Engstelig

[Gjest Jente 26]

Hei!

Jeg er ei jente på 26 år, har samboer som er 30 år,

vi har vært sammen i 3 år og etablert med hus og felles boliglån.

Han er snekker med fast jobb, og jeg er snart ferdig utdannet lærer.

Jeg har aldri vært en "baby-jente", d.v.s at jeg alltid har sett for meg barn en gang, men aldri vært så veldig opptatt av barn/barnepass o.l.

"En gang" begynner å nærme seg, da jeg helst vil ha barn før jeg fyller 30 år, men inni hodet er jeg ikke helt komfortabel med tanken, og stresser fordi det bare er 3 1/2 - 4 år til, og jeg er ikke så klar som jeg trodde jeg ville være på dette tidspunktet.

Likevel merker jeg en liten endring i forhold til at jeg blir litt mer rørt og fortryllet i nærheten av beibi'ser nå enn før, de er jo sååå søte

Er redd for at dette er noe som ikke vil endre seg, eller forandrer man innstilling først når jeg er blitt gravid? Jeg vet at når barnet er der, vil jeg gjøre mitt beste for å ivareta det, men er så redd..! Noen som har opplevd det samme?

Jeg er redd for hele graviditeten, at jeg kommer til å være dårlig,- og fødselen ikke minst,- at noe skal gå galt! Jeg er en veldig bekymret person, så jeg kommer til å ha angst i 9 mnd for om alt er bra med beibi'n i magen o.s.v

Jeg tenker mye på dette, og er som sagt litt stresset p.g.a alder, ønsker jeg var yngre og hadde "bedre tid" eller noe sånt..!

Vi har et utrolig godt forhold, jeg og sambo, og har snakket om barn i fremtiden, så det er ikke med tanke på partner jeg tviler, mer tanken på om jeg takler hele greia.. Noen som kan berolige meg??

[MeLi]

Synes ikke du skal gå å bekymre deg, ikke noe vits i det. Ja, tenk om du blir dårlig i 9 mnd, men tenk om du ikke blir det? Tenk om du synes det er helt fantastisk å gå gravid, og alt faktisk går greit . Jeg har aldri hørt om noen som ikke har likt ungene sine når de først kom... Bortkasta energi å bekymre seg for noe du ikke vet hvordan blir.

Med hensyn til alder,- førstegangsfødende i dag kryper seg opp mot 40-tallet, så hvis du tenker at du har lyst til å bli ung mor, sett i gang! Er jo ikke sikkert du blir gravid med en gang.

Jeg var 39 da jeg fikk min første, og, foreløpig, eneste. Jeg var alene med alt jeg, men gruet meg ikke til noen ting i forbindelse med graviditet eller fødsel, jeg visste jo ikke hva jeg gikk til. Syntes ikke det var vits i det, jeg fikk ta det som det kom. Jeg var dårlig i 8 mnd, og hadde en forferdelig fødsel... Til tross for det vil jeg gjerne ha flere barn . Nå er poden 2 år, jeg er fortsatt alene, men har ikke gitt opp tanken på søsken til han.

Prøv å legg alle bekymringene til side, og heller tenk positivt .

[MeLi]

Glemte å legge til at hvis du bekymrer deg for om noe er galt med bebisen, kan du jo ta privat ultralyd så ofte du vil. Koster jo så klart, men det kan jo berolige deg litt. Man får en gratis u-lyd på sykehuset, rundt uke 18. Jeg hadde en xtra u-lyd på privatklinikk, da jeg lurte på om noe var galt tidlig i graviditeten. Alt var bra, men det var greit å få det bekreftet.

Ellers har man jo ingen garanti for om noe skulle gå galt under fødselen. Du har heller ingen garanti mot å bli overkjørt av bussen i morra...

Man kan også gå til Embla-samtaler på sykehuset, for å snakke om følelsene rundt en fødsel. Er nok til hjelp for mange som bekymrer seg. Kan også snakke med helsestasjonen/jordmor.

[Gjest Gjest]

Du trenger ikke stresse med alderen ennå, mange jeg kjenner har ikke prøvd å få barn før de er rundt 30, og for de fleste går det bra både da og seinere. Og om du bare tenker _litt_ fram i tid har du masse tid å tenke på; en måned eller et år (eller de årene du har fram til du er 30) er masse tid i den sammenhengen. De fleste sier at det er annerledes med egne barn enn "alle andres", man trenger ikke være en typisk omsorgsperson eller barnegal for å bli en god forelder. Barnet er vel først og fremst et menneske du skal bo sammen med i mange år, og ikke en statisk skikkelse i en bestemt alder som de du ser rundt omkring, hylende etter handlevogner eller som teite tenåringer Derfor får man et annet forhold til sitt eget barn - du kjenner jo ungen.

Kanskje dere kan sette en dato for når dere tenker å begynne å prøve, så kan du tenke i mellomtiden? Selvsagt med mulighet for utsettelse om du ikke kommer fram til noen konklusjon. Ellers er det jo sånn at en nesten må hoppe i det om en faktisk ønsker seg barn, jeg tror ganske få er skråsikre på alt mulig - og ikke minst er like skråsikre under og etter en graviditet og spebarnsperiode som de var før... Du kan også snakke med lege og jordmor underveis som en støtte.

(sier den gamle barnløse )