Å være fadder

[Gjest Gjest_Maggie_*]

Inspirert av en annen tråd her så lurer jeg på hvor seriøst folk her tar oppgaven sin som fadder. Jeg ser både her på KG og ellers at en del si at det er bare en symbolsk greie under dåpen, at hvis man etter hvert mister kontakten med barnets foreldre så er det ikke så nøye med barnet heller.

Da lurer jeg litt på hvorfor man sier ja til å være fadder, når man tar så lett på det. Er det helt ok å stå i kirka og si at man lover å oppdra barn i den kristne tro, for så å verken å være med på å formidle kristendommen eller gidde å ha kontakt med barnet i det hele tatt?

[Noli]

Nei, jeg kunne aldri vært fadder for et barn i et trosamfunn jeg ikke hørte til selv (dersom andre trosamfunn også hadde barnedåp og faddere), og heller ikke for annet enn familie.

[Vera Vinge]

Jeg er ikke døpt selv, men hos andre jeg kjenner, har jeg inntrykk av at det er lite spesiell oppfølging av fadderbarnet. Om fadderoppgaven faktisk hadde noen betydning, og ikke bare ble en symbolgreie, kunne jeg kanskje forstått noe av meningen med dåp. Hvis jeg skulle finne på å døpe mine framtidige barn (jeg ønsker ikke det, men jeg har nå en kristen mann som jeg må bli enig med), ville jeg forsvåvidt ikke ha noe spesielt ønske om at fadderne kom titt og ofte for å lære opp barnet mitt i den kristne tro, så for meg ville det på en måte vært praktisk at "fadderløftet" bare var en symbolsak. Men det blir noe meningsløst over det ogsåm hvis man først velger dåpen. Jeg syns dessuten det er unaturlig at de skulle gi ett barn spesiell oppmerksomhet framfor et annet.

Mannen min syns jeg er fryktelig negativ angående det med at jeg syns dette med faddere har lite innhold, siden han ikke kan forstå hvordan jeg kan synes det er ille at flere er glad i barnet, og framstår som trygge voksne. Mitt poeng er at jeg håper voksne omgivelser vil gjøre det uansett, og ikke kun fordi de er faddere. Jeg tror at de som vil være der, er der uansett, og at de som forsvinner, vil gjøre det om de er faddere eller ei. Kanskje sender de en symbolgave i blant, men det er da ikke det som betyr noe. Jeg har rett og slett litt problemer med det jeg oppfatter som skikker med lite innhold.

[Gjest Gjest]

Jeg er fadder for ei jente. Sammen med hennes foreldre har jeg definert oppgaven min. Den har ikke det opprinnelige religiøse innholdet, men jeg skal være en støtte for jenta i årene framover. Jeg synes det er helt naturlig å huske henne til jul og fødselsdag, med en liten gave.

Jeg inviteres også til hver fødselsdag. Jeg får brev, kort, tegninger og annet fra henne to-tre ganger i året. De siste to årene har vi bodd langt fra hverandre.

Vi snakker også sammen på telefonen. Skulle henne foreldre og jeg bli uvenner, vil det være utenkelig for meg å bryte kontakten med barnet. Nå er hun snart stor nok til at hun greier å sende brev på egen hånd, også Men ja, det er utenkelig å ikke huske henne på de spesielle dagene i året.

[Gjest Pupsilure]

Jeg er fadder. Han er i familen min, så derfor er det naturlig å gi gaver til bursdag og jul, men hadde han ikke vært det, er jeg ikke sikker på om jeg ville gjort det. Det kommer nok litt ann på forholdet til foreldrene.

Ellers tenker jeg ikke over at jeg er fadder. Vi er ikke kristne noen av oss, og jeg kommer absolutt ikke til å oppdra gutten i den kristne tro. Det gjør ikke foreldrene hans heller.

Var bare 18 år da jeg ble spurt om å være fadder, og tenkte ikke så mye over det. Men i dag hadde jeg nok sagt nei. Mine barn skal ikke døpes. Nettopp fordi vi ikke er kristne.

[cilja]

Jeg har takket nei til å være fadder fordi jeg ikke ønsker å stå i kirken å lyve. Jeg er ikke kristen, men har likevel så pass respekt for de som er det, at jeg forsøker ikke å være hyklersk.

[Gjest men]

Jeg er fadder til en i familien, har det samme forholdet til det barnet som til barnets søsken som jeg ikke er fadder for, men det er ganske nært da.

[Piper]

Jeg tar det veldig seriøst, men forstår også at det kan by på problemer om man mister kontakten med foreldrene. En gave er ikke å være med å oppdra barnet i en kristen tro, og derfor mener jeg at det hadde blitt feil å bare sende to gaver i løpet av året, og det var liksom den kontakten man skulle ha med barnet.

Derfor er jeg bare fadder til nieser og nevøer, for de vil være i livet mitt uansett.

[Nigo-san]

Jeg har overhodet ikke noe forhold til begrepet "fadder", og er vel kanskje derfor mer tilbøyelig til å se det som en formalitet, noe som står på papiret uten at det forventes så mye mer. Litt sånn som forlover i bryllup, det er ikke snakk om noen tung, langvarig juridisk plikt som er straffesanskjonert ved brudd...

Så jeg tror det kommer veldig an på hva man legger i begrepet hvor alvorlig man tar det. Kanskje greit å sjekke ut om de potensielle fadderne og foreldrene er på bølgelengde der.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg er også fadder til min niese, og kunne nok aldri ha vært det for noen andre enn henne. For meg har aldri fadderrollen handlet om den kristne tro, men om å ha en person tilstedet som uansett er der for barnet men som samtidig er på såpass avstand at man f.eks. kan snakke om foreldre og søsken til denne personen. Min fadder var en sånn person for meg, og jeg håper at jeg blir en slik fadder for min niese.

Mine søsken har ikke det samme forholdet til min fadder, men om dette er tilfeldig eller skyldes at vedkommende er min fadder aner jeg ikke.

[Gjest Gjest_Maggie_*]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor så mange norske barn blir døpt til tross for at foreldrene deres ikke er kristne, og heller ikke fadderne. Det er faktisk ganske "strenge" og klare retningslinjer i forbindelse med dåp.

Fra kirken.no:

- Dåp uten tro er utenkelig.

- På grunnlag av foreldrenes tro, bæres barnet til dåp.

- Dåpen er ment å være innledningen til et liv i tro. Derfor blir foreldre og faddere spurt om de vil at barnet skal “oppdras i den kristne forsakelse og tro”. Det er egentlig en forutsetning for praktisering av barnedåp: Barnet må forbli i troen, dersom det skal bli bevart hos Kristus og bli frelst.

- En fadder påtar seg en ansvarsfull oppgave. Fadderen skal for det første være vitne om at barnet er døpt med en kristen dåp. For det andre lover fadderen å be for barnet og lære barnet å be. Dessuten skal fadderen hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre det til å gå til nattverd. I en sum skal fadderen hjelpe til at barnet ”skal bli hos Kristus når det vokser opp”.

- En fadder påtar seg et langtidsoppdrag. Fadderen skal følge barnet gjennom oppveksten, og vise det kjærlighet og omtanke. Fadderansvaret kan for eksempel følges opp ved å gi barnet en barnebibel, besøke barnet eller sende det en hilsen på dåpsdagen, oppmuntre foreldrene til å ta med barnet på familiegudstjenester og søndagsskole, eller ved å tilby seg å ta barnet med på gudstjeneste selv.

- Selve fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.

Les hele teksten her: http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=3124

[Gjest antigartner]

Jeg er veldig enig med foregående innlegg. Selv har jeg takket nei til spørsmål om å være fadder nettopp fordi jeg ikke bekjenner meg til den kristne tro. Av samme grunn er jeg ikke lenger medlem i statskirken.

Samboeren min er ikke motstander av barnedåp, og har flere fadderbarn. Han tar oppgaven seriøst på en måte som jeg synes er fin. Det dreier seg ikke om at han møter opp hos fadderbarna med bibelen under armen, holder bønneopplæring eller forelesninger om kristendom. Han formidler imidlertid holdninger og verdier gjennom det han gjør og den han er overfor både fadderbarna og familiene deres. Dette er ting han er bevisst på, og slik han er som person. Moral og etikk er tross alt viktige aspekter i en religion.

For ham har det vært viktig å ikke gjøre forskjell på fadderbarna og søsknene deres når det gjelder hilsninger og gaver. (Rettferdighet er jo en av verdiene som ønskes formidlet )

[Gjest Gjest]

Jeg har takket nei til å være fadder fordi jeg ikke ønsker å stå i kirken å lyve. Jeg er ikke kristen, men har likevel så pass respekt for de som er det, at jeg forsøker ikke å være hyklersk.

Stå i kirka og lyve? Fadderene trenger ikke engang være i kirka for å stå som faddere på barnet.

[Phaedra]

Jeg er borgerlig fadder for fetteren min, og slik jeg ser denne rollen så betyr det at dersom foreldrene hans faller bort så vil jeg involvere meg i gutten sitt liv, og min mening vil telle framover. Evntl. hvis han har problemer og trenger noe å snakke med "utenom foreldre" på et eller annet tidspunkt så vil alltid kunne komme til meg. Dette kan jeg med hånden på hjertet si at jeg står for.

Når det gjelder min "oppfølging" av fadderbarnet i ettertid så behandler jeg ham ikke noe annerledes enn de andre fetterne og kusinene mine (og jeg har hauger av dem), men jeg kommer sikkert til å gjøre noe litt spesielt for ham på konfirmasjonen. Og det er det

Jeg kunne ikke vært fadder i kirken, rett og slett fordi jeg er agnostiker. Dette tror jeg foreldrene ville hatt forståelse for også

[Gjest Gjest]

Jeg/vi har to fadderbarn. Og er kristne selv. Det ene barnet har kristne foreldre, og vi gir barnet gaver til bursdag og jul (f.eks. kristne barnebøker). Vi gir ikke gaver av plikt, men fordi vi synes det er en OK måte å ivareta fadderoppgaven. Treffer ellers barnet 5-6-7-8 ganger i året, noe som nok kommer til å øke når vi selv en gang får barn. (Ved å finne på ting på dagtid mer, og ikke rett i/etter leggetid for barnet)

Det andre barnet har ikke kristne foreldre (dvs ikke bevisste/praktiserende iallefall, snakker aldri om det, men hvem er jeg til å "dømme" deres tro eller fravær av det..), og jeg er litt usikker på om jeg burde sagt ja.. Men, så er ikke Gud (slik jeg ser det) avhengig av foreldrenes tro for å kunne handle i dåpen. Jeg kan fint love å be for barnet, men jeg sliter mer med den andre biten fordi foreldrene ikke kommer til å gi barnet en kristen oppdragelse.. Jeg vil ikke "tråkke på" deres oppdragelse, men de ville vel ikke døypt barnet om de ikke ønsker kristen innflytelse? Nå er dette barnet slekt, slik at vi uansett har veldig god kontakt.

Jeg kunne ikke sagt ja til å være fadder i statskirka om jeg ikke kunne stå inne for fadderløftet. Nå er jeg ikke så flink til å huske på å be for dem alltid, men jeg prøver.

[Gjest regine ii]

Jeg oppfatter at svært mange (de fleste?) døper barna sine av samme grunn som fortsatt svært mange gifter seg i kirka: det er tradisjon, man har alltid gjort det, familien forventer det.

Har i grunn til gode å møte noen som gjør dette ut fra en kristen overbevisning, og jeg har heller aldri hørt om noen som har et spesielt nært forhold til fadderene sine FORDI de er faddere.

Selv er jeg utmeldt av statskirka, men står likevel som fadder på minsteungen til besteveninna mi. Da hun spurte om jeg ville være det, opplevde jeg det som en ære, og sa ja. Men selvsagt med det forbehold at noen kristen oppdragelse ville ungen ikke få fra meg. Det var hun i utgangspunktet klar over, og det var heller ikke for det kristne tro at hennes unger er døpt.

Jeg ville nok ikke sagt ja en gang til, fordi jeg opplevde det som negativt å stå i kirken og lyve. Tror verken de øvrige faddere (vi var 4) eller foreldrene til barnet tenkte noe særlig over det, igjen fordi det handler om tradisjon.

Min oppfølging av ungen går på at jeg er bevisst på at jeg skal være der for barnet. Foreløpig er ungen liten, og det blir derfor ikke så naturlig å gjøre mer ut av det. En jule/bursdagsgave har det som regel blitt, og jeg var nok noe rausere med dåpsgaven enn jeg ellers ville vært. Men jeg gir jo omtrent samme gaven til øvrige søsken - blir urettferdig å gjøre forskjell.

Jeg må si jeg ble forundret da jeg leste i den andre tråden om hvor mange som tydeligvis (eller bare fordi det var det pk i den sammenhengen?) mener at det er sååå viktig å følge opp sine "plikter" som fadder. (og igrunn at den plikten koker ned til å gi gaver til jul/bursdag). Kan som sagt ikke si at jeg noen gang har oppfattet det sånn i virkeligheten. Tror heller ikke at de som er faddere for mitt barn oppfatter seg som vanvittig spesiell i ungens liv - den ene har aldri gitt gaver eller annen oppmerksomhet overhode, og de andre er litt mer sporadiske.

For min egen del - så skal jeg ikke være kirkelig fadder til flere barn, og er jeg så heldig at jeg får flere egne så skal heller ikke de døpes. Men det er vel litt på siden av diskusjonen.... ;-)

[Gjest Gjest]

Jeg er borgerlig fadder for fetteren min, og slik jeg ser denne rollen så betyr det at dersom foreldrene hans faller bort så vil jeg involvere meg i gutten sitt liv, og min mening vil telle framover.

Disse to tingene har ingen sammenheng, det er jo ikke du som får omsorgen om foreldrene dør, skjønner du Nå handler det om å oppdra barnet i den kristne tro.

[Gjest mari_ili]

Jeg har to faderbarn, det ene er fetteren min som konfirmerte seg i 11 årsalderen og selv valgte meg som fadder. Han var bevist på at jeg ikke var kristen, og ikke var medlem av statskirken, så jeg er en slags reserve fadder. Det andre fadderbarnet mitt er datteren til søsteren min, og selv om min søster er veldig kristen, så ville hun at jeg skulle være fadder, selv om jeg ikke vil lære barnet opp i kristen tro. Begge barna (vel ene er jo ikke barn lengre...) har hatt andre faddere som har tatt seg av den kristene delen, og så er jeg en person de kan snakke med og som stiller opp fordi, litt mer enn det andre tanter/kusiner gjør.

[Gjest kona]

Jeg vurderer nøye før jeg takker ja til å være fadder, og takker kun ja til nær familie som jeg vet jeg kommer til å ha kontakt med videre i livet også.

Jeg er gudmor til et tantebarn og barnet ble nok døpt kun pga. tradisjon, ikke pga. foreldres tro. Det er lettere å holde kontakten med og være der for et barn i nær familie syns jeg. Vi møtes i familiesammenhenger og gir jule- og bursdagsgaver og deltar i konfirmasjon og i eventuelle bryllup.

Jeg kommer derfor til å være like selektiv fremover.

[Helen]

Jeg er fadder for alle mine tantebarn untatt ett og for min lillebror. Jeg ser egentlig på det med fadder som en formalitet, jeg gjør ikke noe forskjell på tantebarna mine selv om det er ett jeg ikke er fadder til. Alle får julegaver og bursdagsgaver i samme prisklasse.