redd for framtiden

[Gjest ts]

hei

her skriver jeg i ren frustrasjon og engstelse.

jeg er i mitten av 30 årene med ett barn på 12 år, går nå på skole (attføring) og trives med det. jeg livnærer meg på atføringstønad, barnetryggd og minstebidrag.

den økonomiske situasjonen min har alltid hvert på minimum på grunn av sykdom, men ser nå for meg en lysere fremtid.

når jeg nå går på skolen har jeg tatt opp lån hos lånekassen. dette er grunnen til at jeg føler engstelse.

jeg har brukt pengene på fornuftig måte, med å kjøpe meg en nøktern bil, skolematriell og lingnende.

jeg har vel også vert litt rundere med penger ovenfor ungen. jeg har tilatt meg å kjøpe sportsutstyr som trengs for lagidrett som barnet mitt deltar i, og vi har reist på obligatoriske kamper som hører med.

noen helgeturer av det enkle slaget har det også blitt. enkelt, men det går jo penger uansett. (ja, er også flink til og gjøre mye som er økonomiskt, eller gratis)

men jeg har brukt mer penger en det samvitigheten min sier jeg har lov til.

jeg verken går ut på byen, røyker eller drikker, heller ikke bruker jeg mye penger på klær til meg. men går fast til frisøren noe som i seg er dyrt.

barnet mitt har aldri med seg andre barn hjem, vi har pratet om det, og barnet mitt har forklart at det er fordi vi leier en liten (men helt grei) lelighet, mens vennene har store foreldre som eier store eneboligere. dette er leit, men jeg har akseptert at barnet mitt velger og takle det slikt.

jeg har hele tiden tenkt at jeg skäl klare å skaffe meg et eget sted for meg og mitt barn, hjelpe til med setfikat når den tid kommer.

har nå sittet å lest tråder her på kg, om forbruk, lån og boligkjøp. jeg blir rett og slett så motløs og direkte trist. fordi det går opp for meg at jeg kommer til å få vansker med å oppnå disse målene over tid.

jeg er en person som ikke klager eller forventer så mye, men jeg vil være respektabel for meg selv og mitt barn.

vet mitt barn ikke har vondt av situasjonen, jeg ønsker ikke å sy puter under armene avkommet heller.

men får virkelig frykt for framtiden når jeg ser fremover

[Pjukset]

Heisann,

Jeg syns ikke du skal være så hard mot deg selv, for du har fått til det absolutt beste for dere to under de forutsetningnene dere har.

Gi deg selv tid, og det er slett ingen skam å ikke eie sitt eget hus, ha jobb osv, dog jeg kan forstå at det kan gi "hodebry". Man vil jo så gjerne være selvstendig!

På meg virker det som om du har god økonomisk sans og tar gode valg for deg selv og sønnen din, det skal du være stolt av.

Hva er det du egentlig frykter mest, at dere "alltid" vil leve med en minimumsinntekt?

Det at du skriver at du ser for deg en lysere fremtid bør være det som driver deg også. Ikke tenk på alt som kan gå galt, tenk på at du nå er i full sving med skole som vil få deg ut i jobb, så vil ting sakte men sikkert komme på plass. Det er jeg helt sikker på

[Gjest strykebrett]

Så trist at du bekymrer deg så mye for dette. Slik du beskriver det så syns jeg ikke du burde ta det så tungt. Kanskje blir det ikke diger enebolig på deg, men er det virkelig avgjørende for at du skal bli lykkelig?

Du virker på meg som en god og fornuftig person. Det at du har tid og lyst til å bli med ungen din på kamp og slikt er myyye viktigere enn all verdens enebolig, det tror jeg de aller fleste vil være enig i.

Så: Ikke vær så hard mot deg selv, det går bra skal du se

[Gjest Gjest]

Så trist at du bekymrer deg så mye for dette. Slik du beskriver det så syns jeg ikke du burde ta det så tungt. Kanskje blir det ikke diger enebolig på deg, men er det virkelig avgjørende for at du skal bli lykkelig?

Du virker på meg som en god og fornuftig person. Det at du har tid og lyst til å bli med ungen din på kamp og slikt er myyye viktigere enn all verdens enebolig, det tror jeg de aller fleste vil være enig i.

Så: Ikke vær så hard mot deg selv, det går bra skal du se

Antakelig vil man ikke engang få en 15 m2 leilighet med do....

Tror man det er snakk om eneboliger når vanlige folk vil ha bolig???

Husker at til og med folk fra øst-europa syntes det var merkelig at jeg ikke bodde bedre i Norge!

Husker også en millionær sa at det for meg bare var å finne en bolig der jeg ville bo og så var det bare å gå til banken og få lån til dette....haha..

Forøvrig vil jeg si at man kan klare seg bra med å leie også, men man vil jo ikke kunne få noen gevinster av boligsalg. Men det kan man kanskje få på andre måter...f.eks ved å spare 100.000 i året, eller noe sånt.

[Gjest Gjest_Oda_*]

Når du er ferdig utdannet så vil mest sannsynlig den økonomiske situasjonen din bli bedre og da vil du ha mulighet til å søke lån for å kjøpe din egen bolig.

Det trenger selvsagt ikke være noen flott enebolig - men en fin leilighet eller rekkehus.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg synes også du skal arbeide litt med holdningene til sønnen din. Greit, dere har det ikke like "fint og fjongt" som de med to inntekter og stor enebolig. Hva så? Han tillegger alle sine kompiser at dette har betydning, det viktigste er ikke hvor stor bolig en har eller om man er deleier sammen med banken i en stor kåk, men at det er rent og pent og varmt og innbydende. Det rene, pene, varme og innbydende er det folkene som bor der som står for.

Jeg er også en av dem som har falt utenfor boligmarkedet - et sted jeg vil være i lang lang tid. Men jeg har da et hjem for det.

Jeg synes du virker fornuftig på det økonomiske plan, men det er viktig å huske å ikke sammenligne seg selv med urealistiske idealer som ikke finnes. Akkurat nå er du i en situasjon der du ikke kan kjøpe bolig, men det kan endres om noen år. Du kommer dit du også, helt sikkert.

Når det gjelder dårlig samvittighet for at du bruker penger - jeg vet om flere som har spinket og spart og snudd hver krone som har kommet opp av kneiken som har det likt. Det går over ... Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet så lenge du prioriterer rett og holder oversikt. Men dette vet du allerede, jeg bare minner om det.

[Gjest Gjest]

Der har jeg vært og er fremdeles.

Jeg har lykkelige barn. Barn som ikke har fått så mye av materielle ting, men de har fått en mamma som er til stede og gjør ting med de. Å gjøre ting sammen er viktigere enn å få ting.

Jeg bor selv i et område med mange eneboliger og folk som har god økonomi. Mine barn har venner som får så mye mer enn mine. Både av opplevelser i form av ferier, hytteturer mm i tillegg til det materielle. De er ikke såre for det. De VET at jeg gjør det jeg kan. En sjelden gang kan jeg skeie ut og det setter de veldig stor pris på.

Her er hjemmet mitt åpent for vennene til ungene mine. Og de kommer. Nå har bestevennen til eldstemann fått lappen, sponset av foreldrene. H*n får låne bil hjemme. DEN bilen. Jeg har bare et vrak. Min eldste har ikke en gang fått traffikalt grunnkurs fordi jeg ikke har råd til å sponse det.

Allikevel har jeg lykkelige barn.

De har også fått erfare at bak fasaden så har ikke alle det like bra. Hjelper fint lite at man da bor i en enebolig.

Vær den mammaen som har åpent hjem, inviter til overnatting, pepperkakebaking osv.

Vil ønske deg lykke til med studier og livet videre.

[Pjukset]

Nå har bestevennen til eldstemann fått lappen, sponset av foreldrene. H*n får låne bil hjemme. DEN bilen. Jeg har bare et vrak. Min eldste har ikke en gang fått traffikalt grunnkurs fordi jeg ikke har råd til å sponse det.

Allikevel har jeg lykkelige barn.

De har også fått erfare at bak fasaden så har ikke alle det like bra. Hjelper fint lite at man da bor i en enebolig.

Vær den mammaen som har åpent hjem, inviter til overnatting, pepperkakebaking osv.

Veldig enig i dette. Jeg vokste opp under trange kår, dvs vi hadde alltid tak over hodet og mat på bordet, men det var sjeldent noe til overs til mye fritidsaktiviteter. Ikke eide vi eget hus heller, og foreldrene mine kjørte LADA. Jeg ville derfor helst aldri bli kjørt noe som helst sted

Vi bodde i mange år i en 2roms, fordi mamma og pappa sparte til å kanskje få til å kjøpe leilighet etc i fremtiden. Jeg fikk soverommet, de sov på stua. Vi hadde veldig liten plass, og hadde det ikke nevneverdig fjongt innomhus heller. Men der det er hjerterom

Etter noen år ble spart opp nok penger til egenkapital til et lite rekkehus som ble solgt da foreldrene mine gikk fra hverandre. Ingen som tjente noe på salget. Vi flyttet også til en annen by like ved pga boligprisene.

Selv har jeg vært av den heldige sorten og alltid hatt jobb og vært økonomisk uavhengig. Men som lyn fra klar himmel ble jeg kronisk syk sånn ca akkurat i det jeg hadde tatt meg lån oppetter ørene for å kjøpe bolig. Resultatet er at jeg må selge med tap fordi jeg vil ikke klare utgiftene når jeg nå må over på "NAV-inntekt" over flere år. Men hva så, det å eie bolig er ikke ensbetydende med at man lykke.

Tenk veldig langsiktig, legg til side det du kan av penger, om det så bare er 100 kr i mnd i 10 år: alle monner drar. Nå som du er i gang med å få deg utdanning så får du deg etterhvert jobb, og din økonomiske situasjon vil bedre seg. Nå vet jeg ikke hvor du bor i landet (eller hvordan du bor og hvor mye du betaler), men det går også an å flytte på seg til rimeligere strøk/deler av byen. Man skal selvsagt ta hensyn til barna og deres stabilitet, men det er ikke alltid man trenger flytte langt for å få rimeligere og bedre boalternativ.

[Gjest strykebrett]

Åh, kom på en ting til: hvis du legger av litt penger, så du har litt egenkapital på en sparekonto vil dette være veldig positivt for banken hvis du skal søke lån. Det at du mens du var alene og på uføre greide å sette penger til sparing vil fortelle banken mye om at du er fornuftig med prioriteringer og taler til din fordel.

Håper du ser litt lysere på ting snart og du får en fin jul !