Slutt på utenomekteskapelig forhold

[Gjest Gjest_gjest_*]

Når jeg skriver dette, er jeg ikke ute etter fordømmelse - det klarer jeg vel best selv. Har ingen problemer med å se at det jeg har holdt på med er forkastelig, det er ikke det som er problemet.

Saken er at jeg det siste halve året har hatt et forhold til en gift mann. Jeg er selv gift, og hadde aldri tenkt at jeg skulle havne i den situasjonen jeg har vært i. Antagelig har jeg vært like fordømmende som alle dere som ikke har opplevd dette.

Jeg ble forelsket i denne mannen, og han i meg. Vi klarte lenge å holde oss borte fra hverandre, men så skjedde det altså, og vi har nå hatt jevnlig kontakt, samtaler og sex, samt meldt hverandre hver dag, skrevet ned seksuelle fantasier i et halvt år. I helgen valgte vi å avslutte forholdet. Vi er blitt veldig glade i hverandre, har hatt fantastisk sex og en kontakt som er hinsides noe jeg noengang har kunnet forestille meg. Nå er det selvfølgelig tungt, en stor sorg inni meg og en vanvittig tomhet. Jeg vet at han har det på samme måte, og det høres kanskje rart ut at vi likevel har valgt å gå fra hverandre. Vi har bestemt oss for å bryte den kontakten vi har hatt, men vi kommer til å møtes ca 1 gang i uken, et sted der det ikke under noen omstendigheter kan skje noe mellom oss. Håpet mitt er jo at det kan gli over i vennskap, men det er for tidlig å si om det går.

Vet ikke helt hva jeg ønsker råd om, men jeg har valgt å ikke involvere noen av mine nærmeste i dette, og sliter med at jeg ikke har noen å prate med. Forsøker å finne råd mot kjærlighetssorg, men det jeg finner er råd til personer som sliter med selvfølelsen, som føler seg tråkket på, og det gjelder jo ikke meg.... Ekskjæresten min synes fremdeles jeg er fantastisk, og hadde livet vært annerledes hadde vi vært sammen nå. Hovedgrunnen til at vi allikevel har valgt å bryte, er at vi er på helt ulike steder i livet - han er mye eldre enn meg, og vi har nok også ulike ønsker for resten av livet. Vi sliter begge i ekteskapene våre, men ikke så mye at vi vil bryte med det vi har pga dette. Kanskje ender det med ekteskapsbrudd for en eller begge av oss, men da skal det ikke være pga dette forholdet. En av de viktigste tingene denne mannen har gitt meg, er troen på at jeg kan bety så mye for en annen, en bekreftelse jeg har savnet i mitt eget ekteskap, over lang tid.

Er det noen som har noen gode råd til hvordan jeg skal komme over ham? Jeg har akseptert bruddet, men det kjennes uansett vondt. Kanskje virker det jeg skriver selvmotsigende?

Og til dere som bare vil øse ut hvor forkastelig dette er: dropp det, det er bare å kaste bort tiden. Jeg vet hva de fleste mener om utroskap, og har ingen problemer med å forstå det. Av og til havner man der likevel, selv om man aldri hadde forestilt seg det. Er det noen som kan forstå det?

Det jeg er mest redd for, er at jeg aldri skal komme over ham, at jeg ikke skal redde ekteskapet mitt. Han vil selvfølgelig alltid være en del av min historie, og så vanvittig det enn høres ut, har han gitt meg så utrolig mye godt (ikke bare sex) at jeg på en måte vil huske det vi hadde sammen med glede.

[Nabodama]

Jeg tror du kommer til å slite, og det vet du nok selv også. Slite med følelser i lang tid, både de du har for ham, og de du burde ha for mannen din.

Derfor er det aldri enkelt å komme seg ut av noe slikt som dette. Er en singel, har en tankene fokusert på én mann, du har to i ditt fokus.

For å berge deg selv og det som er igjen av ekteskapet, må du prøve å fokusere på mannen din, og bare ham. Prøv å finn tilbake til de gode følelsene du hadde/har for ham, se de gode egenskapene. Disse tingene har nok kommet i skyggen av forelskelsen i den andre, og du får dem ikke fram i lyset før du skyver forelskelsen til side.

Det er nok vondt nå, og det å kunne møtes en gang i uka, kjennes vel som en trøst. Men tror du det blir bare bra? Blir det ikke som å rive plasteret sakte av? At smerten forlenges ved at du møter ham, også forelskelsen dere i mellom?

Det er bedre å bryte (det gjelder alle forhold, ikke bare utroskapsforhold) når følelsene er på vei nedover. Da kan en trøste seg litt med at den andre hadde både den ene og den andre dårlige egenskapen, hehe.

Nå er de visst på topp hos dere begge, og jeg tror det fort kan ramle utpå igjen med flere treff og kos hvis dere fortsetter å møtes, selv om møtene i seg selv ikke er "farlige", i form av at det kanskje er flere folk til stede.

Bryt heller tvert, så unngår du seigpining og flere fristelser. Så tar du kjærlighetssorgen i en smell. En dag må være den første,og for hver dag blir det lettere. Etter noen uker er du over det verste, og etter noen mnd har du kanskje kommet over ham.

Skal du møte ham hver uke, får du den første vanskelige dagen i reprise flere ganger. Er det over, så er det over, ta konsekvensen av det. Det er lettere totalt sett

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk for svar.

Du har sikkert rett, men jeg vet ikke om jeg er rede til å slutte å delta der jeg møter ham. Det er noen uker til neste gang, og hans første tanke har vært å droppe dette, for å slippe det du beskriver. At det blir tøft å treffe meg osv. Samtidig er vi begge viktige i denne sammenhengen, og den av oss som dropper ut, vil miste mye mer, samtidig som det blir vanskelig for den som er igjen å vite at en er grunnen til at den andre sluttet.

Da jeg snudde situasjonen på hodet for ham, forsto han hvor mye han ville ha skyldfølelse hvis det var jeg som sluttet.

Vi er derfor blitt enige om å prøve det ut, men spille med åpne kort hvis det blir for vanskelig. Jeg stoler også 100% på at når han nå har tatt dette valget, så kommer han til å stå for det. Jeg har også akseptert bruddet, og skal nå jobbe hardt for å komme over det. Uansett vil jeg ikke gå gjennom det en gang til.

Når det gjelder ekteskapet mitt, er jeg mer redd for at jeg aldri skal få de virkelige gode følelsene for mannen min tilbake. Jeg kunne tenke meg å gå i terapi, men det blir for tidlig nå - kan jo ikke være helt ærlig, og det er vel det eneste som nytter. Mannen min har også avslått alle forslag om å få hjelp utenfra tidligere (før jeg traff denne andre.) Hvordan skal jeg få overbevis ham?

[Gjest til deg]

Du tenker visst bare på deg selv du.

Du har ikke bedt om fordømmelse, og dette er ikke fordømmelse, for jeg forstår at det er sterke, illusjoniske, krefter i spill ved utroskap (hvor i all verden tror du spenningen og den heftige sexen kommer fra? - dere to, eller det forbudte???).

Gå fra mannen din og la han få møte en kvinne som fortjener han!

[Gjest til deg]

Og, en ting til.. Ved å forsette å møte elskeren din vil du ikke satse fullt ut på mannen din. Du vil bare gjøre det beste for deg du. Ha i pose og sekk: Mannen din og den aktiviteten, som du tror du er uunværlig i.

Du virker veldig egoistisk og uten evne til å se hva du holder på med...... i likhet med andre utro kvinnemennesker jeg har vært utsatt for......

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg skjønner at jeg legger meg lagelig for hogg, her, men er vel uenig med deg i at innlegget ditt ikke er farget av fordømmelse....

Jeg mener med hånden på hjertet at jeg ikke bare tenker på meg selv i denne situasjonen - hadde jeg gjort det, hadde jeg kunnet velge mange andre veier, f.eks. fortsatt i forholdet....

Det er klart at jeg forstår at det jeg har gjort er et enormt svik, og ikke særlig fornuftig eller smart...

Du har nok rett i en ting, i alle fall, og det er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få til å satse hundre prosent på mannen min, men det har vært problemer over tid før dette forholdet - med mannen som nå ikke lenger er elskeren min.

Så det var jo også spørsmålet mitt; hvordan få ekteskapet til å fungere? - og en ting vet jeg; at det ikke løser alt mellom mannen min og meg, hvis jeg slutter på aktiviteten. Våre problemer har dypere røtter, som jeg virkelig har forsøkt å løse på et tidligere tidspunkt. Selvfølgelig er ingen av oss uunværlige - det var ikke det jeg skrev og ikke tror jeg det heller.

[Gjest Gjest]

Jeg er vel ikke fordommsfull. Jeg har erfaring. Ja, som den uvitende mannen. Først utsetter han for dette bedraget, for så å ville fortsette å leve sammen med han. Hvem er du du tenker på, egentlig?

Ellers så er kommunikasjon svaret på de fleste samlivsproblemer. Ved å tørre å kommunisere kommer dere til bunns i problemene og kan identifisere hverandres behov, og derfra jobbe fremover. Du vil slite voldsomt hvis du skal begynne å jobbe med dette forholdet uten å nevne 6 mndr puling og lidenskap med en annen mann.

[Gjest KateW]

Jeg vil anbefale deg å kutte helt ut og møte ham. Tro meg, det er bedre å ha null kontakt. I situasjonen og øyeblikket tror man at den ene gangen i uka vil være bra, og hjelpe. Men det gjør ikke det.

Vil man pule så klarer man det alltid og uansett.

Ønsker deg uansett lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvem er du du tenker på, egentlig?

....barna, mannen min....og meg selv og alle rundt oss...ikke lat som om dette er enkelt.

[Gjest til deg]

Det som er vanskelig for deg er å gi slipp på enten den aktiviteten eller den andre mannen.

Eller ektemannen din.

Barna dine tenkte du ikke på da du knullet rundt, så hvorfor plutselig nå?

[Gjest KateW]

Du Til deg gjest, hun ba om å slippe så mye pepper, og heller få konstruktive tilbakemeldinger.

Hun har skjønt det er dumt, hun vet det er dumt, hun har lagt det bak seg, hvordan skal hun gå videre?

Det er det tråden handler om. Ok?

[Gjest Bedratt kone]

Jeg skjønner at jeg legger meg lagelig for hogg, her, men er vel uenig med deg i at innlegget ditt ikke er farget av fordømmelse....

Jeg mener med hånden på hjertet at jeg ikke bare tenker på meg selv i denne situasjonen - hadde jeg gjort det, hadde jeg kunnet velge mange andre veier, f.eks. fortsatt i forholdet....

Det er klart at jeg forstår at det jeg har gjort er et enormt svik, og ikke særlig fornuftig eller smart...

Du har nok rett i en ting, i alle fall, og det er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få til å satse hundre prosent på mannen min, men det har vært problemer over tid før dette forholdet - med mannen som nå ikke lenger er elskeren min.

Så det var jo også spørsmålet mitt; hvordan få ekteskapet til å fungere? - og en ting vet jeg; at det ikke løser alt mellom mannen min og meg, hvis jeg slutter på aktiviteten. Våre problemer har dypere røtter, som jeg virkelig har forsøkt å løse på et tidligere tidspunkt. Selvfølgelig er ingen av oss uunværlige - det var ikke det jeg skrev og ikke tror jeg det heller.

Problemet er vel heller at du ikke ser at du ønsker å fortsette å ha et forhold til eks-elskeren din.

Dere har redefinert forholdet ved å kutte ut sexen, men det er likevel et forhold... (det finnes mange typer forhold)

Det flere her prøver å si til deg, er at hvis du ønsker å redde ekteskapet ditt, må du kutte ut forholdet til elskeren helt.

Du setter en fritidsaktivitet og et evt fremtidig vennskapsforhold med elskeren din høyere enn mannen din, skjønner du hvilke signaler det gir?

Du signaliserer at du ikke er ikke villig til å ofre noe som gir deg glede for ekteskapet og samlivet med ektemannen din.

Mener du alvor, at du vil satse på å få ekteskapet på fote igjen, vis deg selv og mannen din at du vil satse på dere! La han og dere være førsteprioritet i livet ditt, la ikke en fritidsaktivitet komme før han på prioriteringslisten.

Du skylder deg selv, og han, å ofre noe for forholdet!

[Nabodama]

Takk for svar.

Du har sikkert rett, men jeg vet ikke om jeg er rede til å slutte å delta der jeg møter ham. Det er noen uker til neste gang, og hans første tanke har vært å droppe dette, for å slippe det du beskriver. At det blir tøft å treffe meg osv. Samtidig er vi begge viktige i denne sammenhengen, og den av oss som dropper ut, vil miste mye mer, samtidig som det blir vanskelig for den som er igjen å vite at en er grunnen til at den andre sluttet.

Da jeg snudde situasjonen på hodet for ham, forsto han hvor mye han ville ha skyldfølelse hvis det var jeg som sluttet.

Vi er derfor blitt enige om å prøve det ut, men spille med åpne kort hvis det blir for vanskelig. Jeg stoler også 100% på at når han nå har tatt dette valget, så kommer han til å stå for det. Jeg har også akseptert bruddet, og skal nå jobbe hardt for å komme over det. Uansett vil jeg ikke gå gjennom det en gang til.

Når det gjelder ekteskapet mitt, er jeg mer redd for at jeg aldri skal få de virkelige gode følelsene for mannen min tilbake. Jeg kunne tenke meg å gå i terapi, men det blir for tidlig nå - kan jo ikke være helt ærlig, og det er vel det eneste som nytter. Mannen min har også avslått alle forslag om å få hjelp utenfra tidligere (før jeg traff denne andre.) Hvordan skal jeg få overbevis ham?

Ja, en risikerer å miste noe når en er utro. Kolleger som møter hverandre på jobb, må av og til finne seg en annen jobb for å skåne partneren.

Dette er noe mindre viktig enn en jobb, hvis jeg forstår deg rett, og kan hende du bær være villig til å ofre det for å få forholdet ditt opp å gå igjen.

Det ser ut til at du helst ikke vil gi avkall på noen ting, men når du nå har satt deg i denne situasjonen, bør du også gjøre ditt til å rydde opp.

Den eneste måten å få overbevist mannen til å få hjelp utenfra er å fortelle han hvor alvorlig dere egentlig sliter. For det vet han jo ikke.

Eller du kan selv starte i terapi, og få han med etterhvert.

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale deg å kutte helt ut og møte ham. Tro meg, det er bedre å ha null kontakt. I situasjonen og øyeblikket tror man at den ene gangen i uka vil være bra, og hjelpe. Men det gjør ikke det.

Vil man pule så klarer man det alltid og uansett.

Ønsker deg uansett lykke til!

Jeg tror ikke at den ene gangen i uka vil hjelpe - vet at det kommer til å bli tøft for oss begge. Det vi har valgt er å ikke ta forhastede beslutninger. Blir det for vanskelig, må vi bare deale med det.

...pule er ikke et alternativ lenger....

[Gjest til deg]

Du er akkkurat som min ekskone: uten evne til å forstå hva du gjør.

jeg orker ikke å prøve å åpne øynene dine....... har sett nok av den ulla der til å vite at det krever mye......

du burde ha fått nok tilbakemeldinger herfra til å logge ut og tenke deg om

istedet for prøver du å få de svarene DU vil ha

og tro meg, de er ikke best for mann og barn

[Gjest KateW]

Det rådet du får her, av samtlige, er å bryte ALL kontakt. Jeg syns virkelig du burde vurdere nettopp det seriøst, selv om dere ikke har sex når dere møtes, vil dere møtes og ha en form for et forhold.

Og min noe fjåsete "vil man pule" bemerkning over. tro meg. Har man hatt så god seksuell kjemi som du beskriver med et menneske, så vil det være uhyre vanskelig å holde seg unna sex, selv om begge tror de er sterke.

[Nabodama]

Det rådet du får her, av samtlige, er å bryte ALL kontakt. Jeg syns virkelig du burde vurdere nettopp det seriøst, selv om dere ikke har sex når dere møtes, vil dere møtes og ha en form for et forhold.

Og min noe fjåsete "vil man pule" bemerkning over. tro meg. Har man hatt så god seksuell kjemi som du beskriver med et menneske, så vil det være uhyre vanskelig å holde seg unna sex, selv om begge tror de er sterke.

Enig.

Å bevare vennskapet, når det er så mye mer enn vennskapelige følelser er vanskelig. Vennskap har man når det er vennefølelser og ikke mer enn det, er man forelsket, blir det enten for vondt, eller man detter utpå igjen.

[Gjest Gjest]

Barna dine tenkte du ikke på da du knullet rundt, så hvorfor plutselig nå?

Vet du at jeg ikke gjorde det? Joda. Kan sjokkere dere med at det faktisk var noen tanker rundt det også....så utrolig det høres ut.

Det er så enkelt å tro at alle som er utro ikke har omløp i hodet, men det blir faktisk for enkelt.

Jeg skjønner at mange av dere råder meg til å kutte aktiviteten. Må nok tenke nøye igjennom det en gang til, ja. Har følelsen av at noen av dere mener jeg må gjøre det mest som et offer, for at jeg har oppført meg så dumt, og den argumentasjonen tror jeg kanskje ikke hjelper meg.

At vi fremdeles er i et forhold klarer jeg ikke å følge helt. Hvordan definerer dere da et forhold? Vi har ingen kontakt ut over at vi ser hverandre toppen en gang i uka....

[Gjest Bedratt kone]

At vi fremdeles er i et forhold klarer jeg ikke å følge helt. Hvordan definerer dere da et forhold? Vi har ingen kontakt ut over at vi ser hverandre toppen en gang i uka....

Så lenge dere har kontakt, har dere et forhold...(som sagt finnes det mange typer forhold)

Du skrev i første innlegg at du håper at dere skal få et vennskapsforhold, du ønsker å holde kontakten, ergo ønsker du å ha et fortsatt forhold med ham...

[Nabodama]

Vet du at jeg ikke gjorde det? Joda. Kan sjokkere dere med at det faktisk var noen tanker rundt det også....så utrolig det høres ut.

Det er så enkelt å tro at alle som er utro ikke har omløp i hodet, men det blir faktisk for enkelt.

Jeg skjønner at mange av dere råder meg til å kutte aktiviteten. Må nok tenke nøye igjennom det en gang til, ja. Har følelsen av at noen av dere mener jeg må gjøre det mest som et offer, for at jeg har oppført meg så dumt, og den argumentasjonen tror jeg kanskje ikke hjelper meg.

At vi fremdeles er i et forhold klarer jeg ikke å følge helt. Hvordan definerer dere da et forhold? Vi har ingen kontakt ut over at vi ser hverandre toppen en gang i uka....

For å få ham og forholdet fortest mulig ut av systemet. For å i det hele tatt kunne fokusere på mannen din, og ikke den andre mannen og det dere hadde. Møter du ham hver uke, vil du hele tiden bli minnet om hva dere hadde sammen.

Er det bra da?

Skjønner at du fortsatt vil ha "en bit" av ham, og også kunne fortsette aktiviteten, og i teorien kan det høres ut som en slags trøst, men i praksis fungerer slike ting dårlig.