huff! jeg er ikke forelsket i han lengre!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg sliter veldig med dette for tiden.

Vi har vært sammen i snart 3 år, er forlovet og har verdens nydeligste datter sammen(11 mnd). Etter vår datter kom har følelsene mine blitt svakere og svakere.. Han er en fantaskisk pappa og stiller opp hele tiden for meg. så er ikke noe han gjør,eller kan forandre seg på. Vi har mye jern i ilden. Bygger hus og skulle egentlig giftet oss i 2010,men jeg fikk utsatt bryllupet pga"økonomi"... Vil egentlig ikke gå fra han,men er vondt og ikke ha di rette følelsene.. Noen råd her? andre i samme situasjon eller har vært?

[gullet76]

Min anbefaling: jobb med forholdet. Du kan ikke forvente å være forelska i samboeren din resten av livet. Det skjer ikke. Forhold går opp og ned, og må jobbes med.

Ellers har du vel kanskje hørt om 3 års krise, 7 års krise, 12 års krise etc i forhold. Noen opplever disse andre ikke.

De aller fleste i langvarige forhold opplever en eller flere av disse krisene. Jeg mener personlig at vi i dagens samfunn gir opp forhold altfor lett, og har et glorifisert syn på hvordan et samliv skal være.

Jeg har selv gitt opp et forhold pga 3 års krisen. Problemet vel og merke for oss var at vi ikke klarte å jobbe oss gjennom det. Kommunikasjon var et fremmedord, og vi satt ikke av tid til hverandre. Vel og merke endte forholdet etter 4 år, men siste året var mildt sagt turbulent. Hadde vi jobbet med forholdet, søkt hjelp - så hadde vi nok vært sammen enda.

Er nå i et nytt forhold etter over 2 år alene, og er innstilt på medgang og motgang. Vi er innstilt på å måtte jobbe oss gjennom dårlige perioder (for vi vet de kommer). Men vi er også innstilt på at det er oss to. Vi har begge hvert gjennom samlivsbrudd med barn, og har lært og innsett en del sannheter om oss selv og forhold.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Takk for svar! '

Jeg er helt enig i det du skriver..

Hadde uansett ikke gått ut av dette forholdet uten å ha prøvd å reparere det. Såpass fortjener han!

MEN, jeg syntes det er kjempe vanskelig å ta dette opp med han!

Jeg må vel forklare han hvordan jeg tenker og har det for att vi skal klare å gjøre noe med det?

Hva i alle dager skal man si?

Han kommer til å bli så lei seg-det vet jeg. Fo han forteller meg hele tiden hvor bra han har det og hvor høyt han elsker meg!

Ønsker tips...

[Gjest strykebrett]

Kanskje du ikke trenger å si det til han? Snakke med venninner og sånn om det i stedet så du får lufta ut uten at han trenger å bli lei seg?

[gullet76]

Forelskelse og kjærlighet er to vidt forskjellige ting. Forelskelsesrusen går over. For noen raskere enn andre. Og da sitter man enten igjen med likegyldighet eller kjærlighet (litt svarthvitt, men....)...

Forelskelse er altoppslukende, blodet bruser, man mister matlysten, kan ikke være uten personen, kribler i hele kroppen følelse...

Kjærlighet er å være glad i noen, elske noen, ønske om at den personen skal ha det godt++...

Denne beskrivelsen er ganske god:

"Kjærligheten er også noe annet enn forelskelse. Forelskelsen stopper individets egen og den andres vekst, fordi man i forelskelsesrus tror at man har nådd målet. Slik er det ikke i kjærligheten; den stopper ikke den andres utvikling. Den lar den andre vokse; den støtter og verdsetter sin egen og den andres vekst. Den tar ikke den andre for gitt, men har en innstilling som bygger på at man skal pleie relasjonen til den man elsker".

Så da spør jeg: føler du kjærlighet for din samboer?

Sjansen er relativt stor for at han ikke er forelsket i deg lenger heller, men han har tydelig en kjærlighet til deg når han sier han elsker deg.

Forstår det er vanskelig å ta en slik samtale. Velg ordene dine med omhu hvertfall. Hvordan du bør si det vet jeg ærlig talt ikke... Jeg ville heller sagt noe som at du føler at dere har mistet noe av nærheten dere har sammen.... Prøv å finn på ting alene, fokuser på hverandre, finn igjen "gnisten". Kos dere med et vinglass eller to i badekaret, spill et spill, le og ha det moro. Føler du fortsatt at kjærligheten for han ikke er der, så må du ta den vonde samtalen og si det til han.

[Gjest Gjest]

En form for kjærlighet har jeg fortsatt til han.. Jeg er glad i han for den pappaen han er og for at han elsker meg så høyt.. Det er mye positive ting der... Men det som bekymrer meg er at tiltrekningen er borte!

Jeg som egentlig er en skikkelig kose person, orker nesten ikke å klemme eller å kysse lenger.. Han er mer som en kjempe god venn for tiden. Huff! Jeg er jo så glad i han, så håper virkelig at gnisten kan komme tilbake!

[LilBlossom]

En form for kjærlighet har jeg fortsatt til han.. Jeg er glad i han for den pappaen han er og for at han elsker meg så høyt.. Det er mye positive ting der... Men det som bekymrer meg er at tiltrekningen er borte!

Jeg som egentlig er en skikkelig kose person, orker nesten ikke å klemme eller å kysse lenger.. Han er mer som en kjempe god venn for tiden. Huff! Jeg er jo så glad i han, så håper virkelig at gnisten kan komme tilbake!

Bruk mer tid på forholdet. Send barnet til besteforeldre en helg, og bruk en helg på å kose med han. Trenger ikke å være sex. Gå turer, snakk sammen, se film sammen, gjøre de tingene du føler kan få dere til å komme nermere. Ikke gi opp og lykke til

[Gjest Gjest]

takk for svar!

Vi er egentlig ganske flinke til å ta tid til hverandre og å finne på noe..

men skal prøve enda hardere jeg..