En mann i et kvinneforum

[Gjest Gjest_trym_*]

Første først... Er rimelig deperat, ikke bare det at jeg tyr til dette forumet her, men hverdagen er rimelig vanskelig. Er ikke forelsket i min samboer, mor til mine barn og min kjæreste lenger.

Er en mann på 35 år, og jeg er sammen med min kjæreste fortsatt etter 15 år. Vi har to flotte barn (som garantret er limet i forholdet) på 2,5 og 9 år.

Det er en lang historie, men jeg skal forsøke å gjøre den kort.

Vi ble sammen for mange år siden, og vi flyttet sammen etter ca 1 år. Siden har vi bodd sammen, studert gebbe to, og vi har flyttet litt rundt. Vi fikk barn for 9 år siden, og vi flyttet hjem til fødebyen min. Begge ville det.

De første årene var gode, og vi hadde det bra. Interesante jobber, og en flott datter. Hos oss har det alltid vært slik at jeg hat tatt iniativet til alt fra sex til ferie osv.. Jeg har selvfølgelig oppfordret til at hun skal være mere frempå.. men til og med å være sammen med venniner, komme seg ut av huset osv har jeg måtte mase på.. Det har ikke hjulpet.. Jeg har defintivt bidratt hjemme med husarbeid osv. Antagelig mer enn det hun har gjort. Det har pågått i for mage år, og jeg har tatt disse forholdene opp 1 million ganger, men det ender alltid i krangel.. Lite konstuktive diskusjoner som ender med krangling og fordeling av skyld. ..

For 3 år siden (litt mer) hadde jeg bestemt meg for å gjøre det slutt. Vi hadde kranglet, og jeg ymtet noe om at noe måtte skje. OK jeg snakket vel noe om at dette kan ikke fortsette. Hun begynte å hyperventilere og det ble mye stress.. ikke lett å prate da. Det har skjedd flere ganger da jeg ønsker å snakke alvorlig om vårt forhold. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre det slutt, tross min sorg i forhold til datteren vår.. Da jeg kommer hjem forteller hun at hun er gravid...

Vi er fortsatt sammen nå 3 år etter. Men jeg er ikke lykkelig, og for en stund siden tok jeg mot til meg, og sa ta vi måtte ha en seriøs prat om forhooldet igjen.. Samme gamle leksa.. hyperventilering mm Er du ikke glad i meg osv..

Jeg har alltid vasket alle våre klær, brette og lagt på plass.. alle ting med huset, rydding og vaskin osv.. Er så lei.. så lei så lei..

men er så redd så redd så redd, for å ikke se barna mine hver dag..Men jeg er drit ulykkelig..... Kom igjen a damer.. Få noen tips. Er sliten av meg selv og forholdet mitt

[Gjest strykebrett]

Det der hørtes ikke bra ut, du burde komme deg ut av forholdet!

Det kan virke på meg som om dama har lært seg at hun slipper unna det ubehagelige ved å reagere på den måten som hun gjør, men du kan da ikke være ulykkelig i all framtid fordi hun gjør slik?

Det virker som at du er rimelig sikker i din sak, du vil ikke være sammen med henne lengre. Da burde du ikke være det heller. Og det er kanskje litt vanskelig å se snn på det akkurat nå, men ved å bli hos henne så fratar du henne muligheten til å finne en mann som virkelig elsker henne. Ett kjærlighetsløst forhold kan vel umulig være bra, hverken for deg, henne eller barna. Da må det vel være bedre med to lykkelige foreldre hver for seg.

Hvis du er redd for å ikke se barna dine hver dag kan du jo flytte ett sted like i nærheten så de kan komme over når som helst, også hvis det ikke er "din" dag..

[Gjest Gjest_Trym_*]

Du forteller meg selvfølgelig det jeg fryktet og det jeg innerst inne vet. Det er bare så utrolig vanskelig, og det er vel kanskje det det hele handler om..

jeg tror at jeg er feig rett og slett. Min datter kommer til å bli knust...

Jeg tror også at min samboer også kommer til å klikke. Jeg trenger mot.. tror jeg. Syntes dette er utrolig vanskelig. i tillegg (dette er skikkelig banalt), så er vi liksom det lykkelig stabile paret i vennegjengen.. har liksom ikke så mange venner å snakke med dette om (egentlig bar en, men han har en elskerinne på si)... Takker for svar da..

Det der hørtes ikke bra ut, du burde komme deg ut av forholdet!

Det kan virke på meg som om dama har lært seg at hun slipper unna det ubehagelige ved å reagere på den måten som hun gjør, men du kan da ikke være ulykkelig i all framtid fordi hun gjør slik?

Det virker som at du er rimelig sikker i din sak, du vil ikke være sammen med henne lengre. Da burde du ikke være det heller. Og det er kanskje litt vanskelig å se snn på det akkurat nå, men ved å bli hos henne så fratar du henne muligheten til å finne en mann som virkelig elsker henne. Ett kjærlighetsløst forhold kan vel umulig være bra, hverken for deg, henne eller barna. Da må det vel være bedre med to lykkelige foreldre hver for seg.

Hvis du er redd for å ikke se barna dine hver dag kan du jo flytte ett sted like i nærheten så de kan komme over når som helst, også hvis det ikke er "din" dag..

[Gjest strykebrett]

Kjenner du noen andre som har gjennomgått samlivsbrudd med barn? Hadde kanskje vært greit å snakke med noen som har vært gjennom det selv.. Det finnes måter to voksne kan gå fra hverandre på uten at det skal bli alt for stor belastning for barna. Og jeg oppfatter det slik at du har for tanke å være en like stor del av deres liv også i framtiden. Barn er utrolig tilpasningsdyktige og det går helt sikkert bra så lenge de voksne snakker til dem og holder dem underrettet.

Føler virkelig med deg, har vært i lignende situasjon men vi hadde ikke barn da heldigvis. Men tøft var det likevel.

Håper du får tatt mot til deg, og trøst deg med at ting sannsynligvis ser mye lysere ut etterpå.

[Gjest Gjest_trym_*]

Kjenner du noen andre som har gjennomgått samlivsbrudd med barn? Hadde kanskje vært greit å snakke med noen som har vært gjennom det selv.. Det finnes måter to voksne kan gå fra hverandre på uten at det skal bli alt for stor belastning for barna. Og jeg oppfatter det slik at du har for tanke å være en like stor del av deres liv også i framtiden. Barn er utrolig tilpasningsdyktige og det går helt sikkert bra så lenge de voksne snakker til dem og holder dem underrettet.

Føler virkelig med deg, har vært i lignende situasjon men vi hadde ikke barn da heldigvis. Men tøft var det likevel.

Håper du får tatt mot til deg, og trøst deg med at ting sannsynligvis ser mye lysere ut etterpå.

Hei igjen.

Jada, jeg kjenner flere som har gått fra hverandre som har barn.

Er vel litt i den alderen tenker jeg. har hørt nok av forledre som sier at bruddet var ukomplisert, og vi er like gode venner i dag. Det er jo selvfølgelig selvbedrag av verste sort. Barn tar skade av et brudd, sånn er det bare.. Folk som sier noe annet vet rett og slett ikke hva de snakker om. Et brudd er traume for barn, som setter dype spor. Nå skal jeg ikke si at å forbli i et forhold for enhver pris ikke setter dype spor, men så lenge det ser ut til at foreldrene har det bra sammen, så er nok det et bedre alternativ for barna.. Men det er jo her selvbedraget og livsløgnen kommer inn, man spiller et skuespill.. (der har du meg) Og det blir slitsomt i lengden... Men du har rett i at barn er tilpasningsdyktige, og et brudd er selvfølgelig ikke dommedag. Er nok litt preget av jobben min som handler om å rehabilitere ungdom med rus problemer... det er nok desverre en overvekt av ungdom med skilte foreldre for å si det sånn.. Samt mye kjip statisitkk... vil selfølgelig ikke tråkke noen på tærne, men har noen litt erfaringer, så ikke brenn inne med de...

[Gjest Gjest_hei_*]

Hos oss har det alltid vært slik at jeg hat tatt iniativet til alt fra sex til ferie osv.. Jeg har selvfølgelig oppfordret til at hun skal være mere frempå.. men til og med å være sammen med venniner, komme seg ut av huset osv har jeg måtte mase på.. Det har ikke hjulpet.. Jeg har defintivt bidratt hjemme med husarbeid osv. Antagelig mer enn det hun har gjort. Det har pågått i for mage år, og jeg har tatt disse forholdene opp 1 million ganger,

Det høres ut som din kone kanskje har psykiske problemer, hun virker jo såpass lite deltakende i sitt eget liv, hva gjelder hjemme og med vennene sine.

Er hun svært aktiv i sin yrkeskarriere?

Det er jo et dårlig tegn dersom hun isolerer seg sosialt, og ikke involverer seg i hjemmets aktiviteter.

Hennes passivt defensive reaksjonsmønster, med å hyperventilere når du konfronterer henne, vitner om at hun kanskje er redd for følelser, og ikke er istand til å forsvare sin egen posisjon. Svært trist for dere at kommunikasjonen fungerer så dårlig.

Har dere forsøkt/fått utbytte av parterapi?

[Gjest strykebrett]

Min teori angående barn og skilsmisser er at barna er redde for at mamma eller pappa skal bli borte. Og ofte så skjer jo det også, den ene parten blir mindre tilstede enn den andre. Det er vel kanskje verre en selve bruddet i seg selv, i og med at det er en relativt kortvarig prosess. All den tiden etter bruddet er kanskje mer relevant, samt måten det gjøres på.

Nå er ikke jeg ekspert på barn eller noe altså, bare sier det jeg tror, er ikke sikkert det stemmer.

[Gjest Gjest_Trym_*]

Hos oss har det alltid vært slik at jeg hat tatt iniativet til alt fra sex til ferie osv.. Jeg har selvfølgelig oppfordret til at hun skal være mere frempå.. men til og med å være sammen med venniner, komme seg ut av huset osv har jeg måtte mase på.. Det har ikke hjulpet.. Jeg har defintivt bidratt hjemme med husarbeid osv. Antagelig mer enn det hun har gjort. Det har pågått i for mange år, og jeg har tatt disse forholdene opp 1 million ganger,

Det høres ut som din kone kanskje har psykiske problemer, hun virker jo såpass lite deltakende i sitt eget liv, hva gjelder hjemme og med vennene sine.

Er hun svært aktiv i sin yrkeskarriere?

Det er jo et dårlig tegn dersom hun isolerer seg sosialt, og ikke involverer seg i hjemmets aktiviteter.

Hennes passivt defensive reaksjonsmønster, med å hyperventilere når du konfronterer henne, vitner om at hun kanskje er redd for følelser, og ikke er istand til å forsvare sin egen posisjon. Svært trist for dere at kommunikasjonen fungerer så dårlig.

Har dere forsøkt/fått utbytte av parterapi?

takker for innspill.

Vet vel ikke om hun har psykiske problemer, men at at hun er konfliktsky, finnes det ingen tvil om. Hun byttet jobb for ca 2 år siden, Den jobben byttet hun uten tvil grunnet at hun var veldig alene om viktige beslutinger. Så det kan jo tyde på at hun ikke er så selvstendig (noe jeg vet at hun ikke er). I dag jobber hun i et team, og hun trives i dag. Vi har ikke prøvd parterapi, men vi fikk faktisk er samlivskurs i julegave for noen år siden av svigermor ( hun er gesaltterapeut, sammen med sengetøy med kjærlighetsmotiver...??) i julegave. Hun mente at alle par kunne ha godt av det (uansett). Jeg foreslo at vi skulle "løse" inn sjekken, men det ble aldri noe. Har vel kanskje svartmalt bildet noe... Hun involverer seg jo noe i hjemmets aktiviteter, men spør du meg for lite.. de hverdagslige tingene, som en sunn middag, til når søpla blir hentet.. Nææ er usikker på om hun vet hvilken dag....

[Gjest Gjest_Trym_*]

Min teori angående barn og skilsmisser er at barna er redde for at mamma eller pappa skal bli borte. Og ofte så skjer jo det også, den ene parten blir mindre tilstede enn den andre. Det er vel kanskje verre en selve bruddet i seg selv, i og med at det er en relativt kortvarig prosess. All den tiden etter bruddet er kanskje mer relevant, samt måten det gjøres på.

Nå er ikke jeg ekspert på barn eller noe altså, bare sier det jeg tror, er ikke sikkert det stemmer.

Uten tvil så har du rett i at tiden etter bruddet er viktig. Mange bruker jo barne både som et intervjuobjekt og som en spion i et hjem som ikke lenger er ens egent. alt fra hvem (pappa) mamma har på besøk, om de gråter osv... Kan man være venner og samarbeide på en adekvat måte så gjør det tilpassningen lettere, men det du sier at det er kortvarig prosess må jeg si meg uenig om. Uansett om forldrene ser på det som en kortvarig prosess, så er det neppe det for barna.. De blir uansett preget av bruddet. Fredelig eller ei.. Men igjen her er man jo ved sakens kjerne, på mange måter.. Skal jeg sette mine behov først, og satse på at barna skjønner dette.. Eller ikke..

[Perhaps]

Hun begynte å hyperventilere og det ble mye stress.. ikke lett å prate da. hyperventilering mm Er du ikke glad i meg osv..

Dette går igjen hos mange menn: de frykter konfrontasjoner hjemme. Ikke på jobb, men hjemme. Menn skal bare vite at mange damer reagerer veldig emosjonelt og svært urasjonelt når ting de ikke ønsker skal skje skjer: når de må ut av sin komfortsone: relasjonen/ekteskapet.

Jeg tipper det vil være slik i større grad desto mer ressurssvak kvinnen er: om hun ikke har utdanning og/eller jobb, står hun svakere stilt og dermed vil hun skrike opp når mannen rister i hennes illusjoner og grunn.

Jeg har hørt om kvinner som er ekstreme på å manipulere, de vet at det virker: trusler om piller, selvmord, tar barna så mannen aldri får sett de osv. Menn orker ikke emosjonelt oppstyr og dette vet alle kvinner. Da er jo det enkelt å utnytte for å få det slik man vil.

De mennene som klarer å se gjennom dette skuespillet med tilhørende manipulasjoner - og som evner å holde seg til fakta og handle deretter: vinner frem. Menn må orke å se at partneren gråter, manipulerer, kjefter, skriker, truer: kort sagt oppfører seg som en sinnsyk, dersom de skal nå frem.

Du bør analysere situasjonen med dens konsekvenser selv, ikke la deg påvirke for mye av partnerens versjon.

[Nabodama]

Uten tvil så har du rett i at tiden etter bruddet er viktig. Mange bruker jo barne både som et intervjuobjekt og som en spion i et hjem som ikke lenger er ens egent. alt fra hvem (pappa) mamma har på besøk, om de gråter osv... Kan man være venner og samarbeide på en adekvat måte så gjør det tilpassningen lettere, men det du sier at det er kortvarig prosess må jeg si meg uenig om. Uansett om forldrene ser på det som en kortvarig prosess, så er det neppe det for barna.. De blir uansett preget av bruddet. Fredelig eller ei.. Men igjen her er man jo ved sakens kjerne, på mange måter.. Skal jeg sette mine behov først, og satse på at barna skjønner dette.. Eller ikke..

Skal du gå, så ikke vent for lenge.

Jeg tror et brudd oppleves mer traumatisk for et barn når det kommer i tenårene (pubertet), og har nok av andre forandringer i seg selv, skolen og vennene.

Barna blir selvsagt preget av bruddet uansett, men en kan gjør mye som voksne for å minimere skaden.

[Gjest Gjest_Molla_*]

Eller ikke, den ene parten alene kan ikke skjerme barna dersom den andre parten ikke vil. Så drømmen om en perfekt skillsmisse med barna i sentrum, er bare en drøm.

Hvorfor er du så feig? Tror du virkelig at dama kommer til å dø av åndenød fordi du vil skilles? I så fall måtte du jo bare kjørt på for da ble du VIRKELIG kvitt henne... See?

Hvorfor skulle du få se barna mindre? 50-50 er en grei løsning. Om du bosetter deg i nabolaget.

En annen ting er jo, å stå for det du sier, når du snakker med henne. Om du savner mer engasjement, husarbeid eller hva det måtte være. Så vil ikke noe skje så lenge du bare fortsetter å ta ansvaret. Ta din dritt og la henne drukne i sin egen. (Det ville jeg sagt om du var en kvinne som spurte her...) Poenget er at man kan ikke endre andre. Man kan bare endre seg selv. Og derigjennom andres syn på en selv.

Kanskje det som trengs? I alle fall, vil du bare gå, så få fingeren ut!

[Ethereal]

Å reagere med feks hyperventilering er ikke så uvanlig i veldig vanskelige situasjoner, tror jeg. Har opplevd det selv et par ganger, og det er ikke noe særlig. Hun er tydeligvis veldig redd for å miste deg.

Jeg kan bare si hva jeg hadde følt hvis mine foreldre skilte seg, og det er at det er viktigst at de er lykkelige. Jeg ville heller at foreldra mine skulle være lykkelige hver for seg enn ulykkelig gift bare for min egen del. Nå er jeg en del år eldre enn barna dine, og det er sikkert lettere å tenke dette når man er eldre. Når man er liten er det lettere å tro at det er ens egen feil at foreldrene går fra hverandre.

Men har dere prøvd å finne ut av dette? Gått i samlivsterapi eller lignende? Har du snakket med familie og kamerater om dette? Har du satt deg rolig ned med din kone og fortalt hvordan du føler, UTEN at du blir avbrutt av at hun får angstanfall?

[Gjest Gjest]

Menn skal bare vite at mange damer reagerer veldig emosjonelt og svært urasjonelt når ting de ikke ønsker skal skje skjer: når de må ut av sin komfortsone: relasjonen/ekteskapet.

Jeg tipper det vil være slik i større grad desto mer ressurssvak kvinnen er: om hun ikke har utdanning og/eller jobb, står hun svakere stilt og dermed vil hun skrike opp når mannen rister i hennes illusjoner og grunn.

Har du noe grunnlag for å snakke så generaliserende om kvinners oppførsel? Sikker på at du ikke er en mann framstilt som kvinne? Å framstille kvinner som irrasjonelle er vel helst noe menn har en tendens til. Virkeligheten er noe mer nyansert.

[aline]

Ja, barn merkes av ett brudd uansett, men jeg tror at det er hva som skjer før og etter, som er det som evt skader barnet.

Har absolutt ingen ekspertise på barn og brudd, men ER ett skilsmissebarn selv, med problemer som kommer pga foreldre.

Selve bruddet, er ikke noe jeg engang husker. Jeg kan ikke erindre en eneste ting fra verken selve bruddet, når de snakket med oss om det, eller noen traumatiske følelser rundt at mamma og pappa ikke lenger skulle bo sammen.

Mamma flyttet med oss tilbake til sin hjemby, som var ganske langt borte fra der min far ble boende, ei heller dette husker jeg eller har jeg noen traumatiske eller vonde minner fra og har heller ingen problemer som barn eller voksen som jeg tror kan relateres til akkurat det.

Jeg HAR derimot fått mye å slite med i etterkant, pga manglende interesse fra far, pga alle følelser og opplevelser rundt det å være usikker på om han ville ha noe med meg å gjøre etc etc. men dette er ikke pga bruddet, det er pga hvem min far var og hans valg ETTER bruddet, i forhold til oss.

mange av problemene jeg har endt opp med, VET jeg at jeg ikke hadde hatt dersom jeg hadde en far som brød seg, om en bare nok til å ta en telefon en gang i blant og vise at han brydde seg. Tatt en aldri så liten del i livene våre, også uten at mor pushet ham til det. Mine problemer kommer ikke fra bruddet, men fra en dårlig far.

Både som barn og som voksen, vet jeg at jeg ikke ønsket mine foreldre sammen igjen. Det hadde vært helt feil, både for dem og for oss barna, om de hadde blitt boende sammen. Jeg savnet det ikke da, og jeg har aldri ønsket i etterkant heller, at de skulle blitt boende sammen. Det tror jeg faktisk hadde ødelagt enda mer.

Barn merker og føler mye mer en voksne tenker over, så jeg tror faktisk at man kan skade barnet like mye ved å forbli i ett forhold der en eller begge foreldrene ikke har det bra! Man kan spille skuespill for både hverandre, barna og seg selv, og mene man gjør det bra. Kanskje lurer man barna, kanskje merker de at noe er galt. En dag, risikerer man uansett at de blir store nok til å virkelig forstå at situasjonen er som den er, og den dagen kan man også ende opp med at mye blir ødelagt.

Et barn som finner ut midt i tenårene, at foreldrene har forblitt sammen kun pga barnet, vil også kunne få traumer! Tenk deg skyldfølelsen?

Et barn, tror jeg, vil virkelig at foreldrene skal ha det bra. Jeg oppfatter det som viktig for barn, og de kan gjøre mye og finne seg i mye, så lenge de tror det er det som gjør foreldrene glade.

De du jobber med TS, er de som virkelig har tatt skade. Om det er av bruddet eller av andre valg fra foreldrene, er egentlig ikke så viktig. Men det er også viktig å se at det finnes utrolig mange skilsmissebarn der ute som ikke får problemer med rus og alkohol, som ikke får skader som ikke hvilket som helst barn kunne blitt rammet av selv med foreldre som forble sammen.

Så erfaringsmessig, fra ett skilsmissebarn (som vet hva skader fra foreldre kan føre til), så er det mye viktigere hva man gjør utover bruddet! (selv om det nok vil oppfattes forskjellig fra enhver med personlige erfaringer.)

[Gjest Lommerusk]

.

Endret 24. august 2009 av Lommerusk

[Gjest strykebrett]

Hmm.. Fordeling av barn, samværsrett og eiendeler er åpenbart gitt på forhånd, skjønner jeg..

Uff, ja du har rett. Tar selvkritikk på den!

[absinthia]

Dette går igjen hos mange menn: de frykter konfrontasjoner hjemme. Ikke på jobb, men hjemme. Menn skal bare vite at mange damer reagerer veldig emosjonelt og svært urasjonelt når ting de ikke ønsker skal skje skjer: når de må ut av sin komfortsone: relasjonen/ekteskapet.

Jeg tipper det vil være slik i større grad desto mer ressurssvak kvinnen er: om hun ikke har utdanning og/eller jobb, står hun svakere stilt og dermed vil hun skrike opp når mannen rister i hennes illusjoner og grunn.

Jeg har hørt om kvinner som er ekstreme på å manipulere, de vet at det virker: trusler om piller, selvmord, tar barna så mannen aldri får sett de osv. Menn orker ikke emosjonelt oppstyr og dette vet alle kvinner. Da er jo det enkelt å utnytte for å få det slik man vil.

De mennene som klarer å se gjennom dette skuespillet med tilhørende manipulasjoner - og som evner å holde seg til fakta og handle deretter: vinner frem. Menn må orke å se at partneren gråter, manipulerer, kjefter, skriker, truer: kort sagt oppfører seg som en sinnsyk, dersom de skal nå frem.

Du bør analysere situasjonen med dens konsekvenser selv, ikke la deg påvirke for mye av partnerens versjon.

Dette er ikke en beskrivelse av kvinner spesielt, - mange menn oppfører seg akkurat på denne måten for å få partner til å bli. Det dreier seg om mennesker -ikke hvilket kjønn de har!

Tips til trådstarter er å si fra til partner, uavhengig av hypelventilering osv. og å gjøre det han har tenkt. Når partneren oppfører seg slik er det spesielt viktig å oppføre seg veldig saklig selv, uten å la seg rive med av den andres hysteriske oppførsel. Hun kommer nok til å klare seg! - akkurat som 99,9% av andre mennesker som er utsatt for samlivsbrudd.

PS. Det kan være greit å ikke ha sex en stund, slik at du vet at hun ikke blir gravid denne gangen (egentlig kan jeg ikke skjønne hvorfor noen vil ha sex med en partner de er ivrige etter å forlate. Det får meg til å tro at ønsket om et brudd ikke stikker dypt nok, men dette er min mening og erfaring... ).

Endret 15. desember 2008 av absinthia

[Gjest Gjest]

Synes menn er utrolig pysete på det området her.

Hallo, du er vel ikke vergen hennes? Skulle ofte tro at menn tror at de er ansatt som sin kones støttekontakt. Selv om konene sier at de ikke vil klare seg gjør de selvsagt det! Det finnes dessuten så mange støtteordninger i dette landet at hun vil leve flott økonomisk sett (bostøtte, trygd, ledighetstrygd og andre støtteordninger finnes). Mentalt/psykisk er det faktisk ikke ektemennenes ansvar å "forhindre selvmord" hos konene...jeg mener, alle kvinner blir hysteriske når de får høre at mannen tenker seg ut.

Menn bør lære seg å skjære i gjennom også på hjemmebanen.

[Gjest Gjest]

Hei!

Anbefaler deg: https://www.kirkens-sos.no

Dersom du ikke orker å ringe, kan du skrive meldinger.

Det har hjulpet meg i en annen situasjon enn du er nå, men du kan kanskje få noen ideer derifra...