Jeg har aaaaalt for liten tålmodighet

[Amalie_85]

Jeg har en "ste"sønn, og jeg er kjempegla i han. Men jeg merker at tålmodigheten min kunne vært bedre overfor han. Jeg har blitt bedre altså, eller det vil si at han ikke merker noe, for jeg biter det i meg. For jeg vil jo ikke være en fæl stemor. Men inni meg blir jeg jo helt urolig og ubehagelig. Jeg vil at det skal være bra for begge to.

Har snakka med far og det merkes ikke lengre at jeg kan ha kort lunte, så det er jo bra. Så da er det for min del at jeg må få gjort noe med det.

Skjønner ikke hvorfor det er sånn når jeg er så gla i han

Syns det er kjempeleit

[Gjest Gjest_hei_*]

Den følelsen er vond og gjør deg bare ille. Heldigvis kan du gjøre noe med den!! Det kan være både enkelt og vanskelig, men det viktigste er din innstilling til den og det virker som om du er motivert til å gjøre noe med den.

Du må finne følelsene på et tidligere og tidligere stadige og spørre deg selv hva denne følelsene er for noe. Hva gjør deg så opprørt? Det kan være mange ting, slik som at du kanskje har en annen rolle som stemor enn som far, f.eks. Spørr deg selv deg der og da om det du er sint for egentlig betyr noe, om det virkelig er nødvendig at du skal gå til det stadie og bli urolig i kroppen og irritert inni deg. Pust de dårlige tankene ut og tenk at det ikke er verdt det for din egen del å føle slik. Bit det i deg, men spytt det raskt ut igjen.

[Amalie_85]

Takker for svar!

Kanskje jeg får samle det opp i løpet av uka, så får jeg begynne med boksetrening å få det ut igjen

Syns det er rart og vanskelig det her. For jeg blir irritert over ting som jeg mener det egentlig ikke er grunn å irritere seg over. Men når det går igjen og igjen og igjen og igjen, så blir jeg irritert likevel. Noen ganger irriterer jeg meg til og med før det skjer, fordi jeg vet det kommer

Håper det er flere som kan ha noen forslag

[Gjest Gjest]

Amalie, jeg tror du irriterer deg over HAN, ikke bare det han gjør. Du vil nok gjerne være glad i han, men tenk etter om det er riktig eller noe du føler du er nødt til å se for å være politsk korrekt. Jeg tror du prøver å tolerere han, men terskelen for irritasjon er lav nettopp fordi du trolig ikke elsker han. Og det er helt naturlig! Å elske et stebarn kommer ikke naturlig, selv om svært mange hevder det gjør det. De tør ikke annet...

En annen ting jeg vil du skal tenke på: Du sier du biter i deg ting, og at gutten ikke merker det. Der tror jeg du tar feil.

Løsningen her må bli å bruke MER tid på gutten, gjør ting sammen med han, bli ordentlig kjent med han. SNAKK med han. Tilslutt blir du kanskje OPPRIKTIG glad i han? Og da blir det bedre. For du tror vel ikke du ville oppført deg likt overfor egne barn? Bitt i deg ting? Tolerert dem? Du ville hatt en høyere terskel. Derfor: Innse først og fremst at du ikke elsker dette barnet, men det er fordi du ikke kjenner det godt nok enda og fordi det ikke gir deg så mye å være sammen med det. Men dra på bowling, paintball, veggklatring elelr annet dere kan gjøre sammen, finn felles referansepunkter, gå grundig til verks for å finne ut hva slags menneske som skjuler seg i hans indre, så finner du nok noe du kan bli veldig glad i.

[Amalie_85]

Jeg har kjent barnet i 3,5 år. Jeg VET jeg er gla i han. Og det var noe som kom gradvis. Og vi bruker å gjøre ting sammen hver helg. I morra skal vi bake

Jeg gleder meg jo til at han skal komme, og syns det er tomt her når han drar.

Irritasjonen har ikke vært der hele tiden....har kommet det siste året.

[Gjest nextlife]

Kanskje du må analysere situasjonen litt dypere for å selv forstå hvorfor det er blitt som det er blitt.

Hvorfor irriterer han deg?

Hvorfor har det dukket opp det siste året?

Er det han, eller oppførselen hans som irriterer deg?

Har det noe med at du har fått eget barn?

Er han sjalu?

Er han i trassalder?

Hvordan oppfatter faren at sønnen er?

Er det noe i stemorrollen som plager deg (for lite eller for mye ansvar for eksempel)?

Slik kan listen fortsette lenge, men om dere greier å plukke ut hvorfor dine følelser har endret seg er det mye lettere å gjøre noe med situasjonen.

[Gjest Stjernedryss]

Det kan jo hende at du bare er sliten, og at du derfor får kortere lunte med han. Jeg har det i hvertfall sånn når jeg er barnevakt for barn i familien. Dersom jeg har en periode jeg er veldig sliten, blir tålmodigheten veldig liten, og det skal ikke mere til enn at de roter til det jeg akkuratt har ryddet opp før jeg eksploderer. Nå har ikke jeg egne barn da, så har ikke noe sammenligningsgrunnlag sånn sett, men barn generellt kan være veldig krevende om man er sliten i kroppen eller hodet.

[Gjest gjest lenger oppe]

Har det noe med at du har fått eget barn?

Hvis amalie har fått eget barn, så er det jo her svaret ligger. Hun må gjerne si at hun er glad i han og det er hun nok, men når hun får eget barn og VIRKELIG opplever morskjærligheten, så kjenner hun samtidig at hun ikke er like glad i stesønnen. Det er NATURLIG Amalie. Men for å komme videre må du først innrømme for deg selv at stesønnen din ikke er like viktig i livet ditt som eget barn. Derfor vil du også lettere irritere deg over han.

[Amalie_85]

Hvis amalie har fått eget barn, så er det jo her svaret ligger. Hun må gjerne si at hun er glad i han og det er hun nok, men når hun får eget barn og VIRKELIG opplever morskjærligheten, så kjenner hun samtidig at hun ikke er like glad i stesønnen. Det er NATURLIG Amalie. Men for å komme videre må du først innrømme for deg selv at stesønnen din ikke er like viktig i livet ditt som eget barn. Derfor vil du også lettere irritere deg over han.

Jada, jeg har fått eget barn. Men han er bare 6mnd så han har ikke mulighet til å irritere meg på samme måte enda (men det er nok rett at hadde de vært like gamle hadde jeg nok lettere irritert meg over stesønn uten at jeg kan være sikker på det)

Og ja, jeg er jo ikke gla i stesønn på samme måte som jeg er gla i min egen sønn. Men stesønn er en utrolig viktig person i livet mitt og jeg vil ikke være foruten.

Han var hos oss i helga og vi hadde det fantastisk egentlig. Kanskje det bare fordi jeg hadde fått ut litt frustrasjon her

Irriterte meg ikke i det hele tatt. Før i går kveld...da virka det som han hadde spist 10kg snop. Men til og med far ble irritert da, han var virkelig masete. Men det er jo alle barn innimellom, så det var helt greit. en gang på en hel helg er levbart

[Kvist]

Aldri prøvd dette på et barn i familien, men jeg har prøvd det på barn jeg har hatt en del tid sammen med av andre grunner og faktisk også med irriterende voksne. Nå er dette rett og slett mennesker jeg har hatt litt (eller mye) dårlig kjemi med da, så det blir sikkert annerledes i ditt tilfelle.

Det jeg har gjort når jeg har kjent at noe irriterer meg og at jeg må bite ting i meg, så har jeg forsøkt å tenke på en positiv ting med det mennesket jeg irriterer meg over. Har gjerne tenkt ut en liten liste i hodet på forhånd en dag jeg var i godt humør hvis ikke kunne det nok ha vært vanskelig å komme på noe i det hele tatt.

Kanskje dette til en viss grad kan brukes ovenfor stesønnen din? Altså at når han irriterer deg, og du egentlig vet at dette er ting som du egentlig ikke behøver å hisse deg opp over, så kan du prøve å fokuserer på en positiv ting ved ham?

Altså litt sånn her: Irritasjon: Ungen tramper i trappa. Positivt: Han leker og underholder seg selv, og sier ikke engang nei når du ber ham ta med den tingen som ligger på trinn tre og venter på å komme opp...

Ellerno...

[Amalie_85]

Den var nok ikke så dum Kvist

Får prøve ut det neste gang.