Gjorde jeg det rette?

[Gjest Gjest nå]

Jeg har i snart et år vært sammen med en mann (vi er begge godt voksne).

"Desverre" startet vi for tidlig. Vi møttes førstegang mens han fortsatt var samboer, ingen ting skjedde- og vi møttes ikke igjen før han hadde flyttet ut.

Første halvåret hadde vi det fantastisk, hadde det kjempefint sammen. Jeg kjente at dette var riktig. Vi håpet og drømte. Snakket om alt. Nøt hverandre måde mentalt og fysisk. Utfordret hverandre.

Men så i høst fikk han en smell. Bruddet med x, samvittighet for barna (ikke felles) som opplevde brudd, samt at han trengte tid til å finne igjen seg selv.

Jeg ville vente- gi han den tiden han trengte til dette. Trodde jeg skulle klare det.

Men i helgen sa jeg stopp.

Jeg klarer ikke å være i et forhold der det bare er jeg som er helt tilstedeværende. Jeg trenger respons, tilbakemeldinger- en som er villig til å gi meg av seg selv.

Dette klarer ikke han enda. Han vil, men samtidig er hans x og alt rundt bruddet fortsatt for stor del av han til at han klarer å slippe seg løs i forhold til meg.

Og dette går ut over min selvfølelse, jeg blir utrygg og usikker på meg selv (og han naturligvis).

Derfor avsluttet jeg i helgen. Ville/vil ikke, men jeg klarer ikke gå å vente. Følelsene, drømmene og håpet er det samme, men jeg trenger en som drømmer og håper sammen med meg. Det klarer han ikke enda.

Da har jeg det bedre med å vite at jeg er alene. Bedre å være ensom alene enn ensom i forholdet. Han forsto meg godt og har stor respekt for min avgjørelse.

Han sa selv at han hadde stit urimelige krav til meg.

Så- det er slutt.

Men jeg sitter her å tviler og angrer. Det kjennes helt feil. Skulle gitt oss mere tid. Det gjør for vondt- jeg ville ikke.

Så vondt å vite at det ikke er noen vits å håpe at det snart skal pipe inn en mld/mail. Så totalt unaturlig å ikke sende han en mld for å går hvordan det står til. Etc etc.

Kjennes bare helt helt feil.

Vet ikke hva jeg vil oppnå med dette- må vel bare få skrevet det ned. Prøver å virke sterk utad- men inni meg hyler det i enhver fiber.

[Lissi]

Du gjorde det eneste riktige! Du fortjener mer, og elsker han deg så kommer han tilbake!

[Gjest TS]

Er nok det jeg håper også- at han kommer tilbake.

Men dette har faktisk tært såpass på min selvtillitt at jeg sier til meg selv at; da skal han pokker meg få "jobbe" for meg. Ordentlig vise at han vil ha meg.

(Og det er kanskje ikke den rette instillingen?!?)

[Gjest Gjest]

Jeg synes dere skal få pratet skikkelig ut om dette. Kanskje han også sitter og har lyst til å sende en melding til deg, men tror at du ikke vil ha kontakt. Hvis dere begge har følelser for hverandre synes jeg dere skal gi hverandre litt tid til å finne ut av dette. Om 2-3 måneder har han sannsynligvis kommet lengre. Kanskje han er klar til å gi mer av seg selv da?

Det er uansett verdt å finne ut om dette kunne blitt noe mer. Hvis det går bra så er det flott. Hvis det viser seg å ikke gå bra, så har dere i hvertfall prøvd og funnet ut at det ikke funket for dere. Da er det også lettere å gå videre uten å bære med seg drømmen om hva det kunne blitt.

Du må ikke la dette gå utover din selvtillit. Det er helt normalt at det er vanskelig å gå rett fra et forhold til et annnet. Det er vanskelig selv om du er drømmedama hans.

Lykke til!

[Gjest TS]

Tusen takk for godt svar.

Vi pratet ganske godt sammen i helgen.

Jeg håper jo at han også har lyst til å sende mld- men tror han respekterer min beskjed om at jeg må få takle dette alene- dvs ikke kontakt.

Er veldig delt i hva jeg mener. På mange måter vil jeg jo at han respekterer mine følelser og det jeg har sagt. Men samtidig skulle jeg ønske han sendte en mld- så jeg fikk vite at han tenker på meg.

For jeg vil jo at han skal det. Jeg vil være "drømmedama". Men da må jeg faktisk få vite det. For nå føler jeg rett og slett at jeg ikke er bra nok, flik nok, smart nok. Han må bevise for meg at jeg er det.

Umulig å ikke la dette gå utover selvtillitten. Når han sier at han egentlig har så mye å gi- men samtidig ikke klart å gi/vise meg gjennom det vi har hatt til nå.

Jo, jeg håper at han er kommet lengre om 2-3 mnd. Men hva om det tar 2-3 år? Jeg klarte ikke gå sånn på vent- i uvisse, det slet for mye på meg.

Men som sagt; følelsene, drømmene, tankene, håpet er det samme- jeg elsker han. Så om han kommer dit at han kan vise meg- da kan vi prøve på nytt.

[Gjest TS]

En digresjon- men er det ikke typisk...

Jeg har en jobb hvor jeg er innom endel faste nettaviser gjennom dagen (Vi jobebr begge i bransjen). Og gjett hva?!? Denne uken er det jo selvfølgelig han som er presentert på forsiden som!

Så- han dukker opp i synsfeltet mitt 5-6 ganger hver dag. Jippy- akkurat det jeg trenger nå.

[Gjest Gjest]

Jo, jeg håper at han er kommet lengre om 2-3 mnd. Men hva om det tar 2-3 år? Jeg klarte ikke gå sånn på vent- i uvisse, det slet for mye på meg.

Men som sagt; følelsene, drømmene, tankene, håpet er det samme- jeg elsker han. Så om han kommer dit at han kan vise meg- da kan vi prøve på nytt.

Det kan selvsagt ta mer enn 2-3 mnd, men hvis han ikke har kommet lengre innen det så er det kanskje greit å sette en strek da? Jeg synes bare det er verdt å gi det litt mer tid.

[Gjest TS]

Det kan selvsagt ta mer enn 2-3 mnd, men hvis han ikke har kommet lengre innen det så er det kanskje greit å sette en strek da? Jeg synes bare det er verdt å gi det litt mer tid.

Men jeg har jo allerede gitt han en god del tid da (vi har vært sammen i neste et år)- og var derfor jeg satte denne streken nå. Før jeg ble bitter, før selvtillitten sank helt til bånns.

[Piper]

Jeg syns du har gjort det riktige, for man skal ikke gå inn i noe nytt forhold før man er ferdig med det gamle. Og i ditt tilfelle er han beklagleigvis ikke ferdig med sitt tidligere forhold, og må derfor få tid til å bli ferdig. Det tror jeg han gjør best alene, og så må du jobbe deg ferdig med han for jeg tror ikke han er den rette for deg. Hadde han vært det, ville han satset 100 % på deg, og det gjør han ikke.

Derfor er ikke jeg enig i å gi han tid, for jeg tror ikke du er den rette for han.

[Gjest Gjest]

Men jeg har jo allerede gitt han en god del tid da (vi har vært sammen i neste et år)- og var derfor jeg satte denne streken nå. Før jeg ble bitter, før selvtillitten sank helt til bånns.

Hvis det føles rett å sette strek nå så gjør du det.

Hvor lenge er det siden han sa at han trengte tid?

Hvor lenge er det siden han flyttet ut fra sin forrige samboer og alle eiendeler ble delt?

Jeg har vært i hans situasjon og jeg vet at et samlivsbrudd er en slitsom prossess - både praktisk og følelsesmessig. Jeg traff en ny mann 2 mnd etter. Det var ikke lett å etablere et nytt forhold samtidig som jeg skulle avslutte et annet forhold. Selv om jeg elsket denne mannen og han hadde alle de egenskapene jeg ønsket meg. Han ga meg tid. Og det er jeg glad for. Vi fikk 6 fantastiske år sammen.

[Gjest TS]

Hadde det vært noen andre enn meg og mine følelser så hadde jeg nok sagt akkurat det samme som deg Piper- men nå har jeg bare lyst til å hyle i mot deg- si at du tar feil.

Fornuft og følelser.

[Piper]

Hadde det vært noen andre enn meg og mine følelser så hadde jeg nok sagt akkurat det samme som deg Piper- men nå har jeg bare lyst til å hyle i mot deg- si at du tar feil.

Fornuft og følelser.

Forstår deg godt, og det er ikke lett å slippe taket i noen man virkelig bryr seg om.

[Gjest TS]

Å hjelpe meg... Mens jeg var i en annen telefonsamtale fikk jeg plutselig mld fra han hvor han lurer på hvordan det går med meg.

(Men nå må jeg skjerpe meg- dette blir fjortis...)

[Gjest Gjest]

Å hjelpe meg... Mens jeg var i en annen telefonsamtale fikk jeg plutselig mld fra han hvor han lurer på hvordan det går med meg.

(Men nå må jeg skjerpe meg- dette blir fjortis...)

Du ville jo ha den meldingen...ikke sant? Man blir litt fjortis når man er forelska

Mitt råd er: Følg magefølelsen! Hvis du vil mer så ikke la stoltheten styre deg!

Noen ganger er det verdt et siste forsøk!

[Gjest TS]

Åh gudene skal vite at jeg ville ha den mld. Gråter og skjelver nå.

Er virkelig forelsket i den mannen.

Men jeg må holde beina på jorda. Hverken han eller jeg har godt av hverandre nå- når vi ikke kan gi hverandre det den andre trenger.

Men håpet er der om at vi kan finne tilbake (og det ble ikke mindre av den mld). Men som sagt. Vet at vi begge trenger å være alene nå- så får vi heller ta tiden til hjelp.

[gullet76]

Kjenner meg igjen i situasjonen din, og det høres ut som meg for et år siden...

For to år siden møtte jeg en gutt, og han viste seg å være gift. De bestemte seg for å gå fra hverandre (hadde ligget i kortene lenge), og vi startet vårt forhold med en gang.

I starten var alt fryd og gammen, før han fikk seg en smell med tanke på separasjonen og fordeling av eiendeler, og barn frem og tilbake. Han trakk seg unna, trengte tid, klarte ikke å gi av seg selv... og han håpet jeg kunne gi han tid. Tid til å finne seg selv...

Det var helt sinnsykt vanskelig å være i et forhold hvor man selv var den eneste som gav alt. Han var halvveis tilstedeværende... Jeg følte meg ensom, kunne ikke planlegge noe, måtte tråkke varsomt og sette meg selv på vent.. Det holdt noen mnd etter det før jeg satte foten ned og sa sånn her kunne jeg ikke leve. Da bestemte han seg for at han ville engasjere seg mer i forholdet, prøve å gi det han kunne. Og ting ble bedre etter par mnd, men så skle deg ut igjen fordi han var ikke klar - han elsket meg men var ikke klar. Holdt ut noen mnd til, før vi valgte å gjøre det slutt. Og for min del var det definitivt rett valg. Jeg trodde jeg hadde funnet mannen jeg ville dele livet med i han, men jeg vet nå at han var absolutt ikke den rette for meg (måtte bare få det litt på avstand først).

Ønsker deg lykke til. Skjønner du har det tøft nå