Orker ikke kontakt med venninne

[Gjest Dårlig kamerat]

Jeg har et problem som sikkert får meg til å høres ut som verdens verste venn. For en tid tilbake flyttet jeg fra stedet hvor jeg har arbeidet de siste årene, for å ta mer utdannelse i en annen del av landet. (Vi snakker flyreiseavstand).

Omtrent det siste året før jeg dro var jeg del av en løs vennegjeng, og jeg hadde litt ekstra kontakt med en av jentene der. (Ikke noe romantisk, da alle vet jeg ikke er tiltrukket av kvinner). Jeg kan ikke karakterisere oss som veldig nære venner, mer noen man gikk på cafe, eller så en film med en gang i blant.

Denne jenta har mange venner, men sliter nok en del med usikkerhet. I tillegg har hun en kjæreste jeg aldri møtte, de har et litt turbulent og uavklart forhold. Ofte ville hun snakke om dette forholdet, og jeg lyttet gjerne, men var aldri i stand til å gi noen råd.

Da jeg flyttet tenkte jeg at vi nok neppe kom til å ha så mye mer kontakt. Både på grunn av avstand, og at vi jo ikke hadde hatt et veldig tett eller langvarig vennskap.

Det som skjedde etter at jeg dro, er at hun ringer ofte, og vil snakke lenge. Jeg kjenner at disse samtalene tapper meg for energi, fordi hun er så usikker. Temaet er som regel forholdet hennes, som jeg ikke føler jeg har kompetanse til å mene så mye om. Jeg kan godt lytte til hennes problemer, men hun forventer at jeg skal ha meninger og teorier rundt ting hun heller burde ta opp med kjæresten sin. (Noe jeg også prøver å fortelle henne). Problemet er at hun ikke gir seg, men alltid skal hale en teori eller et råd ut av meg. (Ofte av typen hva kjæresten mente med noe han sa eller skrev, hva hun eventuelt bør si eller skrive tilbake, hvor ofte hun skal ta kontakt med ham, om jeg tror han er trofast etc. etc.). Dette var jo temaer som vi snakket om når vi så hverandre også, men jeg merker at telefonsamtalene blir mye mer intense. Vi er begge i midten av tjueåra, men jeg føler det ofte som om jeg er tilbake i storefri på ungdomsskolen når jeg snakker med henne.

Nå har det blitt sånn at jeg rett og slett ikke orker ta telefonen når jeg ser at hun ringer, fordi jeg ikke klarer opp mot to timer lange samtaler av denne typen uten at jeg blir sliten og irrritert. Som regel har det ikke skjedd så mye nytt siden sist gang vi snakket sammen heller. Mulig hun tror jeg som homofil er mer interessert i sånn en andre menn, eventuelt at jeg skal gi et annet perspektiv enn hva venninnene hennes gjør. Off. Dette ble langt. Greia nå er jo at jeg går med dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å snakke med henne, samtidig som jeg føler meg som et dårlig menneske. Dere som har orket å lese helt hit; hva hadde dere gjort? Holdt ut selv om du ble sliten, prøvd å sette en grense for henne, eller rett og slett brutt kontakten? Eventuelt noe annet lurt? Har jo ikke lyst til å være uhøfflig heller, men er jo det nå...

[Gjest *Helene*]

Dere som har orket å lese helt hit; hva hadde dere gjort? Holdt ut selv om du ble sliten, prøvd å sette en grense for henne, eller rett og slett brutt kontakten? Eventuelt noe annet lurt? Har jo ikke lyst til å være uhøfflig heller, men er jo det nå...

[Gjest Gjest]

Enig med første gjest her.

Du kan jo først prøve å vri samtalen over på noe annet. Hvis ikke det hjelper bør du si ifra på en pen måte. Ettersom hva som er sant kan du enten si at du gjerne vil være hennes venn, men at du trenger at dere snakker om andre ting enn forholdet hennes. Eller du kan si at du føler dere ikke har så mye felles og at det nok er like greit for begge parter å ikke ha så mye kontakt. Hvis dette høres for voldsomt ut kan du la det gli ut i ingenting. La være å ta telefonen når hun ringer og sånn. Eventuelt ta telefonen men svare kort at du er veldig opptatt og ikke har tid til å snakke. Antakelig tar hun hintet etter en stund.

[Bomull]

Jeg ville kanskje ikke sagt at jeg var lei av å høre om det. Men jeg hadde sagt at nå har du ikke gjort annet enn å klage på og mistro denne mannen så da synes jeg hun skal gjøre det slutt eller slutte å klage. Avbryt henne når hun begynner å snakke om det å si at nå drar hun det opp igjen. Det burde få henne til å roe det ned

Men om du ikke ønsker å ha kontakt med henne er det bare å sile henne sakte men sikkert ut. Ta telefonen sjelden, og si at du ikke har tid når hun vil snakke lenge. Da tar hun til slutt hintet uten at du trenger å være veldig konkret.

[BrunetteBarbie]

Som andre sier det om at du skal si i fra.

Jeg hadde ikke gjort det. ingen vits å såre mer enn nødvendig. la det gå sin tid før du svarer. Unnskyld deg med at du har ting å gjøre noen ganger hvis hun ringer.

Så vil det gå over av seg selv med litt høflig tålmodighet

[Gjest Pupsilure]

Jeg er sikkert veldig slem, men jeg hadde brutt kontakten.

[Cata]

Jeg er enda slemmere for jeg tror jeg hadde sagt klart fra at jeg ikke var interessert i å høre mer om hennes og kjærestens forhold ettersom det er deres sak og ikke min.

[Jigva]

Jeg har vært slem allerede.

Jeg hadde en venninne før som ikke var mye til venninne. Når hun hadde kjæreste dro hun tidlig om hun i det hele tatt gadd å bli med på noen ting, hun prioriterte ALLTID kjæreste over venner, selv om kjæresten ikke egentlig ville være med henne så ville hun alltid være med han. Hun ringte meg aldri bare for å prate, pratet vi så handlet det kun om henne og forholdet hennes. Ble det slutt var det forventet at jeg stilte opp døgnet rundt for å leie henne gjennom bruddet.

En dag sa det fullstendig stopp for meg. Etter 3 dager der jeg hadde hørt på hvor vondt hun hadde det etter bruddet så rant det over for meg og jeg satte foten ned.

Nå var dette en situasjon hvor vi skulle reise fra daværende studiested og jeg hadde kun noen dager igjen til å si hadet til alle vennene mine på stedet.

Jeg var brutalt ærlig mot henne, kanskje litt for ærlig.

Jeg sa det at hun ikke var mye til venn når hun hadde kjæreste og nå hadde jeg mitt eget liv og kunne ikke sitte og holde henne i hånden bare det ble slutt med kjæresten.

For å få mer sympati fortalte hun at hun nå ville hoppe fra verandaen (20. etasje), da svarte jeg at om det er slik hun føler det så er ikke jeg lenger kvalifisert til å håndtere det og at jeg i så tilfelle ville ringe til noen proffesjonelle hun kunne prate med.

Tror hun skjønte poenget da for hun ble stille etter det.

Nå har jeg ikke noe særlig til kontakt med henne. Jeg vet at hun nå er blitt mye sikrere på seg selv, hun har et sunt forhold så jeg er glad på hennes vegne.

Jeg tror på det å si ifra, noen mennesker er så opptatt av seg selv og sitt at de ikke skjønner at de er det. Sånne mennesker trenger et spark i baken og en ny mulighet til å ta seg sammen.

Jeg orket hvertfall ikke lenger å være som en slags psykolog for denne jenta, er ingen vits i at du skal være det for denne venninnen din heller.