Av og på forhold med en "badboy"

[Gjest Julestjerna]

Først vil jeg bare si at jeg er skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg har blitt en person jeg ikke har noen som helst respekt for. Skuffet over at jeg ikke har nok selvdisplin til å komme ut av denne situasjonen. For jeg vet at det kun er meg som kan ende dette. Men lager ett innlegg her for å kanskje få noen nyttige tilbakemeldinger til ettertanke, sånn at jeg kan gjøre det rette.

Okey: Jeg har vært i ett av/på forhold i litt over to måneder nå, men en såkalt "badboy". Han selv ser ikke på seg selv som dette, men det første folk sier når jeg forteller dem om han er at han er en typisk "badboy".

Når jeg først traff han, var han den rene gentlemannen. Vi traff hverandre på nettet og han ga seg ikke før jeg gikk med på å treffe han.

Så vi møttes, og det var fyrverkeri fra første stund... Vi har en kontakt og en kjemi jeg aldri har kjent før, og dette er nok også noe av grunnen til at jeg har hengt med så lenge.

Jeg hadde akkurat kommet ut av ett langt forhold på 3 år.. Og er bare 22 år, så var ganske uvant å være singel igjen. Uansett, så kan jeg helt ærig si at det jeg føler for "han" er tusen ganger sterkere enn det noen gang har vært med eksen....

Så vi var sammen en stund.. Før han plutselig fikk "panikk" og var borte i en uke.. Så hørte jeg fra han igjen og vi var sammen.. I denne perioden fant jeg ut at han har opplevd mye i sitt liv. Blant annet så har han vært i fengsel og vært involvert i ganske farlige greier. Kan ikke gå spesifikt inn på hva det er, men jeg kan si at det var ganske alvorlig.

Så gikk ukene og det ble klart at vårt forhold var en berg og dalbane uten like. Vi var begge enige om fra starten at det ikke skulle være noe press og at vi skulle ha ett "uforpliktende forhold" Dette funket dårlig da han hadde egne regler for seg selv og andre for meg. Så vi ble enige om at det var oss.

Den ene dagen var alt perfekt og vi var så lykkelige sammen. Den andre dagen var han helt i sin egen verden og det var disse gangene det var umulig å nå inn til han...

Så kom vi til ett vendepunkt. Han sa han hadde sterke føelser for meg og at det var derfor han var så rar mot meg noen ganger. Vi ble enige om å være sammen. Så tok det to dager før han fikk "panikk" og kuttet det ut.

Dette var greit. Vi sa det vi sa... Og jeg hørte ingenting på tre uker.. I løpet av disse ukene hadde jeg prøvd å ikke tenke på han. Når sannheten var at ALT jeg tenkte på var han....

Så en dag ringte han og ville jeg skulle komme.... Det gjorde jeg (dumt kanskje) Vi møttes og det var så godt. Han åpnet døra og tok imot meg. Kunne kjenne all kjærligheten melom oss.... Kribler ned i tærne bare jeg tenker på det. Han fortalte meg at han hade vært på ferie og at han hadde tenkt på meg mye.. Og at det vi hadde var virkelig noe stort.

Jeg var der hele natten, og vi snakket og hadde fantastisk sex;) (as ususal)

Det som er nå er at jeg ikke vet hva som skjer nå.....? Har ikke sendt han melding eller kontaktet han denne helgen fordi jeg vet at han er bortreist. Har tenkt til å vente til han tar initiativet.

Det jeg skrev litt om helt i begynnelsen av innlegget var at jeg ikke er komfortabel med den personen jeg selv har blitt. Jeg venter ved telefonen og sjekker msn konstant for å se om han er logget på. Jeg føler at alt går etter hans timeplan.. Og jeg klarer heller ikke si nei.. selv da det kanskje ikke passer for meg....

Så det jeg lurer på er hvordan jeg kan endre dynamikken mellom oss sånn at jeg føler meg "likeverdig"...??? For sånn jeg føler det nå begynner jeg å føle meg mer og mer som en dørmatte.

[Ethereal]

Det blir gjerne sånn at man bruker masse tid på å tenke på den andre personen, håper på at de er på msn/at man får meldinger fra dem og håper å høre fra dem konstant når man er forelsket.

Det er leit at du har kommet i en situasjon som du ikke er komfortabel med. I tillegg føler du deg som en dørmatte fordi du bare sitter og venter på at han skal gi lyd fra seg. Men å gå rundt og "hate" seg selv pga dette, fører ingensteds hen. Du kommer deg ikke lettere ut av en situasjon du ikke trives i hvis du bare tenker at du vil ut - du må gjøre noe selv.

Desverre er det vanskelig når man er forelska. Det går ikke an å bare slutte å tenke på personen, spesielt ikke når han git deg hint om at nå skal alt ordne seg - også trekker han seg vekk i neste øyeblikk.

Hvis du vil få det bedre meg deg selv så synes jeg at du enten burde droppe denne mannen, eller slå deg til ro med at han er sånn som han er. Det kan jo hende at han blir klar for å være sammen med deg (og slutter å få panikk og rømme), men det er opp til deg om du vil vente på det eller ikke.

Uansett hva du gjør er det nok store sjanser for at du kommer til å ha det sårt framover. Hvis man er forelska er det alltid vondt å gi opp personen, og hvis du velger å vente på han kommer du til å ha det vondt fordi du lengter etter at han skal være nær deg.

[Gjest Gjest]

Jeg har levd det der. Du er i startfasen, jeg levde i det i 2 år. Like ustabilt gjennom hele tiden.

Han var en badboy, drev med mye kødd, farlige greier. Drugs, fights, politi, u name it. Jeg fikk den rollen av å være den som skulle få han til å bli bedre, og den tiden vi var ok sammen, var han mye roligere enn når det hadde gått dårlig mellom oss. Men, jeg var den som var ustabil følelsesmessig. Jeg hadde alle de riktige følelsene for han, men jeg ble ofte "hot and cold". Ene dagen var jeg klar for han, andre dagen ville jeg ha pause. Jeg følte meg aldri som dørmatte, men følte ofte at ting gikk etter hans timeplan (mye fordi jeg hadde sørget for det fra begynnelsen, men anyways).

Jeg innså det ganske tidlig at dette kom til å være vanskelig, fordi jeg var forelsket i han og det var første gang jeg følte alle de følelsene og det var som ingenting annet jeg hadde følt før. Og da vil man gjerne holde fast ved det, for når det går bra, så er det noe out of this world.

Men, når det ble slutt, så forsto jeg at det var helt ræva timing for oss to. Og at selvom det hadde blitt et forhold, så hadde jeg fått mer vondt enn godt fra det i det lange løp. Og det er det som er avgjørende. Om du virkelig føler at du hadde blitt lykkeligere enn trist, så må du sette han ned for å prate om det. Hvis du er ærlig mot deg selv, og føler at det blir mer vondt enn godt, så må du la han gå. Du kan tenke på at det kanskje blir noe senere i livet, men etterhvert vil du skjønne at du har det bedre uten han.

Han er sikkert et godt menneske, for det er hvertfall min eks nå bestevenn. Men, jeg kan aldri bli sammen med han. Jeg fortjener og trenger noe mer enn en kriminell eller en misbruker. Jeg vil ha mer enn en som ikke vet hva han vil, som er ustabil osv. Det trenger ikke å bety at HAN er en dårlig person, det betyr bare at han ikke er rikig for meg som kjæreste.

[Gjest Gjest]

Kan jeg spørre hvor gammel han er?

[Gjest julestjerna]

Kan jeg spørre hvor gammel han er?

Han er 23 og jeg er 22... Så jeg vet vi ikke har det beste grunnlaget når det kommer til modenhet. Når det gjelder han kan han være veldig moden noen ganger, for så å oppføre seg som en umoden liten gutt...

Jeg har alltid fått høre at jeg er veldig moden for alderen min, og derfor vet jeg nok at dette ikke er bra. men jeg klarer ike å si nei eller holde meg unna. Alt jeg tenker på er jo han...

Etter at jeg har lest de forrige innleggene her begynner jeg å lure på om det er håp for oss... Jeg vet nok innerst inne at han er en player..

Det er bare det at han er så forbaska vanskelig å lese.

Sånn som denne helgen. Jeg visste at han vile være bortreist og fikk en melding av han på torsdagen om at han savnet meg og at han kunne sende en melding i morgen (fredag) Så kom fredagen, og selv om jeg vet hvordan han er går jeg de og venter... Sjekker mobilen og er på msn...

Mandagen kommer og vi snakkes litt på msn da jeg er på jobb. Da sier han at han ikke har tid til å snakke fordi han skulle reise hjem. (han er svensk)

Men han sa også at han savnet meg masse og kalte meg jenta si.

Så nå vet jeg ikke hvor lenge han blir borte eller hva han tenker på....

Lurer på om han tenker på meg... Virker som om det vi gjør sammen skal gå etter hans timeplan...

Han har en tendens til å leke litt spill med meg.. Eller jeg har vel gjort det med han og.. Men jeg har iallfall droppet det 100 % fordi jeg ikke fikser "mind games"

Han dytter meg unna... For så å dra meg tilbake når han føler at jeg trekker meg unna. Dette er han veldig flink til....

Greia nå er at jeg ikke vet hva som skjer.. Er vi "sammen" eller skal jeg bare gå videre og innse at dette ikke funker...?

Det gjør vondt bare ved tanken på å ikke se han mer..... Er jo forelska så det gjør vondt..

[Gjest Gjest]

Jeg kan jo fortelle min historie om mitt forhold til en badboy...

jeg traff han når jeg var 24 år, han var 29, han satt forstsatt i fengsel, men skulle slipp ut om 6 måneder på hjemmesoning, og 6 måneder etter det så var han fri, men på prøve i 3 år.

Han hadde sittet inne i 5 år ca...

Når jeg møtte han så ble jeg så forelsket som jeg ikke trodde man kunne bli. Han var en sjarmør uten like, sa alle de rette tingene... Han var spennende å være sammen med, uforutsigbar.. og han var så kjekk.. jeg ble aldri lei av å se på han. Folk snudde seg etter han på gata, jeg var stolt når jeg gikk sammen han...

Jeg fikk vite endel om hans fortid.. Han hadde smuglet svært store mengder kokain til norge, og ble tatt, han satt også inne for vold. Men jeg hørte ikke på de osm advarte meg mot han...

Han var også "pikenes jens" hatt over 40 forhold (sånne på 2-3 mnd) forlovet 2 ganger, 2 samboere, hatt sex med over 600 stk...

Han ringte meg når han ville være sammen meg, sendte meg melding når han ville sende meg en melding, følte at jeg oftet for mye, satt ofte og ventet på tlf fra han og melding.. Når jeg ville møte han så kunne han ikke, når han ville møte meg, så slapp jeg alt i hendene for å møte han..

Jeg følte at jeg aldri kom innpå han, han slapp meg aldri inn.. Visste ikke hva han tenkte og følte..

Det var mye mer enn dette jeg har skrevet... Men jeg orket ikke, leve i uvissheten om hva som ville skje.. Men det var hardt, jeg var dødelig forelsket og visste ikke hva godt jeg skulle gjøre for denne mannen...

Når jeg gjorde det slutt, så kom det trusler, han forfulgte meg.. gjorde livet mitt til et H.. En dame hadde aldri slått opp med han før, og det taklet han ikke.. Han ville ikke at en ny kar skulle bli gla i meg og være nær meg..

Jeg har nå en ny kjæreste og har det utrolig bra, men jeg er redd jeg skal møte på han hele tiden....

Kom deg bort fra dette..

Ser du en fremtid?

Hvorfor kaste bort noen av dine beste år på dette?