Jeg, min kjæreste, oss

[Teriyaki]

God kveld og god jul!

Jeg trenger rett og slett bare å lufte ut noen tanker og frustrasjoner!

Noen som har lest et par av mine tråder tidligere (ganske lenge siden sist, da), husker kanskje at jeg og min kjære har et lite kommunikasjonsproblem. Vi er på to vidt forskjellige planeter når det gjelder psyke. Jeg er den ganske følsomme, nærhetssøkende og "jeg vil snakke ut om det" type person, mens han er sånn at han vil bare la det fare uten å snakke, når jeg begynner å gråte så blir han kald og likegyldig og blir egentlig bare mer irritert på meg enn han evt. var i utgangspunktet.

Vi har vel hatt en turbulent periode, som vi egentlig hadde kommet oss ut av. Men denne perioden har satt et par midlertidige spor hos meg, og kanskje hos han også. Jeg har blitt usikker på meg selv, og dermed også litt på han. Dermed søker jeg stadig bekreftelse i form av at jeg sender han en melding, eller jeg prøver å gi han flørtende blikk osv. Ikke minst kan jeg sitte og håpe på at han snart skal sende meg melding, eller si noe som får meg til å føle "ååh, for en fantastisk kjæreste, blir helt varm inni meg". Men dette kommer vist ikke helt. Denne uken har han jobbet sent, så vi har så og si ikke sett hverandre. Med unntak av når vi sover, da. Dermed skulle man vel tro at han ville være litt ekstra "der" når det gjelder å sende en fin melding til jenta si. Men det har det ikke vært mye av. Når jeg omsider sender til han, får jeg ikke så mye respons tilbake, og det sliter jeg litt med da.

Jeg trenger å bli verdsatt! Hvis ikke blir jeg usikker.

I dag sa han at han savner den gamle meg, og at han sliter med at jeg sliter en del om dagen. Jeg har sagt at jeg er litt svak etter den turbulente perioden, og at jeg virkelig trenger at han er der litt ekstra en periode.

Men det er kanskje litt dumt å be om da, hvis han også er litt svak etter perioden, og reagerer med å ta litt avstand?

Uansett, i dag sover vi ikke sammen. Han ligger hjemme hos seg, og jeg hos meg. Jeg sa at det ikke er noe å lage en stor sak ut av, men at han nå viste mine følelser rundt dette, at jeg trenger respons, og at han gir meg litt mer av seg selv, slik han pleide å gjøre. Jeg sa at han får en mye gladere kjæreste, hvis han fikk henne til å føle seg verdsatt. Så slengte jeg på et smilefjes, og sa glad i deg.

Føler ikke jeg er irrasjonell eller lignende. Ikke ble det krangel ut av det i dag heller.

Men det er liksom litt tøft for meg da. At kjæresten min skal slite sånn med å gi meg noen fine ord, si hei søta, hei pus, hei mongo osv. Disse kjælenavnene han har på meg.

Tror ikke det hjelper å konstant bli lei seg over at det ikke kommer så mye respons, tror nok det vil hjelpe mye mer at jeg heller lar det ligge, slik at han får tid på seg. Men det er vanskelig, for jeg er en FØLSOM person. Kan vel på en måte si at psyken min er litt fucked up pga. diverse ting som har skjedd gjennom oppveksten min derav mobbing, ensomhet, foreldre som skilles, en vond vond personlig rettsak, og til slutt å bli brukt veldig av en gutt for ca. to år siden.

Så vær så snill, hvordan skal jeg takle den tiden det vil ta før han blir seg selv igjen, og jeg meg selv? For sammen som par, så er vi litt skadet, og vi trenger å gro, men vi kan ikke gro hvis jeg eller han stadig begynner å blø igjen, hvis dere forstår?

Beklager lengden på dette her! Har bare så mye på hjertet.

Jeg er forresten 18. Han er 23.

Blir veldig taknemlig for svar! Hvis noe er litt uklart, så er det bare å spørre, så svarer jeg så godt det lar seg gjør.

Endret 13. desember 2008 av Teriyaki

[Teriyaki]

Ingen som kanskje har tid til å svare?

Er jo mange som har vært innom tråden...Kanskje et litt ukonkret emne å svare på..hmm..Jaja. Håper noen forstår problemstillingen slik jeg mente å framstille den.

[Gjest Gjest]

Vi er nok mange som har lest innlegget og ønsket å hjelpe deg, men sliter med å komme med noen fornuftige råd.

Personlig synes jeg du har handlet fullstendig riktig etter situasjonen, så bra som man kan vente, så jeg aner ikke hva ellers du bør gjøre.

Det eneste du får ut av dette innlegget er altså en porsjon medfølelse, og lykkønskning om at det går bra

Beklager lite hjelp :/

[Gjest /b/]

Jeg trenger rett og slett bare å lufte ut noen tanker og frustrasjoner!

Ingen lett grei det her. Føler med deg.

Jeg bare rabler ned det første som slår meg så kanskje det kan gi deg et

annet syn på deres situasjon, men merk deg at jeg er ingen fagmann og

vet egentlig for lite. Alt jeg skriver er min egen subjektive oppfatning av

kjærlighet og forhold.

Anyway, here goes;

Jeg tror at før du sliter deg ut med å prøve finne løsningen på forholdet, må

du tenke på deg selv. Dvs bygg deg selv opp før du går løs på forholdet.

La forhold være forhold og konsentrer deg om deg selv. Du skriver at du har

en historie som gjør deg usikker, det kan kanskje være et sted å starte.

Og prøv finne tilbake til DEG. Den personen du var FØR dere ble sammen.

Hvilke interesser hadde du, hvem var du sammen med på hverdagen,

hva gjorde du for å slappe av, hva gjorde du får å ha det sikkelig gøy...osv...

Har du en venn som kan "ta vare på deg" en liten periode, og helst hvis ikke

du synes det er skummelt, finn en psykolog du liker som du kan virkelig åpne

alle sluser til. Psykologer er der for DEG, uavhengig om du er i forhold eller ikke.

Så hvis du kan komme til det punktet at du ikke er avhengig av noen for å føle

lykke, styrke og selvverd, da har du det absolutte beste grunnlaget for å kunne

ta tak i forholdet.

Det neste blir å kjenne etter, VIRKELIG kjenne etter og være helt ærlig med deg

selv om hva du kan leve med og hva du ikke kan leve med.

Det er en helt ærlig sak. Og ganske viktig hvis et forhold skal overleve.

Kan du leve med enveiskommunikasjon? Se for deg at du lever slik for alltid.

Er det verdt det?

Kan du leve med at ikke du får bekreftelse hver dag?

Finnes det en middelvei, er det nok med en melding i uka?

Er det verdt det?

Slik må du liste opp alle ting som du synes skurrer i forholdet nå og se på

hva som virkelig er et for stort problem at du kan leve med det, og hva som

du kan gi litt slipp på. Det første jeg skrev om at du bygger deg selv først,

kan hjelpe deg til å kanskje ikke bli så opptatt av ting som føles sårt å ikke

få idag, men når du er full av selvverd, kanskje ikke er så viktig lenger.

Når du så har kommet deg igjennom dette på egenhånd, må du være klar i talen

til kjæresten din om de tingene du fannt ut du IKKE kan leve med.

Og siden du nå er full av styrke vil du antagligvis merke det er lettere å nå frem.

Hvis du fortsatt sliter med å nå frem da, er dere avhengige av en tredje part

som kan "oversette" for dere. Men dere må ikke se på det som et nederlag hvis

dere går i parterapi, det krever faktisk styrke for å komme dithen at begge parter

møter for å få hjelp. Det ligger en kjærlighetserklæring der.

Men jeg har hørt mange historier om menn som nekter gå i parterapi,

da er det greit om du på forhånd vet om det er en ting du kan leve med.

For det er så enkelt at hvis du har din egen styrke, og han ikke vil gå med på

det du setter opp som "kan ikke leve med", så passer dere rett og slett ikke sammen. Siden du da er sterk og full av selvverd så er ikke det skummelt om

det gjør at det ender med brudd, og det kan du jo da si til han.

Da er det bare si " jeg er glad i deg og vil at vi får dette forholdet til å fungere,

men siden du ikke vil x, så må vi gå fra hverandre".(Denne setningen klarer du

kun si hvis du har kommet til det punktet at du har din egen styrke.)

Alternativet er jo et ulykkelig forhold, hvor du er der på tross av at

du ikke kan leve slik...

MEN, husk at han er et følende vesen han også. Selv om du føleer at han ikke er

det må han faktisk være det. Det at han blir irritert beviser dette, bare at han

ikke klarer utrykke følelsene sine. Så du må være litt selvkritisk å tenke grundig

igjennom hans måte å kommunisere på også. For det finnes ikke noen rett eller

gal måte å kommunisere på, bare at mange par trenger erfaringen til å forstå

hverandre. Så ikke gå inn i dette her får å "få på papiret" at han er følelsesløs.

Tenk at det du vil få frem er det POSETIVE i deg selv, i han og dere.

Det er DET dere skal dyrke vidre.

Sånn det var (uten filter) det jeg rabblet ned med tanke på dere.

Hilsen mann 31

[Teriyaki]

Tusen takk for to fine svar.

Det med å bygge meg selv opp...Jeg vet liksom ikke hva det er å bygge opp. For i det daglige livet med venner, og samfunnet generelt, så er jeg en selvsikkert jente, og utadvendt. Jeg har jobbet meg opp til dette over flere år, da jeg slet virkelig med det tidligere.

Men når det gjelder en person som er så tett innpå meg, så blir jeg mer usikker. Jeg gjør masse ting utenom han. Jeg trener tre ganger i uken, jeg er med venner, slapper av alene, skole og jobb. Så føler ikke jeg trenger å finne ut hvem jeg var før jeg møtte han, for jeg føler at jeg er hundre% meg selv. Eneste som er anderledes, er at jeg er litt ekstra nærtagen om dagen når det gjelder forholdet, fordi det har vært litt tøft i det siste.

Jeg tror vi skal klare å komme oss igjennom dette, det er jeg helt sikker på. Det er derfor jeg tar meg tid til å tenke og gruble på dette. Hvis jeg følte at det sansynligvis ikke ville gå med oss videre, så hadde jeg ikke hatt energi til å få oss på rett spor igjen. Det orker jeg ikke å utsette meg for. Jeg sluttet på antideprisiva rundt mai, noe jeg er svært stolt over. Dermed er det ikke snakk om at jeg skal falle tilbake til depresjonen, for det klarer jeg ikke, samtidig ville det være et personlig nederlag for meg, ettersom jeg har jobbet meg ut av den.

Men så er det hva jeg kan leve med da. En til to meldinger i uken, sånne koselige meldinger holder faktsik for meg! I alle fall om han blir litt flinkere til å bare gi meg et kyss, si at han er glad i meg osv. igjen. For det var han flink til før, og det er klart jeg savner det!

Jeg er en veldig kjærlen og kosen person, som elsker nærhet. Ikke minst så har jeg veldig intense følelser. Det har gått et år og fire måneder, og jeg er enda forelsket! Det er deilig!

Jeg må rett og slett bare lære meg å godta hans reaksjonsmåte i forhold til krangling. Det er jo ikke for å være slem mot meg, men det er hans måte å avverge en krangel på. Så må jeg heller bare fjerne meg selv fra situasjonen, slik at jeg kan roe ned mine egne følelser.

Vet ikke om det er at jeg ikke er så veldig erfaren og moden når det gjelder forhold, at visse ting som trygghet og selvsikkerhet vil komme etter hvert som jeg blir eldre, men jeg håper det. Ellers så føler jeg vi har et seriøst og modent forhold. Det er ikke noen fjortisstendenser, og vi er ganske ansvarlige og ordentlige begge to. Derfor tror jeg vi kan få dette til å fungere.

[Gjest Betty Ilona]

God kveld og god jul!

Jeg trenger rett og slett bare å lufte ut noen tanker og frustrasjoner!

Noen som har lest et par av mine tråder tidligere (ganske lenge siden sist, da), husker kanskje at jeg og min kjære har et lite kommunikasjonsproblem. Vi er på to vidt forskjellige planeter når det gjelder psyke. Jeg er den ganske følsomme, nærhetssøkende og "jeg vil snakke ut om det" type person, mens han er sånn at han vil bare la det fare uten å snakke, når jeg begynner å gråte så blir han kald og likegyldig og blir egentlig bare mer irritert på meg enn han evt. var i utgangspunktet.

Vi har vel hatt en turbulent periode, som vi egentlig hadde kommet oss ut av. Men denne perioden har satt et par midlertidige spor hos meg, og kanskje hos han også. Jeg har blitt usikker på meg selv, og dermed også litt på han. Dermed søker jeg stadig bekreftelse i form av at jeg sender han en melding, eller jeg prøver å gi han flørtende blikk osv. Ikke minst kan jeg sitte og håpe på at han snart skal sende meg melding, eller si noe som får meg til å føle "ååh, for en fantastisk kjæreste, blir helt varm inni meg". Men dette kommer vist ikke helt. Denne uken har han jobbet sent, så vi har så og si ikke sett hverandre. Med unntak av når vi sover, da. Dermed skulle man vel tro at han ville være litt ekstra "der" når det gjelder å sende en fin melding til jenta si. Men det har det ikke vært mye av. Når jeg omsider sender til han, får jeg ikke så mye respons tilbake, og det sliter jeg litt med da.

Jeg trenger å bli verdsatt! Hvis ikke blir jeg usikker.

I dag sa han at han savner den gamle meg, og at han sliter med at jeg sliter en del om dagen. Jeg har sagt at jeg er litt svak etter den turbulente perioden, og at jeg virkelig trenger at han er der litt ekstra en periode.

Men det er kanskje litt dumt å be om da, hvis han også er litt svak etter perioden, og reagerer med å ta litt avstand?

Uansett, i dag sover vi ikke sammen. Han ligger hjemme hos seg, og jeg hos meg. Jeg sa at det ikke er noe å lage en stor sak ut av, men at han nå viste mine følelser rundt dette, at jeg trenger respons, og at han gir meg litt mer av seg selv, slik han pleide å gjøre. Jeg sa at han får en mye gladere kjæreste, hvis han fikk henne til å føle seg verdsatt. Så slengte jeg på et smilefjes, og sa glad i deg.

Føler ikke jeg er irrasjonell eller lignende. Ikke ble det krangel ut av det i dag heller.

Men det er liksom litt tøft for meg da. At kjæresten min skal slite sånn med å gi meg noen fine ord, si hei søta, hei pus, hei mongo osv. Disse kjælenavnene han har på meg.

Tror ikke det hjelper å konstant bli lei seg over at det ikke kommer så mye respons, tror nok det vil hjelpe mye mer at jeg heller lar det ligge, slik at han får tid på seg. Men det er vanskelig, for jeg er en FØLSOM person. Kan vel på en måte si at psyken min er litt fucked up pga. diverse ting som har skjedd gjennom oppveksten min derav mobbing, ensomhet, foreldre som skilles, en vond vond personlig rettsak, og til slutt å bli brukt veldig av en gutt for ca. to år siden.

Så vær så snill, hvordan skal jeg takle den tiden det vil ta før han blir seg selv igjen, og jeg meg selv? For sammen som par, så er vi litt skadet, og vi trenger å gro, men vi kan ikke gro hvis jeg eller han stadig begynner å blø igjen, hvis dere forstår?

Beklager lengden på dette her! Har bare så mye på hjertet.

Jeg er forresten 18. Han er 23.

Blir veldig taknemlig for svar! Hvis noe er litt uklart, så er det bare å spørre, så svarer jeg så godt det lar seg gjør.

[Gjest Betty Ilona : )]

Det er kansje fordi han syns at du er masat å sånt?

Æ hadde den samme probleme,men så en dag tenkte æ. Kansje han er lei av å ha det koselig? Å være kjærester/gift handler bare ikke om å ha det koselig. Noen gang må man ha det trist å sånt. Men det gjøre bare at forholdet blir sterkere, men ikke gjør det så ofte.

Å ha litt aticon er også bra.Mennen skal ikke være tiltrekket av dæ pgr. at du vill det.Han kan foreksempel. overraskke dæ me nåkka. Prøv å slutt å sende mel til han å sånt. Vist han syns at det er uvant uten å lese en mel på dagen fra kvinnen han elsker ,så sender han e til dæ. Noen gang vil manfolk overraske noen. som foreksepel. første kyss. det skal ikke være planlagt, det må bare skje!

Syns at du er veldig sterk.

bare ikke prat mer om det.Så når han føler seg klar fortell kordan du har det.

Å spør om kordan HAN har det. Det kan henne det har skjedd nåkka han vil prate med dæ om,bare at han tør ikke :D

Æ har nå ikke levd så lenge som du æ e nå bare 13 år ( Okei æ blir 14,da!:D )

Men æ vet en ting. At gutta kan noen gang blir så dom! Men noen gang vil du at de skal aldrig slippe tak i dæ.

Så stå på. Er ganske imponert over at du ville dele det med alle!

Det er det æ har å si til denne saken :D

Håper du får det bra å god kveld!:D

[Gjest Gjest]

Hei,

Hvordan går det med deg nå?