jeg slo mamma i dag

[Gjest Gjest_jente_*]

jeg slo mamma i dag. på armen to ganger

jeg ble kjempe sur. sur fordi hun skakpte seg slik når jeg slo henne. jeg har aldri slått før men jeg orker ikke å bli fortalt at det er galt med meg psykisk når jeg "bare" er stresset.

hun velger selv å komme til mitt hjem. selv når hun ikke er velkommen.

vi har alltid hatt et godt forhold men nå i det siste har det vært for nært.

jeg har bedt om pusterom men føler jeg ikke får det.

i dag klikka det helt for meg. hun kom til meg, uten å være invitert og satte seg og surmula.

jeg skulle på en viktig eksamen og ble stresset.

jeg skrek i flere timer. hun forsto liksom ingenting.

så slo jeg til henne på armen og dytta henne.

hun gjør meg gal. jeg gråter nå men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke "tåler" mamman min mer?

hun respeterer meg aldri, undervurderer meg og lyver mye til meg. små hvit løgner.

hun er også syk og spiller mye på det. jeg hater det og reagerer med å bli redd men i det siste har det toppet seg og jeg ba henne dø i dag. i sinne. jeg orker ikke mer!

siden hun alltid spiller på hjerteproblemene sine. jeg vet godt hun har dem.

jeg trenger ikke høre det hver bidige dag!!!!!!

[Gjest Gjest_jente_*]

JA JEG HAR BEDT HENNE OM Å GÅ. JEG HAR DRATT HENNE UT MED ARMEN. DET HJELPER IKKE!!!!!!!!

[Chiquita]

En klem til deg.

Det er ingen trøst, men vi er flere med "slike" mødre

[Gjest Gjest]

Fy på deg!

[Gjest Gjest_jente_*]

Fy på deg!

ja jeg vet jo det. så over til. hva gjør jeg?

jeg er sur enda. er ikke enig med henne i noe nå. ikke at det er rett å slå. men jeg takla ikke mer.

jeg orker ikke å bli fortalt av ei som er ufør at jeg f.eks bare skal gå på sosiaeln i stedte for å jobbe, gå på nav i stedet.

for en måte å oppmuntre barna på. dette er alltid den beste løsningen på alt i hennes merkelige og snevre hode.

skjønner hun har ikke jobbet og vet ikke hvordan alt er for tiden men for det.

jeg orker ikke høre om hva som kan feile meg når det bare er ekstra mye å gjøre på jobben!!!

[Gjest Gjest]

Din egoistiske, respektløse jente. Synes mammaen din fortjener bedre enn en datter som deg. Du er vel enebarn også tenker jeg. Verden kretser ikke bare rundt deg skal du vite!

[Gjest Gjest_jente_*]

takk chiquita.

jeg føler jeg trengte en liten ennå selvom jeg klinte til armen hennes. OG dro henne for å få henne ut av huset.

søren eller. hun går ikke når jeg ber om det!!! jeg kan ikke ringe politiet heller. herregud hun er en klegg og en følelsesmessig vampyr.

[Gjest Gjest_jente_*]

Din egoistiske, respektløse jente. Synes mammaen din fortjener bedre enn en datter som deg. Du er vel enebarn også tenker jeg. Verden kretser ikke bare rundt deg skal du vite!

nei jeg har to søsken jeg.

[venus_]

Kanskje hun bare vil ha litt kjærlighet fra dattra si?

[Gjest Gjest_jente_*]

Din egoistiske, respektløse jente. Synes mammaen din fortjener bedre enn en datter som deg. Du er vel enebarn også tenker jeg. Verden kretser ikke bare rundt deg skal du vite!

Vil bare tilføye. broren min flyttet i en periode vekk ifra henne.

Kanskje hun bare vil ha litt kjærlighet fra dattra si?

kanskje? Det sier hun faktisk. hun vil ha medfølelse.

hvordan kan jeg gi medfølelse når hun bruker sykdommen sin "på meg"?

f.eks i vanskelige situasjoner så brukes den på meg. i en diskusjon brukes den som lyn fra klart himmel "på meg". mulig det er sant det hun sier, men hvorfor tenke så negativt som hun gjør?

hvorfor ikke dra til sykehuset da? i stedet for å klage over det. hun vet jeg hater det og blir livredd siden hun havnet på sykehuset to ganger for noen år siden (ikke på grunn av meg nei).

ja jeg er kanskje sliten og lei av å høre om demente farmor og kreftsyke bestefar.

ja det er vondt å se alt dette, men å bli bedt om å plukke ut gravsten til mormors eventuelle begravelse er vel ikke noe JEG skal gjøre?

unnskyld men jeg aner ikke hvor man får tak i en engang. hva med søsknene mine? de konfronteres aldri. dem har "meldt seg ut" for lengst.

[Gjest Wrangler]

Uff slitsomt med sånne som driver med følelsesmessig utpressing!

Når du blir rolig, og begge er klare i toppen, forklar henne at du er voksen og trenger tid for deg selv. Du har viktige ting som skal gjøres til visse tider. (feks eksamen) Det er dessuten fryktelig uhøflig å bare trenge seg på!

Men forklar det på en rolig og sindig måte, ellers så kan hun bare bruke ditt sinne mot deg....

Samtidig som du forklarer henne dette, hvordan du har det, så avtale en tid du gjør et eller annet sammen med henne. Men DU bestemmer tid og sted. (kafè, museum, etc, kaffebesøk) O

Og så ringer du søkenene dine og forklarer situasjonen.

[Gjest Lunis]

Både leit og greit å lese at andre folk har det samme problemene som meg. Heldigvis er jeg ikke så naiv at jeg tror alt dreier seg om meg lengre. Men det gjør det ikke mindre dritt å ha ei sånn kråke hengende over seg hele tia.

Da jeg var 17 år klappa jeg til morra mi fordi ho fornærmet kjæresten min og sa jeg burde fokusere på skolen istedet, eller noe i den duren. Det er veldig lenge siden men jeg husker det veldig godt. Det var den første gangen jeg følte at jeg virkelig hadde gjort noe galt. Noe som ikke kan repareres fullstendig, liksom. Det var den eneste gangen.

Moren min er også veldig syk og hun spiller på det hele tiden. Jeg vet veldig godt at hun har det vanskelig og derfor syns jeg er det så slibrig og fornedrende å høre på henne. Mye av det samme her. Jeg tror jeg bare kommer til poenget. Jeg tror det er veldig viktig at du setter noen grenser. Kanskje moren din ikke kjenner deg så godt som du tror, og ikke vet hvor grensene dine går. Derfor holder hun bare på. Også det at du er "ungen" hennes for alltid gjør at hun tillater seg ting hun kanskje ikke ville gjort hos andre folk. Det gjør det ikke mindre dritt såklart, men du blir nødt til å forklare det til henne. Og muligens ikke gjennom å prate sammen. Det er ikke alltid de hjelper, for de hører ikke. De hører bare at du er uenig med dem, og det er de ganske vant til.

Jeg tror det beste er at du fortsetter livet ditt, også gjør du deg selv tilgjengelig eller utilgjengelig ettersom det passer for deg. Hvis hun vil deg noe, så får hun ringe deg. Også tar du telefonen ettersom det passer. Bare gi litt faen liksom. Hvis hun plager deg, så er det HUN, ikke DU som skal få føle konsekvensene. Hvis hun begynner å klage igjen, så får du etterlyse litt selvrespekt. Jeg syns du kan si det som det er egentlig, det er noe jeg alltid angrer på at jeg ikke gjør... bare spør henne hvor hun vil med all sutringen? Kanskje du får ett ærlig svar... hun vil jo bare ha deg rundt seg fordi hun er alene, mest sansynlig.

Det er umulig å begynne å bygge ett godt forhold før man har alle sånne kort på bordet. Ikke bare hjertene og ruterne. Hele jævla kortstokken. Og det kan godt hende at du vet alle tingene fra før, men du må like fullt høre det fra ho. Og ho vil høre det fra deg, for å få det "offisielt" på en måte. Tro meg...det vil føles som en lettelse.

Lykke til.

[Gjest Gjest_Stjernekyss_*]

Jeg forstår frustrasjonen din godt! Har hatt en tråd surrende her hele høsten for å komme meg ut av et dårlig samspillmønster med mamma.

Det har vært og er kjempetøft. Men vet du hva, bare hold ut! Du vokser masse i dette. Sånn som det er nå har hverken du eller mamman din stien ren.

Sørg for å holde din sti ren, og forhold deg selv til de grensene du ønsker at hun skal respektere.

Feks, for min del kontaktet mamma meg mye på jobb på en ikke-positiv måte. Det har blitt veldig mye bedre, og har fått ringvirkninger til broren min, noe han er takknemlig for. Men det innebærer selvfølgelig at ikke jeg heller tar kontakt med henne i arbeidstiden.

Si hva du mener, og så vis det i handling.

Jeg skjønner godt at du fløy på henne. Det er overhodet ikke greit, og neste gang klarer du kanskje å la være. Men følelsen skjønner jeg godt.

Lag en avtale med henne om at dersom hun kommer til deg, er det under den forutsetning at hun skal gå dersom du ber henne om det.

Lag en avtale om at hun ikke kan klage til deg.

Jeg fikk råd herfra om å si ifra at jeg ville ha helt kontaktfri i to uker. Hun sluttet å ringe, mens sendte masse sms og mail. Da jeg ba henne la være å gjøre det, sendte hun beskjeder gjennom søsteren min. Jeg ble lei meg og sint, men klarte å la være å be henne om å la være. Og etter det var det stille. Da hadde det alt gått en uke, men den andre stille uken var veldig god for meg. Fikk tid til å få litt avstand og tenke litt klart uten at jeg hele tiden hørte henne oppi hodet mitt.

Jeg vet at hun er veldig lei seg for mye vondt som skjedde i barndommen. Virker som om det er en del ting der hun har begynt å forstå.

Jeg har forsøkt litt kontakt på sms, men det ble raskt for mye, og da trakk jeg meg ut igjen. Nå har vi sendt litt sms de siste dagene, og det virker for meg som om stormen har roet seg litt. For nå. For meg er det ikke alt som skjedde i barndommen som er poenget, men grensene jeg setter per i dag. Men jeg kan ikke forvente mirakler fra henne heller, og det at hun faktisk viser at hun er lei seg for de vonde tingene som var, har en verdi i seg selv.

Jeg tror vi kommer gjennom dette. Jeg tror det er en litt forsinket løsrivelsesprosess. Vi har også, som du nevner, vært alt for nærme hverandre.

Det vil nok ta en stund før moren din skjønner at det ikke er "et nytt barnslig utspill", men at du faktisk mener det du sier. Men bare stå i det. Bli voksen. Stå på dine egne ben. Og vær konsekvent. Hvis du er avhengig av henne på en eller annen måte, bli selvstendig.

Når alt kommer til alt, kan du ikke endre henne. Du kan bare endre deg. Bruk denne tiden til å finne ut hvordan du kan beskytte deg selv, hvor grensene dine går og hvordan det er greit å reagere når noen tråkker over disse. Bli kjent med deg selv. En ringvirkning kan være at hun ser på deg med et annet blikk. Kanskje?

Hvis hun nekter å gå, så gå selv. Ikke bli i situasjonen. Det kommer ingenting godt ut av det. Trekk deg ut. Du har ingen rett til å hverken slå eller skrike, uansett hvor mye du vil. Å være voksen handler om å tilbakeholde de responsene, og å legge opp livet i en sånn grad at man kan beskytte seg mot de i utgangspunktet.

Si til mamman din at du er lei deg for at du slo henne, lei deg for at du skrek til henne og for alt du gjorde som ikke var greit. Det er det riktige å gjøre. Rydd stien din ren.

Dette klarer du!

[camilla*]

Synes stjernekyss kom med mye bra her.

Om hun kommer innom og du skal lese til eksamen, så si iffra. Hører hun ikke, så sett deg og les.

Selv har jeg sendt en mail til moren min for noen år siden hvor jeg skrev ned hva jeg ikke ønsket at hun la seg oppi, og hvordan hun behnadlet meg. HUn tok det til seg. Ble lei seg - ja, men svarte på mailen og det gikk seg til.

Idag er hun fortsatt "masete og krevende" men jeg er flinkere til å sette grenser, og så har jeg lært meg å le litt av henne når hun begynner istedenfor å bli sur/sint. Når jeg ler det bort så forsvinner maset hennes..for vi tar det da som tull/spøk, og så begynner jeg å prate om noe annet.

Lykke til

[Gjest Reka]

Jeg ville latt være å lukke opp for henne.

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg vil takke dere siste for gode råd.

Det er dessverre bra å høre om dere som kjenner seg igjen i det.

Da er jeg ikke helt alene.

Hvis hun begynner å klage igjen, så får du etterlyse litt selvrespekt. Jeg syns du kan si det som det er egentlig, det er noe jeg alltid angrer på at jeg ikke gjør... bare spør henne hvor hun vil med all sutringen? Kanskje du får ett ærlig svar... hun vil jo bare ha deg rundt seg fordi hun er alene, mest sansynlig.

Ja, jeg skal be henne få mer selvrespekt, for det trenger hun.

Komme busende inn her midt på en koselig "juledag", og sambo bor her også (som ordet sier).

dette er jo flaut også. alt jeg og henne diskuterer foran sambo. hun dukker jo bare opp som sagt.

Er så neig med deg om den sutringen, og det sier jeg og. Da sutrer hun enten mer, eller "stiller" seg i "martyrposisjon".

jeg har et lite avhengighetsforhold ja. det er kanskje det som utløser dette, men føler hun er mer avhengig av meg.

i morgen skal hun, sambo og jeg ut å handle, men har ikke snakket med henne siden. ikke ringer jeg for øyeblikket heller. jeg får angst...

nå sitter jeg her med skyldfølelse, og stress i hodet om hva som skjer i morgen. og jeg vet at hun garantert depper over at det ikke blir noen tur kanskje, også tenker hun; "åh stakkars meg. ingen gjør noe bra for meg", osv osv osv osv osv..........

Det siste hun sa etter krangelen var: "vi blir jo venner igjen om noen dager uansett".

Det sier jo mye om hvor for gitt hun tar mine alvorsord.

Jeg skal lese innleggene deres igjen, også tenke litt mer. så rense stien, ja...

takk for råd

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg ville latt være å lukke opp for henne.

når jeg har gått til angrep på henne så ar jeg prøvd dette og.

møtte henne i gangen en gang og prøvde å kjeppjage henne ut. forgjeves...

[Gjest Gjest_jente_*]

og nå er det snart jul. og jeg har fått beskjed om at jeg ødela julen.

takk. fy søren.

føler meg som Grinchen her.

jeg hadde ikke klikket sånn hvis ikke hun slengte slike kommentarer om meg til meg.

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg forstår frustrasjonen din godt! Har hatt en tråd surrende her hele høsten for å komme meg ut av et dårlig samspillmønster med mamma.

Det har vært og er kjempetøft. Men vet du hva, bare hold ut! Du vokser masse i dette. Sånn som det er nå har hverken du eller mamman din stien ren.

Sørg for å holde din sti ren, og forhold deg selv til de grensene du ønsker at hun skal respektere.

Feks, for min del kontaktet mamma meg mye på jobb på en ikke-positiv måte. Det har blitt veldig mye bedre, og har fått ringvirkninger til broren min, noe han er takknemlig for. Men det innebærer selvfølgelig at ikke jeg heller tar kontakt med henne i arbeidstiden.

Si hva du mener, og så vis det i handling.

Jeg skjønner godt at du fløy på henne. Det er overhodet ikke greit, og neste gang klarer du kanskje å la være. Men følelsen skjønner jeg godt.

Lag en avtale med henne om at dersom hun kommer til deg, er det under den forutsetning at hun skal gå dersom du ber henne om det.

Lag en avtale om at hun ikke kan klage til deg.

Jeg fikk råd herfra om å si ifra at jeg ville ha helt kontaktfri i to uker. Hun sluttet å ringe, mens sendte masse sms og mail. Da jeg ba henne la være å gjøre det, sendte hun beskjeder gjennom søsteren min. Jeg ble lei meg og sint, men klarte å la være å be henne om å la være. Og etter det var det stille. Da hadde det alt gått en uke, men den andre stille uken var veldig god for meg. Fikk tid til å få litt avstand og tenke litt klart uten at jeg hele tiden hørte henne oppi hodet mitt.

Jeg vet at hun er veldig lei seg for mye vondt som skjedde i barndommen. Virker som om det er en del ting der hun har begynt å forstå.

Jeg har forsøkt litt kontakt på sms, men det ble raskt for mye, og da trakk jeg meg ut igjen. Nå har vi sendt litt sms de siste dagene, og det virker for meg som om stormen har roet seg litt. For nå. For meg er det ikke alt som skjedde i barndommen som er poenget, men grensene jeg setter per i dag. Men jeg kan ikke forvente mirakler fra henne heller, og det at hun faktisk viser at hun er lei seg for de vonde tingene som var, har en verdi i seg selv.

Jeg tror vi kommer gjennom dette. Jeg tror det er en litt forsinket løsrivelsesprosess. Vi har også, som du nevner, vært alt for nærme hverandre.

Det vil nok ta en stund før moren din skjønner at det ikke er "et nytt barnslig utspill", men at du faktisk mener det du sier. Men bare stå i det. Bli voksen. Stå på dine egne ben. Og vær konsekvent. Hvis du er avhengig av henne på en eller annen måte, bli selvstendig.

Når alt kommer til alt, kan du ikke endre henne. Du kan bare endre deg. Bruk denne tiden til å finne ut hvordan du kan beskytte deg selv, hvor grensene dine går og hvordan det er greit å reagere når noen tråkker over disse. Bli kjent med deg selv. En ringvirkning kan være at hun ser på deg med et annet blikk. Kanskje?

Hvis hun nekter å gå, så gå selv. Ikke bli i situasjonen. Det kommer ingenting godt ut av det. Trekk deg ut. Du har ingen rett til å hverken slå eller skrike, uansett hvor mye du vil. Å være voksen handler om å tilbakeholde de responsene, og å legge opp livet i en sånn grad at man kan beskytte seg mot de i utgangspunktet.

Si til mamman din at du er lei deg for at du slo henne, lei deg for at du skrek til henne og for alt du gjorde som ikke var greit. Det er det riktige å gjøre. Rydd stien din ren.

Dette klarer du!

takk

[stjernekyss]

takk

Selvfølgelig Vi må passe på hverandre vet du

Dette kommer til å bli bedre med en gang du løsriver deg fra henne. Hvem som er mer avhengig av den andre er irrelevant. Avhengighet og medavhengighet er avhengige av hverandre.

En annen ting. Like greit å ikke fortelle henne om hennes tilkortkomminger. Du vet jo hvordan det føles når hun gjør det mot deg. Forteller deg at du har ødelagt julen. Hev deg over det. Ikke fortell henne hvordan hun er, eller hva hun gjør. Om du må, si i større grad "jeg opplever deg som ..." fremfor "du er ...". Hun føler seg også misforstått og avvist i dette. Tror det er greit å prøve å trekke seg ut av det dragsuget. Det føles bare som anklager, og da vil man automatisk forsvare seg. Både du og henne. Og når dere er så sårede begge to, hakker dere løs på hverandre for å gjøre den andre mer vondt. Som ved å si at du ødelegger julen.

Dette har du sikkert opplevd tusen ganger før. Julen blir ikke ødelagt. I min familie var det ikke jul før det hadde vært en skikkelig heftig krangel. Etter det var det alltid hyggelig da. Det er så mange forventninger knyttet opp til julen, eller store dager. Like greit å ikke ha de forventningene, så er det ikke så langt å falle når vi ikke klarer å være perfekte.

Jeg tror ikke det at hun sier dere er venner igjen om noen dager i utgangspunktet er ment som at hun ikke tar deg på alvor. Kanskje bare lette litt på trykket. Det er ikke verdens undergang. Det føels sånn der og da, men i jo større grad du klarer å overbevise deg om at det ikke er det, jo bedre for deg. Det er ikke så farlig. Alle krangler. Ikke alle krangler i en sånn grad som en del av oss her har opplevd, og da må vi bare lære oss i voksen alder hvordan man løser konflikter på en moden måte. Vi kommer litt til kort der. Andre kommer til kort på noe annet.

Vær den personen du ønsker at hun skal være.

Og vet du hva, hvis du sitter og er lei deg, så reis deg opp. Jogg en tur, dra på trening, ha sex, rydd boden, bruk kroppen. Få ut energien.

Og igjen, dette er basalt, sørg for å spise og sove nok. Vi er ikke så mottakelige når vi lever i harmoni med oss selv.

Ta deg litt tid for deg selv, kom i kontakt med hvem du er, hva du trenger og hvor dine grenser går. Ikke der andre har fortalt deg at dine grenser går. Men der du kjenner at nok er nok.

Dette har vært en skikkelig tøff høst for meg, med mamma. Men vet du hva, jeg tror ikke jeg ville vært foruten. Jeg har lært så mye om meg selv. Og jeg lærer fortsatt.

Jeg har hundre prosent tro på at du klarer dette!