naar mannen din blir sint fordi du vil snakke...

[adriana7]

trenger egentlig bare lufte tankene litt. Igjen.. kom nettopp hjem fra en hyggelig middag med et vennepar, og mannen min gaar rett til tv en. Action film. IGJEN.... ok, tv er bra, og film er goey, men man maa da AV OG TIL kunne sitte sammen og ta et glass, og SNAKKE? Kan man leve et helt liv sammen uten aa egentlig snakke sammen? Jeg vet jo at noen menn spesielt rett og slett ikke har behovet. Og slik er han. Og fint for ham. Men, hva med meg da? Har proevd aa avfinne meg med at han ikke er saann, men jeg preover jo paa et hyggelig vis iblandt aa finne paa ting sammen. Men han er alltid mest interessert i aa gjoere noe annet, og hvis han opplever at jeg maser eller spoer hvorfor, saa blir han sinna eller oppfarende. Og da blir jeg lei meg, for han virker da kontrollerende, og "vinner" jo fordi han blir sint, og da stopper jo ihvertfall all kommunikasjon opp. Jeg skulle oenske at vi kunne dra paa ferie sammen og spise frokost mens vi kanskje snakket om en ting i 10 min! Dte er vet ikke saa lenge? Men tror du det skjer?.....Argggggh.

Saa, noen raad? Hva gjoer jeg naar han er fornoeyd, men ikke jeg? Og han vil ikke forandre seg? Han har selv sagt flere ganger at ingen tvinger meg til aa vaere sammen han. Og er jeg ike fornoeyd, saa....

Han var, er, var?, veldig glad i meg, men jeg synes av og til at han er saapass brysk at det er vanskelig aa kjenne kjaerligheten. Jeg ber ikke om roser og lange telefonsamtaler.. jeg mener de smaa greiene i hverdagen. En 5 min prat, den LILLE oppmerksomheten.

Ok. Men hva gjoer man naar han ikke gidder?

JEg blir lei meg. ER det overfoelsomt? Foeler iblandt at han "driter" i meg. Han mener vel ikke det, men det blir jo litt saann naar han ikke gidder aa hoere paa mine behov. Dvs, han hoerer iblandt, naar han plutselig gidder.. Kanskje en gang annenvher maaned. Jeg faar heller ikke planlagt noe. Han vil nemlig se ann alt. For eks i forhold til om vi skal ha flere barn. Hadde jo vaert greit aa ta en lengre prat om hva man tenkte om det. Han sier at vi ikke skal ha flere naa. Det kan jeg "bare glemme". Saa, kanskje naar han er i godt humoer, kan han si "vi faar se". Han vet jeg gjerne vil ha fler.

Er dette daarlig gjordt? Proever han aa kontrollere? Eller er han bare veldig veldig veldig enkel MANN som ikke skjoenner hva jeg FOELER naar han er slik?

[vilja]

Vet du, dette er ikke normalt. Han er en egoist, det er det som slår meg. Han bryr seg ikke om deg, leser jeg mellom linjene.

Tror han har det best alene, mens du trenger en annen personlilighet i en mann. Det som skjer er at du kommer til å gå ubevist eller bevist på leting etter en annnen mann, når du har fått nok av han. Det beste er å gjøre det slutt med det samme. Det vet du selv også innert inne. Nei, han kommer aldri til å forandre seg.

Dette er sitert fra meg:

Eneste jeg angrer på er at det ikke ble slutt med x`en tidligere....

[stjernekyss]

Jeg kjenner meg litt igjen i dette. Mannen min, som har gått fra meg, ble sånn. Veldig rart, og veldig vondt. For da vi traff hverandre, var det noe av det vi var best på. Vi kunne snakke om alt. Vi kunne ligge i sengen hele natten og snakke om alt og ingenting, for plutselig å høre vekkerklokken, uten å ha sovet noe som helst. Likevel var det den tiden vi ikke snakket jeg ble sliten av, ikke den tiden hvor det ble lite søvn fordi vi snakket.

Synes ikke du skal inngå kompromiss med deg selv. Du kan ikke late som at du ikke har behov du har. Man inngår kompromiss i forhold, selvfølgelig, men med hverandre.

Prøv å ta opp med ham at du respekterer at han ikke ønsker å snakke mye, men at dere er to i forholdet, og du har det behovet. La det være opp til ham å komme med en løsning han er komfortabel med, hvor begge behovene blir møtt.

Vondt å høre at du har det sånn, jeg vet at det er tøft å føle at noen ikke er interessert lenger. Jeg tenker litt det samme som vilja her, men det må ta den tiden du trenger. Kanskje kan dere også klare å komme ut av et dårlig spor. Kan du foreslå parterapi?

[Gjest Gjest]

Hvorfor har han et forhold til deg da når han ikke er villig til å se DEG?

Det her hadde jeg ikke orket. Det vitner om null respekt for deg. Du er kone, mor og elskerinne, men ingen likeverdig partner.

Hva gjorde at du falt for ham? Var han sånn da?

[Jade]

Bare DU vet om du kan leve et helt liv med en som ikke vil snakke med deg, og som blir sint når du prøver. Som han selv sier - ingen som tvinger deg til å bli. Det er kanskje svar nok på hvor mye han bryr seg om du blir eller går...

[camilla*]

Har du sagt til han hva du sier her? Vanskelig når dere ikke prater da..

Et alternativ er å skrive det ned i brev /mail til han hva du føler og hva du ønsker. Ofte lettere for da kan du si det du vil uten avbrytelser, og han lese og tenke gjennom det uten å gå rett i forsvar.

[Gjest pasta]

Enig med Vilja jeg. Tror ikke det der er så lurt i lengden.

[adriana7]

Vet du, dette er ikke normalt. Han er en egoist, det er det som slår meg. Han bryr seg ikke om deg, leser jeg mellom linjene.

Tror han har det best alene, mens du trenger en annen personlilighet i en mann. Det som skjer er at du kommer til å gå ubevist eller bevist på leting etter en annnen mann, når du har fått nok av han. Det beste er å gjøre det slutt med det samme. Det vet du selv også innert inne. Nei, han kommer aldri til å forandre seg.

Dette er sitert fra meg:

Eneste jeg angrer på er at det ikke ble slutt med x`en tidligere....

Dette traff meg litt. Synes det var en kommentar som jeg kjendte meg litt igjen i. Foer var jeg nemlig saa opptatt av aa doemme han, og iblandt og meg, som om man kom noen vei med aa fordele skyld.

Naa har jeg jo innsett at det ikke er veien aa gaa,

vi er rett og slett kjempe-forskjellige. Og for meg saa er hans vaeremaate uholdbar iblandt. Men han kan og vaere god og min droemmemann..det er det som er saa hersens vanskelig. Det gaar liksom saa fryktelig opp og ned!

Han enser det ikke slik selv, for for han gjoer det ingenting om vi skriker til hverandre hver dag saa lenge vi finner tonen innimellom

Jeg derimot soeker vel litt etter den tette relasjonen, den lille eimen av samhoerighet, forstaaelse, som ikke har noe med fysiske ting aa gjoere..

Finnes ingen kjappe loesninger paa slik problematikk imidlertidig. Kan jo hende det blir slutt om noen aar, skulle ihvertfall overraske meg om vi gikk f ra hverandre foer. ( i og med at vi ikke har gjordt det til naa, og det en periode var helt GRUSOMT, saa er jo forholdet i dag i sammenlikning med fortiden levbart..)

Uansett, om det blir slutt, saa kan hende vil jeg angre paa at det ikke skjedde foer. Men slik er livet. Og saa er det jo det da, at det KAN jo hende det ikke blir slutt og. Og at mens man utvikler seg med aarene, saa blir noen ting forandret til det bedre. Ikke at han bevisst vil gjoere store skritt for meg tror jeg, men jeg har sett foer at naar jeg er selvsikker og hevder meg i forholdet vaart, sier klart ifra, da blir han faktisk hyggeligere. Naar jeg blir den "svake" som begynner aa grine fordi han blir saa sinna, da blir han paa en maate enda sintere.

Forstaa det den som kan.

En annen ting jeg ble truffet av. Jeg var en periode lett betatt av andre menn, og hadde fryktelig skyld-foelelse for dette. Alle foelelsene mine blandet seg, og jeg klarte ikke se klart. Jeg saa ikke at avstanden til min mann selvfoelgelig drev meg mot andre. Ikke at jeg gjorde noenting, men jeg droemte hele tiden om hvilke hyggelige alternativer jeg kunne ha til det livet jeg naa levde.. Det var rett og slett godt aa kunne snakke med menn ( kunder, venn, familie osv) som hoerte paa meg uten aa bli sint eller stressa eller ikke hadde tid... Jeg tror ikke jeg kan bli utro, lista ligger hoeyt der hos meg, men det er jo ikke saa mye bedre aa gaa og lengte etter en droemme-mann i smug heller

Endret 15. desember 2008 av adriana7

[adriana7]

Kan du foreslå parterapi?

[adriana7]

det er saa vanskelig aa finne ord til aa forklare det hele!

Jeg synes jo selv at alt er saa rotete, og hvordan skal man da faa utrykt seg?

Mye henger nok i med en liten usikkerhet hos meg, i forhold til min verdi i forhold. Ikke noe i veien med det ytre tror jeg, faatt hoere pene ting ( jeg bare sier det slik at man ikke tror jeg har store komplekser for kropp og saann), men jeg har vaert mye sjalu med mannen min. Kanskje fordi han ikke er saa flink til aa snakke om ting. Ihvertfall, denne usikkerheten gjoer at jeg proever aa finne loesninger, svar, paa ting. Da er det fint om man finner en "norm", det som andre opplever som vanlig. Derfor jeg spoer her. Uten aa tro at dere kan fortelle meg hva som er best.. jeg vet jo at det maa jeg finne ut selv. Lurer bare paa om jeg av og til er for naiv, og aksepterer overtramp fra hans side som jeg IKKE burde akseptere.

Et nytt spm. Hvor aapne kan dere vaere med mannen deres? Kan dere, selv etter noen aar, snakke om ting, hoere paa hverandre nogenlunde? kommer dere hjem fra jobben og forteller 10 min om noe?

Igjen, trenger aa finne NORMALITETEN...

[Gjest Gjest]

Kan du nøye deg med dette? Er du ikke verd mer? Var det dette du drømte om som ung? Livet er kort, du vet aldri når det ender, du vet bare at det ender. Er dette det du har tenkt til å bruke resten av ditt liv til? Var det sånn det skulle bli? Kan du gjøre noe med det?

Det er bare du selv som kan gjøre noe med det. Man kan sjelden forandre på andre mennesker, og sjelden bør man gjøre det. Begynn med deg selv, er det noe du kan forandre på? Vær positiv til mannen din og vis ham at du er glad i ham som han er. Er du ikke glad i ham som den han er, hvorfor er du da sammen med ham? Er det egentlig ideen din om hvordan din drømmemann skal være, som du måler mannen din etter? Ikke klandre mannen for at han ikke er slik som du vil at han skal være, enten er du glad i ham som den han er, eller så er du det ikke.

Prøv å snu litt på flisa, vær positiv og blid, og lat som om du er det selv når du ikke er det. Våre handlinger er som ringer i vannet, de sprer seg og blir forsterket mange ganger. Dette gjelder både positive og negative handlinger. Ikke heng det opp i alt som er galt, men vær glad for det som er bra, og vis det. Ikke bry deg med å krangle med ham, har det liksom fungert hittil? Gå deg heller en tur og få roet ned sinnet.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Må faktisk si meg enig med siste innlegg..

Man har så grusomt lett for å bare fokusere på det negative, og til slutt klarer man nesten ikke å se det positive ved ham..

Eg tror også at det er en del av det å være i forhold, at man til tider får nedturer som man er nødt til å jobbe seg ut av, og ikke bare gi opp ved første motbakke... Grunnen til at man får nedturer i forholdet er vel ett tegn på at man ikke har gitt forholdet og samboeren den oppmerksomheten det trenger... Dagens samfunn krever at vi er perfekte men det skal liksom gå av seg selv og kjærligheten skal liksom vare for evig, men sånn er det nok ikke.

Man må nok jobbe hardt for det hvis man skal ha det godt. Man må bestemme seg for å være lykkelig c",)

[Gjest tull]

Grunnen til at man får nedturer i forholdet er vel ett tegn på at man ikke har gitt forholdet og samboeren den oppmerksomheten det trenger...

Man må nok jobbe hardt for det hvis man skal ha det godt.

Høres ikke akkurat ut som om TS har jobbet for lite! Det er det han som gjør.

"kvinner som elsker for mye" er et kjent fenomen.

¨Det er bare tull det med at man skal jobbe med forholdet hele tiden. Er man sammen med feil person og ikke får den respekten man fortjener, da er det ingen ting man kan gjøre med det annet enn å gå sin veg.

Først og fremst må man være lojal mot seg selv. Lar man seg styre av frykten for å være selvstendig, havner man lettere i slike situasjoner.

Man er tross alt ikke to halvparter, som en del liker å tro, men to mennesker som skal kunne greie seg uten den andre.

[Gjest Gjest]

Dersom det å være i et forhold tilfører deg mere positivt enn det du har som enslig, så kan det være verdt å jobbe med forholdet.

Men dersom forholdet bare bryter deg ned og ikke tilfører deg noe ekstra utover det du har som enslig, så ser jeg egentlig ikke at et forhold er bryet verd.

Man er da ikke skapt for å gjøre andre til lags gjennom å utslette seg selv???

[Gjest Gjest_gjest2_*]

Dersom det å være i et forhold tilfører deg mere positivt enn det du har som enslig, så kan det være verdt å jobbe med forholdet.

Tror det er mange egoister som holder på dama si ved at de gir henne akkurat "nok" til at hun skal føle det tross alt er noe positivt der, og så sliter hun for å "jobbe med forholdet" mens han bare krever og tar.

[stjernekyss]

Jeg har skrevet brev. Snakket. Graatt. Skreket. Truet. Angret. Gitt mitt hjerte. Bedt om parterapi. Osv. Osv. Osv.

Kan hende, naar jeg naa tenker over det, at jeg naermer meg han paa feil maate

Hvor mange forskjellige metoder skal du prøve, før du føler at du har nærmet deg ham på riktig måte?

Hans svar er alltid, Alltid, naar han foeler seg presset, NEI ( og det gjoer han hvis jeg spoer om noe. Det skal liksom komme fra han selv, han orker ikke aa gjoere noe fordi JEG ber om det. Naar jeg er stresset over noe, og vi ha frem forandring, saa blir han svaert stressa, og reagerer med aa bli sint.

Det er klart det er gode sider ved ham også. Det ville ikke vært så vanskelig hvis det bare var vanskelig. Men vet du, han er ingen god kjæreste. Det er så lett å utsette seg selv for mer enn man ønsker å utsette andre for. Derfor kan det noen ganger hjelpe å prøve å se det utenfra ved å stille seg selv noen spørsmål:

Hva ville du tenkt hvis en venninne av deg fortalte historien du forteller, til deg?

Ville du utsatt dine egne barn for det forholdet du er i nå?

Jeg vet man ikke skal "diagnostisere" over nett, så om ikke annet, er akkurat det du beskriver her, passiv-aggressiv adferd. Han får deg til å klatre oppover veggene, uten å gjøre noe du kan "ta han på". Han forgifter deg ved å ikke gjøre noenting.

I mitt tilfelle, endte det med at han gikk fra meg. Jeg ble totalknust, og er det til dels fortsatt. Men vet du hva, jeg er så lettet over å være fri fra det fengselet. Det ER bedre på den andre siden.

Det er ikke bra det du er i nå. Han er ikke interessert. Jeg er lei for det. Du må ta et valg ift hva du vil med livet ditt. Enten det er med ham eller ikke. Gjør deg mindre avhengig av ham. Bli selvstendig, bli deg selv. Mer enn du allerede er. Ikke la ham få ha den makten over deg. Du har styrken i deg, det er jeg helt sikker på!

Og kom hit så ofte du bare kan, så skal vi stappe deg full av selvtillit! Du fortjener å bli behandlet på en bedre måte! Du kan! Du er bra! Du er sterk! Du er tøff! Du har jobbet og forsøkt så hardt, men du jobber alene. Gi deg selv alt det du ønsker, for det fortjener du!

Gå nå og spark ham i leggen og gå ut med noen venninner!

:duskedame: :duskedame: :duskedame: :duskedame: :duskedame:

[Gjest Mysticgirl]

Nei dette hadde jeg ikke godtatt. Jeg og kjæresten snakker nesten for mye sammen vi . her er det jeg som blir sliten hehe. Vi kan snakke sammen om alt og ingenting, gjerne hele natten igjennom.

Vil du ikke ha det sånn, så kom deg vekk, for den fyren er en egotripp!

[Gjest Gjest]

trenger egentlig bare lufte tankene litt. Igjen.. kom nettopp hjem fra en hyggelig middag med et vennepar, og mannen min gaar rett til tv en. Action film. IGJEN.... ok, tv er bra, og film er goey, men man maa da AV OG TIL kunne sitte sammen og ta et glass, og SNAKKE?

Mannen din har lite kontaktbehov, dvs blir fornøyd med lite, og føler seg overbelastet og blir irritabel og aggressiv når han blir avkrevd mer kontakt enn han trives med. Etter vennemiddag ønsker han å koble ut, ikke prate enda mer.

Sannsynligvis holder du ham overmettet på kontakt hele tiden, eller overmettet på din forventning om kontakt.

Det er ikke sikkert at dere kan få et forhold til å fungere uten at dere gjensidig føler dere tappet, han fordi han blir avkrevd for mye kontakt, og du fordi du hele tiden føler deg i underskudd på kontakt.

Han prøver ikke nødvendigvis å kontrollere deg, men han skjermer seg for kontakt. Det er ikke pent, samtidig kan det for ham føles nødvendig å ikke bli stresset hele tiden i hjemmesituasjonen av for mye kontakt. Han er antagelig like frustrert over ditt kontaktbehov som du er for hans, og da blir man lett anklagende overfor den andre part, i stedet for å prøve å finne løsninger som passer begge. Parterapi som fokuserer på kommunikasjon, og veksle på å oppfylle hverandres behov kan kanskje ha noe for seg? Det er fort gjort å være kortsiktig og avvisende i hverdagen når man er irritabel, uten å ha en tanke for at konsekvensen kan være at forholdet blir brutt ned og går under til slutt. Spesielt for menn, som ofte i mindre grad planlegger samlivsbrudd, og aksepterer dårligere forhold enn kvinner før de vil skilles. Kanskje han kan vekkes?

[Gjest Gjest]

Utrolig kloke ord fra forrige gjest!!!

[adriana7]

Mannen din har lite kontaktbehov, dvs blir fornøyd med lite, og føler seg overbelastet og blir irritabel og aggressiv når han blir avkrevd mer kontakt enn han trives med. Etter vennemiddag ønsker han å koble ut, ikke prate enda mer.

Sannsynligvis holder du ham overmettet på kontakt hele tiden, eller overmettet på din forventning om kontakt.

Det er ikke sikkert at dere kan få et forhold til å fungere uten at dere gjensidig føler dere tappet, han fordi han blir avkrevd for mye kontakt, og du fordi du hele tiden føler deg i underskudd på kontakt.

Han prøver ikke nødvendigvis å kontrollere deg, men han skjermer seg for kontakt. Det er ikke pent, samtidig kan det for ham føles nødvendig å ikke bli stresset hele tiden i hjemmesituasjonen av for mye kontakt. Han er antagelig like frustrert over ditt kontaktbehov som du er for hans, og da blir man lett anklagende overfor den andre part, i stedet for å prøve å finne løsninger som passer begge. Parterapi som fokuserer på kommunikasjon, og veksle på å oppfylle hverandres behov kan kanskje ha noe for seg? Det er fort gjort å være kortsiktig og avvisende i hverdagen når man er irritabel, uten å ha en tanke for at konsekvensen kan være at forholdet blir brutt ned og går under til slutt. Spesielt for menn, som ofte i mindre grad planlegger samlivsbrudd, og aksepterer dårligere forhold enn kvinner før de vil skilles. Kanskje han kan vekkes?

Naa ble jeg helt maalloes. Her traff du virkelig spikeren paa hodet tror jeg. Det er nemlig for enkelt naar man gir han tilnavn som uinteressert, egoist, osv. Jeg VET jo at han er glad i meg! Han kan nemlig vise det, men det er jo selvfoelgelig kun naar han vil..dvs er i humoeret. Dte var godt aa lese det du skrev, for midt i min frustrasjon klarte jeg ikke aa se det slik. Men du har helt rett. Han er veldig enkel, og er fornoeyd med minimalt. Gjelder alt. Det er derfor jeg en stund trodde han var sproe...forstod ikke hvordan en fyr som kan vaere saa glad, plutselig kunne bli saa sint paa meg. Det hoeres forferderlig ut, og det ER absolutt ikke noe hyggelig aa oppleve, det foeles nedbrytende, MEN, jeg ser jo selv naar jeg ikke staar oppi alle foelelsene, at han ikke mener det personlig. Han er nemlig blid som en lerke 10 min etter at han blir sint. Men det er jo ikke jeg som regel..jeg er jo da snurt..

Det er lettere aa putte han i "slem" baas, enn aa forstaa ham. Men jeg opplevde det du skrev, som veldig innsiktsfullt, og virkeligheten er ikke alltid saa enkel som man vil ha den til.

Parterapi er han imidlertidig veldig skeptisk til, saa der maa jeg nok starte alene.. Jeg kan nok gjoere en del selv, ved aa finne min selvstendighet, som en annen her sa. Vi bor et sted hvor vi ikke har familie, og jeg er hjemme med baby mens han jobber som en gal, saa det er vel kanskje forstaaelig at moenstrene vaare naa blir enda verre enn foer. Jeg er snakkesalig, han vil bare ha avkopling.