Fellestid

[Gjest Gjest_webgirl_*]

Er det normalt å ha fellestid med barn som du har med xkjærste som har ny samboer?

Og har aldri vært sammen siden barn ble født.

[Gjest Gjest]

Det finnes ikke noe her som er normalt/unormalt. Hver og en får finne ut hva som passer dem.

Vi gjorde ting i sammen med ungene selv om pappaen aldri hadde bodd i sammen med minstemann. Var sammen på alle tilstelninger mm som gjaldt ungene. Hendte vi var på kino sammen eller andre turer. Ikke ofte, men en sjelden gang.

[Gjest ?]

Er ikke det flott da, at to voksne klarer å være voksne foreldre og omgås i felleskap for barnets skyld?

[Gjest Gjest]

ja, for barn synes jo det er så fantastisk å være sammen med foreldrene sine.

[gullet76]

Hvis du tenker fast avsatt tid annenhver uke, hvor mor/far og barn samles - så syns jeg det er unaturlig.

Hvis det er snakk om felles sosiale sammenhenger, som feks foreldrekaffe, skoleavslutning, juletrefester eller ta en kaffe og skravle litt ved henting/levering av barn - så er det flott.

Og finne på ting sammen som kino og turer, vil for oss være unaturlig. Men alle er forskjellig. Man gjør det man føler er riktig for alle involverte parter.

[Gjest Gjest]

Hvis du tenker fast avsatt tid annenhver uke, hvor mor/far og barn samles - så syns jeg det er unaturlig.

Ja ikke sant, så unaturlig at foreldre og barn tilbringer tid sammen. Haha.

Jeg ville syntes det var veldig flott om det fantes familier som dette, hvor foreldrene sammarbeidet så godt og klarte å gi barna en følelse av hva det er å ha to foreldre og ikke bare to som de må pendle til og fra. Dette er noe som er uhorvelig viktig for barn, og noe veldg få barn uten samværende foreldre noen gang får oppleve.

En slik ordnong vil være med på å gi barna trygghet og stabilitet, hvor de har en opplevelse av at de ikke må dras mellom de to forelderne, men heller at foreldrene jobber sammen og står samlet rundt dem. Dette gir barna en større mulghet til å bare være barn, enn det som forekommer i mange andre familier hvor foreldrene ikke bor sammen. Barna i slike familier ender ofte opp med å bli meglere mellm foreldrene og ta på seg deler av foreldre ansvaret, med å feks beskytte den ene forelderen etc. All honør til foreldre som klarer å sette barna først, og som klarer å sammarbeide og ha en viss nærhet til hverandre tross sine egne uenigheter.

[suzie]

Synes det er fantastisk at foreldre som ikke er sammen kan gjøre slike ting. Tror det er veldig verdifullt for barna. Har en venninne som hadde skilte foreldre, men julen feiret de likevel sammen. Og etterhvert nye kjærester som kom til ble med i den samme tradisjonen.

[Gjest Gjest]

Psykolog Frode Thuen mener at felles julefeiring og annen fellestid kan innebære at barna får større problemer med å akseptere og forstå at foreldrene ikke kan leve sammen. Særlig små barn kan bli forvirret av det, og få urealistiske forventinger til en gjenforening. Og dermed også oppleve skuffelse og sorg over at foreldrene likevel fortsetter å bo fra hverandre.

[Gjest Gjest]

Om to personer som har barn sammen klarer å være sammen ved enkelte anledninger å ha en god tone seg imellom så er det et stort pluss,ja.

Men som mor til særkulls,fellesbarn og stemor så ser jeg at det ikke alltid lar seg gjennomføre.

Jeg og min eks har en god tone selv om jeg har han helt opp i halsen. Han tilbringer tid her når han besøker sin datter og det hender at min mann kjører han hit og dit. Han kan også være med til mine foreldre på besøk og han har ingen problemer med å tilbringe litt tid med de barna jeg har med min mann.

Min manns eks holder jeg meg langt unna. Jeg vet at hun hadde klikket fullstendig om jeg hadde vist meg på kamp/tilstelning så derfor har jeg en lav profil. Hun og samboeren stiller på slike ting og det gjør min mann og men det er minimalt med kommunikasjon mellom de og rimelig iskaldt.

Hun vil ikke høre tale om våre felles barn og inviterer ikke min mann når barna har bursdag selv om hun inviterer hele hans familie. Bursdager feires alltid hos henne,jul og.

Siden jeg og min eks klarer å holde en god tone så hadde jeg håpet på at min mann og hans eks etterhvert ville komme til det punktet at hun kunne inkludere våre felles barn i familiebesøk,det er jo søsken. Men det vil hun ikke og det må vi respektere. Dumt for faren og søsken som aldri får feire mine stebarns bursdag. Vi har gitt helt opp besøk her hjemme siden hele min manns familie stiller opp hos henne. De er ikke interessert i dobbelt opp,visstnok.

Jeg synes det beste er om foreldre kan finne på ting sammen en og annen gang,men jeg synes det er en naturlig ting at steforeldre også får være med,om det da ikke dreier seg om foreldresamtaler.

[Gjest Gjest]

Psykolog Frode Thuen mener at felles julefeiring og annen fellestid kan innebære at barna får større problemer med å akseptere og forstå at foreldrene ikke kan leve sammen. Særlig små barn kan bli forvirret av det, og få urealistiske forventinger til en gjenforening. Og dermed også oppleve skuffelse og sorg over at foreldrene likevel fortsetter å bo fra hverandre.

Ja, hun sier altså KAN. Det kan også være veldig heldig for barna å slippe å kjenne at de er delt mellom to familier og at de selv står mitt i midten. Det er selvsagt at en slik ordning må ha visse regler, og vise klart ovenfor barna at foreldrene ikke kommer til å bli sammen igjen. Men disse fantasiene om at foreldrene skal bli sammen igjen har veldig ofte små barna uansett om man har felles tid sammen eller ikke.

En psykologs mening er derfor ikke sannhet, men peker bare i retning av mulige tfordringer med en slik løsning.

[Phaedra]

Hvis du tenker fast avsatt tid annenhver uke, hvor mor/far og barn samles - så syns jeg det er unaturlig.

Hvis det er snakk om felles sosiale sammenhenger, som feks foreldrekaffe, skoleavslutning, juletrefester eller ta en kaffe og skravle litt ved henting/levering av barn - så er det flott.

Og finne på ting sammen som kino og turer, vil for oss være unaturlig. Men alle er forskjellig. Man gjør det man føler er riktig for alle involverte parter.

Personlig så er jeg enig i det gullet76 sier. Jeg er selv forlovet med en som har 2 barn fra før, og vi gjør en del ting sammen med xen hans, blant annet drikker vi kaffe der når vi henter barn, og går på juleavslutning sammen osv. Ved en juleavslutning måtte jenta hans på 9 forklare til sine venner hvorfor hun hadde 4 "foreldre" som var med og så på henne, og hun forklarte med største naturlighet om hvordan foreldrene splittet opp da de var unge og om min og hennes mors kjærestes nye roller i familien. Det var ganske gøy å høre på

Så det jeg egentlig ser at jeg mener er at det går fint å gjøre noe sammen alle 4 (evntl. 3, som vi var en stund) en gang i blant - og alltid i forbindelse med fotball/skole/helligdager etc. men at hun og han skulle ha en "foreldredag" synes jeg ville blitt fryktelig rart, og ville antakeligvis ikke gått med på. Kjipt men sant.

Det skal også sies at datteren til halvdelen har hatt en del "tenk hvordan den ville vært om pappa slo opp med deg og mamma slo opp med kjæresten sin og mamma og pappa ble sammen og du og kjæresten hennes ble sammen" hihi. Det kommer jo på den måten helt klart fram at hun samtidig ikke ønsker å miste meg eller kjæresten til moren også

Endret 17. desember 2008 av Phaedra

[Gjest Gjest]

Psykolog Frode Thuen mener at felles julefeiring og annen fellestid kan innebære at barna får større problemer med å akseptere og forstå at foreldrene ikke kan leve sammen. Særlig små barn kan bli forvirret av det, og få urealistiske forventinger til en gjenforening. Og dermed også oppleve skuffelse og sorg over at foreldrene likevel fortsetter å bo fra hverandre.

Jeg er gjesten som skrev innlegg nr. 2.

Thuen har faktisk et poeng her. Minste har aldri bodd i sammen med faren sin. Faren, jeg og ungen feiret alltid jul sammen. Det tok brått slutt da minsten var 12 år. Minsten slet i flere år for å finne tilbake til julegleden igjen. Sånn som jula ble husket kunne det aldri bli igjen.

[Gjest gjesten du refererer]

Jeg er gjesten som skrev innlegg nr. 2.

Thuen har faktisk et poeng her. Minste har aldri bodd i sammen med faren sin. Faren, jeg og ungen feiret alltid jul sammen. Det tok brått slutt da minsten var 12 år. Minsten slet i flere år for å finne tilbake til julegleden igjen. Sånn som jula ble husket kunne det aldri bli igjen.

Jo, jeg betviler ikke at Thuen har et poeng. Jeg sier bare at det KAN bli slik og at det ikke behøver å bli slik.

Hvorfor sluttet dere med dette da barnet var 12? Det var faktisk bruddet når barnet var 12 som var problematisk og som gjorde at jula ble ødelagt, og ikke det at dere hadde feiret jul sammen tidligere. Om bruddet kom når barnet var 12 eller 8 har lite å si egentlig, jula ville med aller størst sannsynlighet bli ødelagt likevel, men barnet fikk flere positive opplevelser med å ha foreldrene sammen enn det som ville vært tilfellet om dere ikke hadde noen feiringer sammen til å begynne med.

Et brudd mellom foreldre er traumatisk om det skjer med en gang foreldrene går fra hverandre eller om det skjer et par år etter og at de i melllomtiden har feiret høytider sammen etc. Jeg vil tenke at det å feire sammen, så sannt man h ar et godt sammarbeid, vil føre til flere goder for baret enn traumer og negative opplevelser (i de aller fleste tilfeller, hvor det også er klargjort relasjonene for barnet, slik at de faktisk får med seg at foreldrene er skillt likevel).

Det er også viktig å legge merke til at samvær mellom separerte foreldre må være noe som forekommer innen klare rammer, slik at barnet til en hver tid vet hva det skal foreholde seg til. Dette skal ikke være en måte som barnet skal bli litt mer ivaretatt på i en overgangsfase, hvor foreldrene ikke helt klarer å meddele til barnet at det er helt slutt. Det bør være en kontuinitet for barnet, slik at barnet ikke opplever at dette bare er en forelngelse av bruddet, men heller et genuint sammarbeid over tid.