Mamma forteller at bestefar er hos jesus

[Gjest Gjest]

Inspirert av tråden om kristen oppdragelse..

Jeg har en datter på 4 år. I sommer mistet jeg faren min. Min datter forsto det ikke helt, og spurte etter bestefar flere ganger. Jeg prøvde å forklare henne at bestefar er død, og at han ikke kommer til å komme tilbake. Det gikk ikke så inn på henne, da hun ikke forsto det så godt.

Fant nettopp ut at min mor har drevet og fortalt dattera mi at "Bestefar er hos Jesus i himmelen" siden i sommer (hvis det er kommet opp). Min mor er veldig kristen, og trofast kirkegjenger. Jeg og samboeren min er ikke særlig troende, og vi har ikke tenkt å oppdra jenta i "et kristent hjem" i den forstand.

Av denne grunn er jeg ikke sikker på om jeg liker at mamma forteller dattera mi at man kommer til Jesus når man dør.. Jeg har jo heller ikke lyst å fortelle mamma at hun ikke burde gjøre det, da jeg vet hun kommer til å bli såret.

Hva ville dere gjort?

Husker gjennom min egen barndom at hun var ganske "hjernevaskende", jeg ble tvunget i kirken etc, så jeg har vonde minner fra dette. Kanskje jeg bare overreagerer, jeg er ikke sikker.

[Rosalie]

Ser virkelig ikke problemet. Skal ikke bestemor få formidle sin tro hun, da? Datteren din vokser jo fortsatt ikke opp i et kristent hjem, og jeg tviler på at barn har vondt av ulike påvirkninger for ulike folk.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner tankegangen din, men jeg kan fortelle hvordan vi gjør dette hjemme hos oss.

Både jeg og mannen min er ateister og humanetikere. I samfunnet rundt oss, og i nærmiljøet til barna våre (skole, bhg, fritidsaktiviteter + familie) møter de andre holdninger og annen tro enn det jeg og pappaen står for. Vi har bevisst valgt å hele veien forklare både hvordan vi tenker om ting (døden, jula, o.s.v. o.s.v), men også hvordan andres syn på dette er - og at ingentinger feil, det er bare at forskjellige mennesker har forskjellig syn på ting og ulik tro. Vi gjør det alltid klart for barna våre at de fritt velger selv hva de vil tro på, ingenting er feil. Og dette mener vi virkelig og!

Vi har familie som er kristne, og vi bryr oss ikke så mye om at de forteller barna hvordan de tenker, bare de også gjør det med respekt for andres tro - det må jo gå begge veier, tenker jeg. Forkynning er jeg ikke særlig for, men besteforeldre får gjerne fortelle hva de tenker om døden, Jesus e.l. Som regel får vi høre hjemme hva som er blitt sagt, og da kan jo vi fortelle hva vi tenker om saken, og så får barnet lov til å fundere litt på det selv. Vi er også veldig klare på at man ikke trenger å gjøre seg opp en mening om tro når man er barn, men vi sier at de fleste finner ut av det når de er voksne fordi det er vanskelige spørsmål som det igrunn ikke finnes noe svar på.

Om jeg var deg ville jeg latt bestemor fortelle sin side av saken til barnet, og så kan jo du fortelle hvordan du ser på det. Om det er mulig, kan du jo ta en liten prat med bestemor og si hva du synes er greit og ikke greit å si til barnet når det har med religion å gjøre?

[Jade]

Med mindre du har tenkt å tvinge barnet ditt til å bli ateist, synes jeg du skal la din mor fortelle sin versjon av saken (hvorfor skulle hun late som om hun ikke tror på gud bare for at dere ikke gjør det?) Så får du heller fortelle barnet ditt at moren din er kristen, og at hun tror på en gud i himmelen osv osv osv, men at dere tror noe annet. Barnet ditt vil stadig vekk treffe på personer med en tro av et eller annet slag. Hun må jo lære å godta og respektere det, og etter hvert legge opp sin egen mening.

[la Flaca]

Jeg syns det er helt ok at mamman din forteller hvor hun tror faren din befinner seg nå. Det viktigste er at datteren din har det ok med det som har skjedd egentlig. Du kan jo fortelle jenta di at ingen vet hva som skjer med oss etter døden, men at noen tror man kommer til himmelen. Andre tror vi blir født igjen på nytt, noen tror vi bare forsvinner og blir til gress og jord og åker. Det har jeg fortalt min 4-åring, jeg vil hun skal ha et åpent sinn. Ingen vet, men vi tror alt mulig. Og hun kan gjøre seg opp sin egen mening.

Jeg er forresten vokst opp i et humanetisk hjem, som var den rake motsetning av ditt. Vil ikke si det var noe bedre, alt som het religion var fyyy. Vitenskapen var liksom alt som betydde noe, og man skal liksom ikke tro på noe som helst som ikke kan bevises. Jeg syns ikke det er ok heller, å påtvinge barna sine meninger er ikke bra. Men det er jo ofte sånn at man uansett finner sin egen vei når man blir eldre.

[Furstina]

Vi har varit i liknande situation här. En närstående som dött och samtal om liv och död.

Jag har pratat med min son om att Xx är död, inte kommer tillbaka, att livet har tagit slut och att vi alla är ledsna. På frågan om Gud, Jesus och himlen har vi bemött frågor från barnet med att säga "Det finns det som tror det, men ingen riktigt vet vad som sker när man dör. Jag/Vi tror inte det finns någon Gud eller att man kommer till himlen. Däremot finns Xx kvar i hjärtat hos oss som tyckte om Xx."

På begravningen som sonen var med på, sa prästen något fint som passar de flesta livsåskådningar:

När någon dör, känns det som om sorgen är en stor svart sten som sitter i bröstet. Då kommer Döden på sin flakmoppe och klyver den stenen med sitt svärd. Inuti den stenen finns en mindre sten av guld. Den stenen får vi behålla i vårt hjärta. Där finns de goda minnena, saknaden och gläden vi minns.

[viren]

Det hadde jeg ikke godtatt. Eventuell trosopplæring av våre barn tar vi oss av selv, og da vi er ateister er det overhodet ikke aktuelt at noen skal drive å fortelle våre barn at det finnes en Gud og at Jesus stod opp fra de døde. Hvordan ville sterkt kristne reagert om jeg fortalte deres barn at "Det finnes ingen Gud"?

[Gjest Gjest]

I denne sammenhengen og for et så lite barn, syns jeg ikke Jesus er så mye verre enn julenissen.

[Gjest Apis]

Uten at jeg vet hvor "kristen" din mor er, så syntes jeg at det er ganske mye mildere å fortelle et barn at Morfar er død og nå er i himmelen sammen med engler og jesus og kikker ned på jorden. Der er alt bra og alt vondt er forsvunnet. En å fortelle at det er slutt.

[citygirl]

Bare en kommentar til deg "Viren": du spør "Hvordan ville sterkt kristne reagert om jeg fortalte deres barn at "Det finnes ingen Gud"?"

... Vel, det hører vel kristne hele tiden, vil jeg anta. I allefall vet jeg at små barn hører det, så raskt de stiller spørsmål om det med himmel og livet etter døden osv. antagelig fordi voksne er så redd for at de skal si noe feil eller si noe som ikke stemmer. I dag er det langt mer vanskelig for barn i en barnehage eller for en ungdom i konfirmasjonsalder å hevde at en tror på Gud eller i det hele tatt stille spørsmål.

Ungdommer forteller at de i dag må ha rasjonelle forklaringer på hvorfor de skal konfirmeres blant annet, mens en ikke-kristen ikke må forklare noenting som helst.

Hva er du så redd for?

Vedr. første melding i tråden: Mine besteforeldre forklarte også meg at de døde dro opp til himmelen og at vi kanskje ville få møte dem igjen når vi selv døde. Jeg mener at jeg ikke har tatt skade av det. det var snarere en god trøst for meg da jeg var liten. Etter at jeg ble voksen skjønner jeg at det er lite sannsynlig at jeg vil treffe "de døde" igjen, men jeg vet ikke. ingen vet. Og hvordan kan en tenke at et barn av i dag, ikke vil klare å utvikle rasjonelle tanker selv når det blir eldre .. Jeg er redd mange undervurderer egne barn og gjør vondt verre ved å skulle forklare alt mens de er "altfor unge til å forstå det" - Husk, barn er ikke små voksne.

[Gjest fra hef-hjem]

Med mindre du har tenkt å tvinge barnet ditt til å bli ateist, synes jeg du skal la din mor fortelle sin versjon av saken (hvorfor skulle hun late som om hun ikke tror på gud bare for at dere ikke gjør det?) Så får du heller fortelle barnet ditt at moren din er kristen, og at hun tror på en gud i himmelen osv osv osv, men at dere tror noe annet. Barnet ditt vil stadig vekk treffe på personer med en tro av et eller annet slag. Hun må jo lære å godta og respektere det, og etter hvert legge opp sin egen mening.

Jeg stiller meg 100% bak denne posten.

[viren]

Bare en kommentar til deg "Viren": du spør "Hvordan ville sterkt kristne reagert om jeg fortalte deres barn at "Det finnes ingen Gud"?"

... Vel, det hører vel kristne hele tiden, vil jeg anta. I allefall vet jeg at små barn hører det, så raskt de stiller spørsmål om det med himmel og livet etter døden osv. antagelig fordi voksne er så redd for at de skal si noe feil eller si noe som ikke stemmer. I dag er det langt mer vanskelig for barn i en barnehage eller for en ungdom i konfirmasjonsalder å hevde at en tror på Gud eller i det hele tatt stille spørsmål.

Ungdommer forteller at de i dag må ha rasjonelle forklaringer på hvorfor de skal konfirmeres blant annet, mens en ikke-kristen ikke må forklare noenting som helst.

Hva er du så redd for?

Vedr. første melding i tråden: Mine besteforeldre forklarte også meg at de døde dro opp til himmelen og at vi kanskje ville få møte dem igjen når vi selv døde. Jeg mener at jeg ikke har tatt skade av det. det var snarere en god trøst for meg da jeg var liten. Etter at jeg ble voksen skjønner jeg at det er lite sannsynlig at jeg vil treffe "de døde" igjen, men jeg vet ikke. ingen vet. Og hvordan kan en tenke at et barn av i dag, ikke vil klare å utvikle rasjonelle tanker selv når det blir eldre .. Jeg er redd mange undervurderer egne barn og gjør vondt verre ved å skulle forklare alt mens de er "altfor unge til å forstå det" - Husk, barn er ikke små voksne.

Dette er rett og slett feil. Det er i dag mange ungdommer som velger humanistisk konfirmasjon som må forklare sine valg, og ofte i mye større grad en de som konfirmerer seg i kirken (disse er fremdeles i overtall på landsbasis).

Hvorfor skulle det være galt av oss å oppdra våre barn i vårt livssyn, på lik linje med at kristne oppdrar sine barn til å bli kristne, muslimer oppdrar sine barn til å bli muslimer etc? Vi forteller våre barn om andre livssyn, men det er opp til oss å drive med livssynsopplæring. Jeg respekterer andre religioner, men i og med at jeg er ateist, agnostiker og humanist betyr det at jeg mener de nødvendigvis tar feil. Mao: jeg tror ikke man kommer til himmelen, at det finnes en Gud osv. Det er derfor overhodet ikke interessant for meg at noen skal fortelle noe jeg mener er løgn til mine barn om noe som er så naturlig som døden - den samtalen ønsker vi å ta med ungene våre selv.

Argumenter som at man "ikke tar skade av" faller på sin egen urimelighet. Da jeg var barn måtte vi synge kristne bordsanger på skolen feks - noe som føltes som et stort overtramp i forhold til mitt livssyn da vi faktisk ble "tvunget" (ingen fikk lov til å spise hvis en av de andre nektet å synge). Trosopplæring er personlig, og det er opp til foreldrene å avgjøre hva de ønsker å si til sine barn. Barn er ikke små voksne - de har ikke lært evnen til kritisk tenkning og tror i stor grad det de blir fortalt (her spiller selvfølgelig alder inn). Jeg undervurderer ikke mine barn: derfor ønsker jeg å fortelle dem det *jeg* mener er "sannhet", og kommer de frem til en annen konklusjon etterhvert så må jeg selvfølgelig respektere det.

Endret 17. desember 2008 av viren

[nanya]

Jeg syns det er helt greit at bestemor forteller barnebarnet sitt hva hun tror på. Så kan dere som foreldre bruke anledningen til å forklare barnet at mennesker er forskjellige og tror på ulike ting, men at man skal respektere andre og det de tror på. Bestemor tror bestefar er i himmelen, men det tror ikke dere. Og det er helt greit.

[Gjest Gjest]

Viren: hvordan kan du være både ateist og agnostiker? For meg virker det uforenelig

[*Annie*]

Jeg synes det er helt greit at barna lærer at man kommer til himmelen når man dør, selv om foreldrene ikke er kristne. De kan bli redde når de ikke får noen forklaring på hva som skjer etter døden, små barn forstår ikke "ingenting". De fleste barn får med seg at man blir begravd, og det kan virke skremmende.

De vil uansett gjøre seg opp en egen mening når de blir større! Vi er nok flere som har vært kristne som unger, og som ikke er det nå! :-)

[viren]

Viren: hvordan kan du være både ateist og agnostiker? For meg virker det uforenelig

En agnostiker er en som mener at vi ikke kan vite at Gud finnes, en ateist er en som mener/tror at det ikke finnes noen Gud(er). Jeg mener altså både at det er umulig å påstå at Gud finnes (men også at det er umulig å utelukke det), og at jeg selv tror at det ikke finnes en Gud.

[viren]

Jeg synes det er helt greit at barna lærer at man kommer til himmelen når man dør, selv om foreldrene ikke er kristne. De kan bli redde når de ikke får noen forklaring på hva som skjer etter døden, små barn forstår ikke "ingenting". De fleste barn får med seg at man blir begravd, og det kan virke skremmende.

De vil uansett gjøre seg opp en egen mening når de blir større! Vi er nok flere som har vært kristne som unger, og som ikke er det nå! :-)

Foreldre må gjøre som de selv mener er best, men vi lyver ikke til barna våre. Vi forteller dem at for å spise fisk eller kjøtt må fisken eller dyret dø, og vi forteller at når et menneske (eller dyr) dør slutter kroppen "å virke". Vi forteller at den måten noen kan leve videre på er gjennom hvordan de blir husket, og at en fin ting å gjøre er å ta med seg de gode egenskapene fra den personen og det man har lært av han eller henne videre i livet. På den måten kan de være med oss i alt vi gjør, selv om de ikke lenger lever. Det er altså ikke snakk om å "ikke gi noen forklaring", og det blir ikke noe mer abstrakt for barn enn å fortelle dem at det finnes en Gud i himmelen man kommer til når man dør.

[Gjest svanungen]

Jeg har selv vokst opp i et hjem uten noen spesiell kristen oppdragelse, men med en bestemor med sterk tro. Men det var aldri noe problem! Sånn var det liksom bare hos bestemor, hun var aldri belærende, og ville aldri tvunget oss til noe. Men ved dødsfall snakket hun om himmelen og Gud, mens mine foreldre kanskje tok et mer nøytralt standpunkt og forklarte på en litt annen måte. Jeg sitter kun igjen med positive opplevelser av både oppveksten hjemme, og besøkene hos bestemor.

I den forbindelse har jeg forresten et lite gullkorn...

Min lillebror (han var ikke store karen...) var på besøk hos bestemor, og de var ute og gikk tur og snakket om trær, blomster etc som de kom over underveis. Bestemor fortalte da min bror at det var Gud som gjorde sånn at trærne vokste seg store og sterke. Min bror ser på bestemor og sier: Det må være her i byen det bestemor, for hjemme hos oss må trærne ha vann for å vokse...

Tror absolutt ikke barn har vondt av å bli kjent med ulike trosretninger/måter å leve på, de skjønner nok mer enn vi tror...

[Gjest Gjest_mmm_*]

Syns dette bør gå helt greit. Jeg har vokst opp i et kristent-vitenskapelig hjem, vitenskapen er det som vi forholder oss til, men det betyr ikke at man kan tro at alt er skapt av Gud, feks evolusjonen var kanskje Guds måte å skape mennesket i sitt bilde?

Det med å møtes igjen i Himmelen er egentlig ikke helt Bibelsk, for vi skal ikke kjenne hverandre igjen, ektepar skal ikke være som før, og alder blir diffust. Men at det skal være godt og trygt å være på Guds fang er jeg sikker på.

Dette med å formidle en tro på himmelen kan være til stor trøst, og så for kristne, selv om vi ikke drar opp til himmelen med en gang, men blir fordelt dit etter verdens siste dager.

Tenk bare på Astrid Lindgrens Brødrene løvehjerte, en bok hvor Skorpan, en liten gutt, kommer til himmelen etter sin død. og ja, det kan være skummelt der og, men at det er til god trøst å få lese denne boken for syke og pårørende, dét vil jeg tro.

[Gjest Pet]

Jeg mistet min mor da jeg var 10 og husker at mormor sa til meg gråtkvalt den første tida etterpå, da jeg var spesielt lei meg, at "Mamma er hos Jesus nå". Jeg trodde ikke at mamma var hos Jesus, men visste at hun trodde det og at det var hennes måte å trøste meg på. Det føltes veldig trygt og godt og jeg kjente at jeg delte sorgen med mormor, selv om vi ikke trodde det samme om etterlivet.