Gå eller ikke?

[Gjest Så i tvil]

Jeg og mannen min har vært sammen i litt over 10 år. Vi har to barn. De siste årene har det vært mye sykdom og slit. Vi har ikke hatt noe form for barnepass eller hjelp de siste 3 årene. Så vi går begge to totalt utslitte. Og vi vet virkelig ikke hva kjærlighet eller romantikk er mer. Her går det i jobb og barna for oss begge. Har vi overskudd en dag så er jeg hos venner eller han hos kompiser. Vi må jo komme oss ut i blandt så det ikke bare blir barna det går i. Vi skulle jo så gjerne gjort det sammen. Men det går ikke.

Vi er utrolig glad i hverandre. Men forelskelsen er helt borte. Sexlivet vårt blir bare dårliger og. Blir mindre og mindre. Jeg føler at jeg bor med en utrolig god venn, men ikke så mye mer enn det.

Så jeg lurer på og gå. Det verste er at jeg ser på det som lettere å skulle gå enn å bli og jobbe for å få det bra med mannen.

Går jeg så er vi enige om å ha barna 50% hver. Altså jeg vil ha fri annenhver uke. Guri for en luksus det ville vært. Treffer jeg en ny etterhvert vil jo vi få mye mer tid alene sammen.

Men synes det er veldig vanskelig, også synes jeg denne tankegangen er utrolig egoistisk av meg. For det var tross alt mitt valg og få barn. Selv om vi har møtt på ekstra motgang.

Vet jo det største barnet vårt vil takle dårlig at vi går fra hverandre. Men vet heller ikke hvor mange år jeg orker å leve med en som jeg bare ser på som en venn.

Vi har alltid hatt ett forhold hvor vi stoler veldig på hverandre og vi synes det er helt greit at den andre flørter med andre. Så dette er jo noe vi har gjort, men ingen av oss har gått over noen grenser. Jeg har heller aldri hatt lyst til å gå over noen grenser. Det har bare vært helt uskyldig flørting, bare for morro skyld. Men sist gang jeg var ute på byen, så kjente jeg at jeg faktisk hadde lyst til å ta det videre. Var liskom så godt å få høre alt det jeg ikke hører lenger og kjenne den lille kilende følelsen i magen igjen. Sefølgelig gjorde jeg ingenting. Og jeg vet godt jeg aldri kommer til å gjøre noe mer. Men liker ikke å kjenne følelsen av att jeg ønsker mer.

Egentlig skulle jeg jo bare ønske at mannen min kunne vekke sånne følelser i meg, og skulle så gjerne funnet tilbake til oss. Men han har helt gitt opp. Han prøver virkelig ikke. Jeg har vel prøvd helt fram til nå. Prøvd med noen romantiske middager. Prøvd og forføre han, kjøpt inn litt sexleketøy og sånn. Han er jo med på det, men selv gjør han aldri noe sånn. Forføring vet han ikke hva er. Her er det bare spørsmål om vi skal knulle.

Så nå har jeg helt gitt opp. Så jeg føler egentlig vi begge to ikke er kjærster mer. Vi er foreldre og venenr og det er det. Men sånn kan vi ikke leve.

Vi har og gått til samlivssterapi i 1 år nå, men det hjelper ikke.

Aner ikke helt hva jeg vil med dette. Lurer på om noen har tips av noe slag. Eller skal jeg bare gå. Hadde vi ikke hatt bar hadde jeg gått uten tvil.

[Gjest Bond]

Vil du virkelig gå uten å ha prøvd å fikse dette først? Jeg synes at dersom man har barn, og forholdet har ikke noen problemer med mishandling/vold/el, da skulle man alltid først prøve å finne tilbake til hverandre.

Ut i fra hvordan du beskriver dette - det virker som om hovedproblemet er at dere har glidd litt fra hverandre fordi det har vært så mye stress.

Kanskje det eneste dere trenger er virkelig tid for dere to? Jeg forstår at det er enkelt å prioritere barna, men dere MÅ prioritere hverandre også på grunn av barna - det er best for barn å ha to foreldre som har det bra og som har det bra med hverandre.

Du sier at han har gitt opp - kanskje han er også bare sliten? Hvis det er mye stress i hverdagen, og man har ikke mye overskudd, da er heller ikke romantikken det som man prioriterer.

Jeg synes helt sikkert at dere skulle prøve igjen. Ha en virkelig seriøs samtale med ham eller eventuely involvere en tredjepart (parterapi eller lignende). Toget har ennå ikke gått!

Endret 14. desember 2008 av mrs_bond

[Gjest Gjeste Blondie65]

Hva vil HAN da?

Jeg vil anbefale dere begge å prøve å finne barnevakt på regelmessig basis slik at dere enten kan gå ut eller være dere to hjemme uten barn.

Det er også viktig at du formidler at du forventer litt mer enn "skal vi knulle" - kanskje dere skal skaffe dere fritid og avtale at hver av dere arrangerer den kvelden/dagen/helgen slik dere tror den andre vil ha den og slik dere selv vil ha den neste gang.

Problemet med samlivsterapi er at det ofte er mye snakk og lite handling og dersom man ikke er en veldig verbal person så blir det veldig mye snakk uten virkning.

Men jeg tror det er HELT nødvendig å lage "voksentid" til hverandre.

Dere er allerede også enig om 50/50 fordeling dersom det blir brudd. Hva om dere hadde innført en slik ordning nå - i alle fall i helgene. Det vil si at dere får egentid uten barn annenhver helg for å få en sjanse til å få overskudd og tankepause?

Uansett kommer dere ikke utenom en alvorlig prat om hva dere vil og hvor dere vil så det bør dere gjøre snarest.

[Ethereal]

Det verste er at jeg ser på det som lettere å skulle gå enn å bli og jobbe for å få det bra med mannen.

Det var ingen som sa at det kom til å være enkelt å være gift. Jeg velger å tro at det er den situasjonen med jobb og barn som har ført dere dit dere er i dag. Men hva med 5 år fram i tid. Da er barna større, og mer selvstendige. Du vet heller ikke hvordan det kommer til å være med jobb.

Du sier at det hadde vært deilig med annenhver uke fri fra jobb. Hvorfor kan du ikke bare ta deg det nå? Hvis du kan gjøre det når du er skilt og bare lever på din egen økonomi, så kan jeg ikke se problemet med å gjøre det nå heller - spesielt siden dere har to inntektskilder.

Det føles sikkert håpløst når dere har prøvd alt fra sexleketøy til samlivsterapi, men det er ikke sikkert at det skal så mye til. Fra det du sier så får jeg inntrykk av at dere bare sitter i tidsklemma og rett og slett ikke får nok tid til hverandre. Da virker det ofte lettere å bare gå, så kan du ha masse fri, eget hjem der DU bestemmer alt, og du kan treffe nye spennende mennesker og oppleve den gnisten som nå er borte.

Hvis jeg var deg, så ville jeg satt meg ned og funnet ut hvordan jeg kunne få mer tid til alt som ikke er barn og jobb. Du elsker jo denne mannen, og dere er bestevenner. Tror du virkelig ikke at dere kan få tilbake den gnisten som nå er borte?

[Aurora M.]

Hei!

Jeg må si meg enig med de over her. Du sier dere stoler på hverandre, er utrolig glad i hverandre og at dere er bestevenner. Det er ikke allle som kan si dette om hverandre etter 10 års samliv! I tillegg har dere 2 barn sammen som fortjener at dere gjør alt dere kan (og enda litt til) for å forsøke å få de gode følelsene fram igjen. Jeg tror nok de ligger der et sted, men de er bare blitt "glemt" og nedprioritert en tid. Men for å få de fram igjen, må de ha næring, og jeg holder helt med hun som sa at dere må prioritere tid sammen bare dere to!

Jeg tror nesten alle opplever slike perioder i et langt samliv, med mindre de er utrolig bevisste på det absolutt hele veien.

Det at du kjenner tilfredstillelse i bekreftelse fra andre menn, og også lysten til å "ta det videre" er absolutt ikke noe "bevis" på at det er riktig å gå fra mannen din.

Det er korttekt å ønske å være singel fordi du kan oppleve "kriblingen" og forelskelsen igjen. Hvor lenge tror du det varer før hverdagen kommer i et event. nytt forhold og? Og du har 2 barn og en eksmann som også skal "passe inn" i et event. nytt forhold.

Du vet hva du har, en mann du kan stole på, som er utrolig glad i deg, og som du betegner som din beste venn. De vokser sannelig ikke på trær skal jeg si deg!

En flyktig forelskelse kommer lett til en, og det er ikke noe en trenger å jobbe for, men så er det heller ikke noe en kan basere livet sitt på. En dyp og varig kjærlighet derimot, er noe en må jobbe for.

Jeg pleier å sammenligne forelskelse og kjærlighet med en bekk og en dyp elv. Bekken "danser" nedover, den sildrer og det er hopp og sprett og liv. Men det er ikke særlig kraft i den. En stor og dyp elv er ikke så spennende på overflaten. Den flyter rolig nedover. Men snakk om krefter i den strømmen!

Og helt til slutt må jeg være litt "hard", for jeg synes det er utrolig egoistisk av deg at en av de grunnene du oppgir for å ønske å skilles er at det høres så deilig ut med en uke fri fra barna de ukene faren skal ha dem. Har du spurt barna om de synes det er like deilig å måtte flytte hver uke?

[Fallen]

Som andre skriver.. Prøv å få mer tid for dere selv og sammen.. Skaff regelmessig barnevakt i helgene feks.. Kanskje dere har noen slektninger som mer enn gjerne vil passe barna, så det ikke blir så dyrt. De forstår nok at dere trenger mer tid sammen..

Hvis du fortsatt elsker han, men du vil gå fra han for å finne en annen, så skjønner jeg ikke det helt.. Virker som om hverdagen deres har blitt for mye rutine.. Dere kan jo evt som en siste løsning prøve å flytte litt fra hverandre.. Og bare date hverandre? Jeg vet ikke..

Håper det ordner seg til det beste for alle...