvarandre. (Hadde berre vore i lag i eit år.) Og eg vil tippa at dei på ein måte vil leva livet gjennom meg.

Men eg er ikkje den personen. Eg har alltid vore stille og rolig, og det å leva livet, reisa og oppleva ting ser eg ikkje heilt på som min stil. Så klart kan det forandre seg om mange år, men eg kan ikkje gå å tenka på det no.

Eg vil leva med min kjære. Og det kan ingen endra på!

Det at dine foreldre har valgt livet sitt som de har gjort, skal ikke du føle ansvar for. De har selv tatt sine valg, og de velger selv å fortsette sammen, så det må du bare legge fra deg.

At de synes det er litt drlyt med en svigersønn som ikke er mye yngre enn de selv er, kan jeg skjønne, men de må også godta at du velger ditt liv