Helvetes kjerringmafia!

[Gjest Gjest]

Visste ikke helt hvilket forum jeg skulle legge denne i, men jeg legger den her under generell debatt, så blir den sikkert flyttet dit den passer

Headingen viser til et par generasjoner kvinner i min familie på morsiden. Denne mafian består av mormor, mamma og hennes to søstre. Disse fire er og har alltid vært veldig dominerende, og har alltid herset og og kritisert alle andre som de selv ønsker. Og da særlig når det kommer til folks spisevaner og kropp. Særlig overvektige får gjennomgå, undervektige slipper ikke lett unna de heller, men ikke vær for trygg om du er slank, det kan være galt det også! Vel, kommentarer og andres mindre velmenende meninger takler man som voksen.

Men jeg snakket med kusina mi her om dagen, om disse fires evige kritisering av matvaner og kropp. Jeg og kusina mi har begge lidd med hver våre spiseforstyrrelser, hun begynte å slanke seg som niåring, og var anorektiker som tolvåring, jeg underspiste den siste tiden på barneskolen, men overspiste fra ca midten av ungdomsskolen, var ikke med på aktiviteter, og la fort på meg ti kilo på ett år (fem av disse var vel egentlig veldig greit å få på seg). Men kritikk fikk jeg av både mamma og mormor om jeg spiste for lite, for mye eller akkurat passe (akkurat passe for hvem?).

Jeg har alltid sett på meg selv som feit, som barn også. Men når jeg ser bilder fra barndommen nå, ser jeg jo at jeg var jo ganske slank som barn. Men det var alltid snakk om feite jentekropper når denne "mafian" ble samlet. Det hører vel med til historien at ingen av dem var slanke heller. Både mamma, den ene tanta mi var ganske store, mormor og den andre tanta mi mer lubne. Når vi kom besøk til mormor ble jeg ofte møtt med kommentarer om at jeg hadde vokst, slik barn flest gjør. Bare at de fleste andre barn får høre entusiastiske glade:"Næmmen så stor du har blitt! Vokser meg snart over hodet du nå!" Jeg fikk mer nedlatende hånlige: "Jasså, vokst fra enda en størrelse nå, ja baken blir bare større og større!" Jeg hatet kroppen min, jeg hatet å snakke om kropp også, og aller mest hatet jeg at andre kommenterte kroppen min.

Kusina mi hadde det likedan. Men jeg vil tørre å påstå at hun hadde det mer vanskelig enn meg. Hun måtte pent bli med på alle morens slankekurer, og stadig påmint at hun ikke måtte spise usunt for da ble hun for bred over baken. Dette fikk hun høre fra før hun begynte på skolen! Ikke overraskende kuttet hun drastisk ned på fett og sukker egenhendig som niåring, en slankekur som utviklet seg til det rene vanvidd, og fikk altså diagnosen anoreksia som tolvåring. Men kritikken av matvaner og kropper fortsatte i beste velgående likevel. En ulykke med midlertidig hukommelsestap "hjalp" henne ut av anoreksihelvetet. I dag er hun veldig glad i mat, men har full kontroll på kostholdet sitt, og er sunn og slank. Men tro nå ikke at hun ikke får kritikk for det også!

Selv har jeg vært lubben siden 15-årsalderen, overvektig siden 19 årsalderen, opp-og-ned siden 22-årsalderen (er 28). Men etter at jeg fant kjæresten min i fjor har jeg også fått mye bedre kontroll, og går sakte men sikkert ned. Har nok litt med at han ikke er så veldig fiksert på kropp, kritiserer den aldri, og er veldig flink til å dra meg med ut på tur .

Så har jeg nå gått ned litt, og JEG er fornøyd. Men jeg gruer meg til jul, å treffe de gribbene, for vektnedgangen er sikkert ikke bra nok for dem, de kan sikkert finne på å kritisere meg for å ikke ha tatt grep før (selv om de selv har vært overvektige til langt opp i 40-årene).

Vet ikke helt hva som er poenget med et innlegg på KG, mest for å få det på svart-hvitt. Godt å få satt ord på det, og få det ut!

[nanya]

[Gjest Pupsilure]

Ja, du fortjener hvertfall en god Vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Lurer på hva disse kvinnene tenker på :klø: De burde jo forstått litt når din kusine fikk diagnosen anorexi.

De har det sikkert ganske vanskelig selv, at det er derfor de holder på slik. Men det forsvarer det ikke. Jeg tror jeg ville skjelt dem ut jeg! Og latt dem komme til meg med en unnskyldning senere hvis de ville ha besøk/kontakt. Men skjønner at det sikkert er veldig tøft og vanskelig. Uff da

Edit: skrivefeil

Endret 12. desember 2008 av Pupsilure

[Gjest ts]

Takk for klemmer .

Jeg har skjelt ut mora mi mange ganger jeg. Tok også fatt mormor en gang for noen år siden da vi var hos henne på lunsj. Der var også fettern min med sine to døtre på to og fire. Den minste spiste ikke noe særlig (det går jo gjerne i rykk og napp med spising i den alderen), og da det ble påpekt sa fetteren min at hun ikke spiste noe særlig for tiden. Da utbrøt mormor at når man så ut som x var det neimen ikke noe farlig heller om hun spiste litt mindre! Dette sa hun om en toåring som var som toåringer flest, litt smålubben og god, men overhodet ikke overvektig på noen som helst måte. Toåringen forsto vel ikke så mye av det som ble sagt, men søsteren på fire fikk nok med seg mer enn hun burde..... Fetteren min sa ikke noe, men det gjorde jeg etter at de hadde dratt.

De ser litt skamfulle ut der og da, men ikke lenge etter er vi i gang igjen....

[FoxyFish]

Huff, jenter er jenter verst...

Det virker jo som om den kvinnelige delen av familien din desperat forsøker å leve gjennom andre.

Jeg vet egentlig ikke hva mer man kan si, men du får i alle fall en god av meg

[Pjukset]

Visste ikke helt hvilket forum jeg skulle legge denne i, men jeg legger den her under generell debatt, så blir den sikkert flyttet dit den passer

Headingen viser til et par generasjoner kvinner i min familie på morsiden. Denne mafian består av mormor, mamma og hennes to søstre. Disse fire er og har alltid vært veldig dominerende, og har alltid herset og og kritisert alle andre som de selv ønsker. Og da særlig når det kommer til folks spisevaner og kropp. Særlig overvektige får gjennomgå, undervektige slipper ikke lett unna de heller, men ikke vær for trygg om du er slank, det kan være galt det også! Vel, kommentarer og andres mindre velmenende meninger takler man som voksen.

Men jeg snakket med kusina mi her om dagen, om disse fires evige kritisering av matvaner og kropp. Jeg og kusina mi har begge lidd med hver våre spiseforstyrrelser, hun begynte å slanke seg som niåring, og var anorektiker som tolvåring, jeg underspiste den siste tiden på barneskolen, men overspiste fra ca midten av ungdomsskolen, var ikke med på aktiviteter, og la fort på meg ti kilo på ett år (fem av disse var vel egentlig veldig greit å få på seg). Men kritikk fikk jeg av både mamma og mormor om jeg spiste for lite, for mye eller akkurat passe (akkurat passe for hvem?).

Jeg har alltid sett på meg selv som feit, som barn også. Men når jeg ser bilder fra barndommen nå, ser jeg jo at jeg var jo ganske slank som barn. Men det var alltid snakk om feite jentekropper når denne "mafian" ble samlet. Det hører vel med til historien at ingen av dem var slanke heller. Både mamma, den ene tanta mi var ganske store, mormor og den andre tanta mi mer lubne. Når vi kom besøk til mormor ble jeg ofte møtt med kommentarer om at jeg hadde vokst, slik barn flest gjør. Bare at de fleste andre barn får høre entusiastiske glade:"Næmmen så stor du har blitt! Vokser meg snart over hodet du nå!" Jeg fikk mer nedlatende hånlige: "Jasså, vokst fra enda en størrelse nå, ja baken blir bare større og større!" Jeg hatet kroppen min, jeg hatet å snakke om kropp også, og aller mest hatet jeg at andre kommenterte kroppen min.

Kusina mi hadde det likedan. Men jeg vil tørre å påstå at hun hadde det mer vanskelig enn meg. Hun måtte pent bli med på alle morens slankekurer, og stadig påmint at hun ikke måtte spise usunt for da ble hun for bred over baken. Dette fikk hun høre fra før hun begynte på skolen! Ikke overraskende kuttet hun drastisk ned på fett og sukker egenhendig som niåring, en slankekur som utviklet seg til det rene vanvidd, og fikk altså diagnosen anoreksia som tolvåring. Men kritikken av matvaner og kropper fortsatte i beste velgående likevel. En ulykke med midlertidig hukommelsestap "hjalp" henne ut av anoreksihelvetet. I dag er hun veldig glad i mat, men har full kontroll på kostholdet sitt, og er sunn og slank. Men tro nå ikke at hun ikke får kritikk for det også!

Selv har jeg vært lubben siden 15-årsalderen, overvektig siden 19 årsalderen, opp-og-ned siden 22-årsalderen (er 28). Men etter at jeg fant kjæresten min i fjor har jeg også fått mye bedre kontroll, og går sakte men sikkert ned. Har nok litt med at han ikke er så veldig fiksert på kropp, kritiserer den aldri, og er veldig flink til å dra meg med ut på tur .

Så har jeg nå gått ned litt, og JEG er fornøyd. Men jeg gruer meg til jul, å treffe de gribbene, for vektnedgangen er sikkert ikke bra nok for dem, de kan sikkert finne på å kritisere meg for å ikke ha tatt grep før (selv om de selv har vært overvektige til langt opp i 40-årene).

Vet ikke helt hva som er poenget med et innlegg på KG, mest for å få det på svart-hvitt. Godt å få satt ord på det, og få det ut!

Herregud, jeg blir så sint og lei meg på en gang når jeg leser dette. Ikke rart dere fikk spiseforstyrrelser når deres nærmeste slektninger, de som skal oppmuntre dere, hjelpe dere å bygge selvtillit, lære dere å være glad i dere selv, prenter dere inn med info om at dere ikke duger (det er jo indirekte det de gjør).

Høres ut som den såkallte kjerringmafiaen sliter med svært så dårlig selvbilde, og veier opp for sine egne manglende "kvaliteter" ved å rakke ned på andre.

gi de et gavekort på familieterapi til jul? Nei huff, den var kanskje under beltestedet

[Gjest Gjest]

Har hatt det ganske likt deg i oppveksten.

Min mamma og pappa brukte bestandig å påpeke ting som angikk spising, usunt o.l. Ingenting var bra nok. Litt usikker på når dette begynte, men det var vel en gang på barneskolen. Jeg hadde vell noe valpefett, men ikke spesielt mye. Dette fortsatte på ungdomsskolen og videregående. Men når jeg ser tilbake på bildene, var jeg overhodet ikke overvektig.

Men etterhvert reagerte jeg med sinne og sa akkurat hva jeg mente om disse utsagnene og blikkene, og da ble det mye bedre. Pappa har mer eller mindre sluttet, mens mamma kan komme med en bemerkning nå og da. Mest da bare når jeg putter noe i munnen som kanskje ikke er så veldig sunt, eller om jeg ikke skal komme meg igang på treningssenteret igjen. Ikke noe jeg tar så veldig til meg, men heller sier en kvass kommentar tilbake.

Jeg er nå 24, og litt overvektig. Jeg tror dette kan ha noe med at jeg har fått et litt teit forhold til hvordan jeg ser på meg selv.

Bestemor og bestefar var også kroniske på å kommentere at jeg ble nå ikke noe mindre. Men for dem var jo dette en god ting, da de like at mennesker "holder seg litt bra" om hva det angår kjøtt på beina. De kunne komme på å si: hvis det blir krig igjen, kommer ikke du til å lide noen nød. Eller å si til storesøsteren min: ja du blir mindre og mindre, men * e nu like stor som før.

Selvfølgelig såret dette meg litt, men jeg har begynt å gi litt blanke. Jeg trives med den jeg er, og som jeg har sagt til mine foreldre; at de skal være glad for at jeg har såpass sterk selvtillitt at jeg ikke har tatt skade av denne "hakkingen".

Så jeg vet hvordan du har det. Mange klemmer til seg =)

[Pjukset]

.

Bestemor og bestefar var også kroniske på å kommentere at jeg ble nå ikke noe mindre. Men for dem var jo dette en god ting, da de like at mennesker "holder seg litt bra" om hva det angår kjøtt på beina. De kunne komme på å si: hvis det blir krig igjen, kommer ikke du til å lide noen nød. Eller å si til storesøsteren min: ja du blir mindre og mindre, men * e nu like stor som før.

Folk er så utrolig dumme og uvitende når det gjelder det å uttrykke seg, faktisk så er vel voksne folk av verste sort. Null tanke om hvordan motparten mottar det som blir sagt, og noen ganger er det ikke det som blir sagt som er ille, men hvordan det blir sagt.

Alle damene i slekta vår er STORE, jeg vil kalle de sykelig overvektige. Jeg har aldri vært overvektig, alltid vært halvparten av størrelsen som mamma/tanter. Like herlig klarer ei tante å få ut av seg at jeg er brei over ræva.

Jeg tar det som et tegn på sjalusi, og nesten et litt sykt ønske om at jeg skal være feit som resten av familien. Jeg har også vært syk av anorexi, men ikke pga forhold som det snakkes om i forumet her. Og jeg vil alltid foretrekke å ha 5 kilo for mye fremfor 20 kilo for lite, og jeg bryr meg finfint lite om noen skulle synes å være for stor. Men det tok tid å komme dit hvor man ikke bryr seg om kommentarer om kroppen, og det skulle jaggu være mulig å slippe å få kommentarer om kroppen sin i det hele tatt - så lenge det er positivt ladet.

Vi er altfor fokusert på hvordan vi ser ut, og hvordan andre ser ut, og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg er glad i meg selv og andre utfra indre kvaliteter som gjør dem/meg til et godt menneske, ikke utfra hvor liten og stram rumpa deres måtte være

[Gjest ts]

Alle damene i slekta vår er STORE, jeg vil kalle de sykelig overvektige. Jeg har aldri vært overvektig, alltid vært halvparten av størrelsen som mamma/tanter. Like herlig klarer ei tante å få ut av seg at jeg er brei over ræva.

Deter jo så utrolig dumt, vet du. Samboeren til kusina mi har et treffende uttrykk for mafiagjengen... sosialt inkompetente. Jeg lo meg skakk i hjel første gangen jeg hørte han si det. Så utrolig treffende uttrykk!

[Gjest ts]

Har hatt det ganske likt deg i oppveksten.

Min mamma og pappa brukte bestandig å påpeke ting som angikk spising, usunt o.l. Ingenting var bra nok. Litt usikker på når dette begynte, men det var vel en gang på barneskolen. Jeg hadde vell noe valpefett, men ikke spesielt mye. Dette fortsatte på ungdomsskolen og videregående. Men når jeg ser tilbake på bildene, var jeg overhodet ikke overvektig.

Men etterhvert reagerte jeg med sinne og sa akkurat hva jeg mente om disse utsagnene og blikkene, og da ble det mye bedre. Pappa har mer eller mindre sluttet, mens mamma kan komme med en bemerkning nå og da. Mest da bare når jeg putter noe i munnen som kanskje ikke er så veldig sunt, eller om jeg ikke skal komme meg igang på treningssenteret igjen. Ikke noe jeg tar så veldig til meg, men heller sier en kvass kommentar tilbake.

Jeg er nå 24, og litt overvektig. Jeg tror dette kan ha noe med at jeg har fått et litt teit forhold til hvordan jeg ser på meg selv.

Bestemor og bestefar var også kroniske på å kommentere at jeg ble nå ikke noe mindre. Men for dem var jo dette en god ting, da de like at mennesker "holder seg litt bra" om hva det angår kjøtt på beina. De kunne komme på å si: hvis det blir krig igjen, kommer ikke du til å lide noen nød. Eller å si til storesøsteren min: ja du blir mindre og mindre, men * e nu like stor som før.

Selvfølgelig såret dette meg litt, men jeg har begynt å gi litt blanke. Jeg trives med den jeg er, og som jeg har sagt til mine foreldre; at de skal være glad for at jeg har såpass sterk selvtillitt at jeg ikke har tatt skade av denne "hakkingen".

Så jeg vet hvordan du har det. Mange klemmer til seg =)

Klem til deg også

[Gjest ts]

Herregud, jeg blir så sint og lei meg på en gang når jeg leser dette. Ikke rart dere fikk spiseforstyrrelser når deres nærmeste slektninger, de som skal oppmuntre dere, hjelpe dere å bygge selvtillit, lære dere å være glad i dere selv, prenter dere inn med info om at dere ikke duger (det er jo indirekte det de gjør).

Høres ut som den såkallte kjerringmafiaen sliter med svært så dårlig selvbilde, og veier opp for sine egne manglende "kvaliteter" ved å rakke ned på andre.

gi de et gavekort på familieterapi til jul? Nei huff, den var kanskje under beltestedet

Kanskje, men jeg hadde utrolig sansen for den ideen

[Gjest nissemorfarge]

mørr..noen tenker ikke lenger enn nesen rekker..men tror det handler litt om og heve seg selv..får andre til å føle seg som en lort for og selv føle seg bra...

[Gjest nissemorfarge]

haha..her får jeg for å ikke lese alle inlegg...skrev vel nøyaktig d samme som det sto i forrige inlegg ikke bra..

[Jade]

Vondt å lese hvordan dere har det, med slektninger som hakker på dere! Hvorfor kan de ikke passe på seg selv, og ikke la sine syke selvbilder gå utover barn som faktisk er helt normale?

Hadde vært fristende å gi Nutrilett og et speil til de til jul. Så kan de passe sine egne saker heretter!