samboer med sjømann

[Gjest fortvilt_gjest]

Hei

Ej er en jente på 23 år som bor sammen med en sjømann og en sønn på 11mnd.

samboeren min er 5 uker vekk og 5uker hjemme. Hard er livet...

griner mej hver natt til søvn, ofte fe ej ikkje sove før det er kl.02:00 om natten. Skal så igjen opp i 07:00 tida og være alenemamma før gullungen vår.

Alenemamma fordi ej føler mej slik selv om ej har samboer. Når han er vekk i 5 uker ringer han kansje hver dag, men hver gang ej prater med han får ej bare følelsen av at han egentlig bare ringe for min skyld... han hører ikkje virkelig etter. Virker sånn om han bare setter på autopilot. I tillegg prater han bare om fakter eller bil. Når ej nevne at ej savna at han skal prate med mej som kjærester, fe ej bare svaret..." Ej vet ikkje hva ej skal gjøre. Hver gang ej fer på sjøen bli du slik" Han prater lite om følelser heime også...

+ at han hjelper lite til heime. Mestparten av tida sitter han foran Tv`n eller foran Pc`n. Selv om ej ber han passe litt på gutten vår, glemme han ta det og må pluselig ut i fjøsen for å sjekke nokke... Alltid må han sjekke nokke.

Når vi får en stor diskusjon over at ej føler at han ikkje ser mej og tar mej for gitt, blokkerer han med engang. + at han kritiserer mej for at ej alltid må ta fram det same problemet. Men når problemet ikkje blir løst, forsvinne det ikkje ta sej selv. Eller??? Ej er så redd for å miste han / eller at han blir utro...

Han gir mej sjelden komplimenter. Han gir mej bare sånne komplimenter som er seksuelt over kroppen min åso plyster han og kaller mej for babe... og knyper mej i rumpen.... liker det ikkje. Han har aldri sagt at ej er pen, eller wow når ej har pyntet mej.

kommentarene hans er ofte utilpass og sårer mej mye:

" Gidder ikkje å skrive sms ej " sier han til mej men er snar når det gjelder andre.

" Hun var veldig pen, men du har det i hodet" dette sa han til mej ej et par uker etter ej ble ilag med han

Hva skal ej gjøre? Er så sint at han ikkje forstår mej... har krangler ofte med han at ej syns det for lite kjærlighet som kommer fra ham. han sier alltid at han skal prøve å bli bedre med det, men det skjer ingenting... trur han bare sier det for å roe mej ned.

Har snart fått knust hjerte mitt nok

Ej prøver virkelig alt for å ha et bra forhold... overraskelser.. god mat... kosekveld... men ingenting virker

Håper der er noen som vet råd, kansje der er noen som har et like problem

Blir glad for ærlige svar.

mvh

[Gjest Gjest]

Hei

Ej er en jente på 23 år som bor sammen med en sjømann og en sønn på 11mnd.

samboeren min er 5 uker vekk og 5uker hjemme. Hard er livet...

griner mej hver natt til søvn, ofte fe ej ikkje sove før det er kl.02:00 om natten. Skal så igjen opp i 07:00 tida og være alenemamma før gullungen vår.

Alenemamma fordi ej føler mej slik selv om ej har samboer. Når han er vekk i 5 uker ringer han kansje hver dag, men hver gang ej prater med han får ej bare følelsen av at han egentlig bare ringe for min skyld... han hører ikkje virkelig etter. Virker sånn om han bare setter på autopilot. I tillegg prater han bare om fakter eller bil. Når ej nevne at ej savna at han skal prate med mej som kjærester, fe ej bare svaret..." Ej vet ikkje hva ej skal gjøre. Hver gang ej fer på sjøen bli du slik" Han prater lite om følelser heime også...

+ at han hjelper lite til heime. Mestparten av tida sitter han foran Tv`n eller foran Pc`n. Selv om ej ber han passe litt på gutten vår, glemme han ta det og må pluselig ut i fjøsen for å sjekke nokke... Alltid må han sjekke nokke.

Når vi får en stor diskusjon over at ej føler at han ikkje ser mej og tar mej for gitt, blokkerer han med engang. + at han kritiserer mej for at ej alltid må ta fram det same problemet. Men når problemet ikkje blir løst, forsvinne det ikkje ta sej selv. Eller??? Ej er så redd for å miste han / eller at han blir utro...

Han gir mej sjelden komplimenter. Han gir mej bare sånne komplimenter som er seksuelt over kroppen min åso plyster han og kaller mej for babe... og knyper mej i rumpen.... liker det ikkje. Han har aldri sagt at ej er pen, eller wow når ej har pyntet mej.

kommentarene hans er ofte utilpass og sårer mej mye:

" Gidder ikkje å skrive sms ej " sier han til mej men er snar når det gjelder andre.

" Hun var veldig pen, men du har det i hodet" dette sa han til mej ej et par uker etter ej ble ilag med han

Hva skal ej gjøre? Er så sint at han ikkje forstår mej... har krangler ofte med han at ej syns det for lite kjærlighet som kommer fra ham. han sier alltid at han skal prøve å bli bedre med det, men det skjer ingenting... trur han bare sier det for å roe mej ned.

Har snart fått knust hjerte mitt nok

Ej prøver virkelig alt for å ha et bra forhold... overraskelser.. god mat... kosekveld... men ingenting virker

Håper der er noen som vet råd, kansje der er noen som har et like problem

Blir glad for ærlige svar.

mvh

Ellers er han veldig snill, noen ganger slår han til og kommer med en kjede. Han gir mej klem av og til men det løser jo ikkje problemet. Trur han mener når han venter lenge nok løser det sej ta sei selv

[Gjest dd]

Du gjør det veldig vanskelig for folk når du skriver på dialekt. Nå har jeg lignende dialekt selv og det går derfor greit, men tror mange flere orker å lese igjennom det du skriver dersom du gjør det "leselig" for dem.

Skjønner at det må være en kjip situasjon. Det kan være mye av problemet er at du går hjemme og på sett og vis venter på ham og nærmest setter livet på hold de fem ukene han er borte, og forventer at alt skal være fantastisk når han er hjemme.

Det vil være mye bedre for dere begge om du sørger for å ha et "fullverdig" liv også når han ikke er der, slik at ikke alt kretser om ham. Få deg en jobb (om du ikke har), ut med venner (gjerne andre med barn slik at det er enklere å ta med ungen).

[Gjest Yihaa]

Det var ikke noe problem å lese dette innlegget til tross for dialekt. Legg litt godvilje til da, folkens!

Endret 18. desember 2008 av Yihaa

[Gjest pasta]

Jeg ville først og fremst gjort alt som var i min makt for å ha et bra liv på egenhånd, sosiale saker, kulturelle ting, og intellektuelle utfordringer. Det vil gjøre deg mindre avhengig av at han er så spennende.

Dette vil kanskje føre til at han jobber litt mer for å imponere deg også? I verste fall finner du ut at du klarer deg helt fint uten han, og at han kan tilføre livet ditt det han klarer på sitt vis.

Alternativt ville jeg ha prøvd å finne noen felles interesser, gjerne som han kunne velge. Dermed ville du hatt mer å snakke med han om. Hovedpoenget er at dere gjør noe sammen.

Jeg ville ikke ha undervurdert den seksuelle oppmerksomheten han viser deg. Det kan være hans måte å gi og motta kjærlighet. Så får du fortelle han hva du savner mest.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hadde samme problem for kort tid siden, men hos oss har det rettet seg... det skjedde noe (en ulykke) som fikk han til å innse at han måtte være mer engasjert i meg, barna våre og livet vårt hvis han ville ha oss i livet sitt.

Oppførselen hans var selvforsvar.

Han følte det var vanskelig å være borte fra oss, men elsket jobben sin, og han satte opp et forsvar.

Forsvaret var å koble ut oss her hjemme så godt han kunne mens han var på jobb. Han følte han måtte holde kontakten overflatisk for å klare å holde ut på jobb. Hvis han begynte å engasjere seg fikk han hjemlengsel.

Når han så kom hjem ble det samme avstanden da også, fordi han visste at han snart måtte dra igjen.

Det ble en avstand som ble problematisk for meg, for jeg følte meg også som en alenemor selv om jeg var gift med barnefaren.

Jeg har ikke tid til å skrive mer nå, men kan skrive litt mer senere hvis du synes dette passer til din situasjon.

[Gjest fortvilt_gjest]

Du gjør det veldig vanskelig for folk når du skriver på dialekt. Nå har jeg lignende dialekt selv og det går derfor greit, men tror mange flere orker å lese igjennom det du skriver dersom du gjør det "leselig" for dem.

Skjønner at det må være en kjip situasjon. Det kan være mye av problemet er at du går hjemme og på sett og vis venter på ham og nærmest setter livet på hold de fem ukene han er borte, og forventer at alt skal være fantastisk når han er hjemme.

Det vil være mye bedre for dere begge om du sørger for å ha et "fullverdig" liv også når han ikke er der, slik at ikke alt kretser om ham. Få deg en jobb (om du ikke har), ut med venner (gjerne andre med barn slik at det er enklere å ta med ungen).

Hei:) Beklager at jeg skriver dialekt, men det er ikkje så lett å skrive norsk for meg ( siden ej flytter fra tyskland til norge for 3 år siden ) så jeg skriver sånn som jeg prater... har ikkje lært å skrive norsk på skolen. lærte meg det selv... så beklager jeg skal prøve så godt jeg kan

Angående å sørge for at fullverdig liv når han ikkje er heime. Det trur jeg at jeg gjøre... Har jobb, 60% Har venner med barn som jeg møter, plus at jeg er med på alle (flere grupper faktisk ) barseltreffene og trilleturer som forgår i område mitt. Prøver virkelig å aktivisere meg med alt annet en han... scrapbooking, stricking, baking, synge veldig gjerne... også på scener, så ej trur jeg har et fullverdig liv ( Er egentlig ikkje avhengig av han... ) Er nesten aldri alene... men føler meg alene uten han. Siden jeg elska og savna han sånn...

Savna han selv om han er heime pga av oppførelsen sin. Har tenkt å snu bladet, men er redd for at då går det iallefall i styker....

[Gjest Gjest]

Men 5 uker borte er da ikke så lang tid?? Faren min er sjømann i utenriksfart, og han er borte i 5-6 måneder i strekk. Sånn har det vært hele livet. Sånn er det når man er sammen med en sjømann, det er bare å venne seg til det...(huff nå var jeg kanskje litt lite empatisk, sorry). Bra at du har et aktivt sosialt liv!

[Gjest fortvilt_gjest]

Det var ikke noe problem å lese dette innlegget til tross for dialekt. Legg litt godvilje til da, folkens!

Jeg har ingen gode råd, desverre. Dette har vel kanskje med at man er for forskjellig. Og en ting har jeg lært meg; Man kan ikke endre på menneskers personlighet. Enkelte justeringer kan selvfølgelig skje, og man må prøve å inngå kompromisser og være imøtekommende overfor den andres ønsker. Men i det store og hele er det kanskje personligheten hans. Har han alltid vært slik eller er det blitt sånn nå?

Jeg var sammen tidliger med en som var litt samme type som din, og måtte vel til slutt akseptere at jeg enten hadde valgt feil livspartner eller at jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det endte desverre med brudd mellom oss, og det er synd for barnas skyld. (Jeg må bare understreke at dette ikke i hovedsak handlet om å "ikke bli behandlet som kjæreste", men mange årsaker som i sum gjorde samlivet veldig vanskelig. Vi var for forskjellige.)

Ellers er jeg enig i dette at du må skaffe deg "ditt eget liv" og en jobb, hvis du ikke har det.

Hei:)

Takk for støtten;)

Vi hadde det veldig godt helt til gutten vår ble født og han begynnte på sjøen... Han var alltid imotekommende og snill. Og jeg trur også at jeg var veldig snill med han, gjøre alt for han, men til en punkt blir det for mye belastning for meg at jeg må gjøre alt selv uten hans støtte... Det er voldsom press på skuldrene mine ( må i tillegg si at jeg har svigers som naboer, som er veldig snill men det blir litt for tett likevel ) men men...

Problemet er at jeg føler at han trekker seg mer og mer tilbake... har ikkje vore sånn før...

Beklager at det ble brudd med din:( Det er ikkje enkelt.

Vil prøve alt for at det skal fungere igjen mellom oss...

Vi hadde det så godt... ( han er den rette for meg )

[Gjest fortvilt_gjest]

Hadde samme problem for kort tid siden, men hos oss har det rettet seg... det skjedde noe (en ulykke) som fikk han til å innse at han måtte være mer engasjert i meg, barna våre og livet vårt hvis han ville ha oss i livet sitt.

Oppførselen hans var selvforsvar.

Han følte det var vanskelig å være borte fra oss, men elsket jobben sin, og han satte opp et forsvar.

Forsvaret var å koble ut oss her hjemme så godt han kunne mens han var på jobb. Han følte han måtte holde kontakten overflatisk for å klare å holde ut på jobb. Hvis han begynte å engasjere seg fikk han hjemlengsel.

Når han så kom hjem ble det samme avstanden da også, fordi han visste at han snart måtte dra igjen.

Det ble en avstand som ble problematisk for meg, for jeg følte meg også som en alenemor selv om jeg var gift med barnefaren.

Jeg har ikke tid til å skrive mer nå, men kan skrive litt mer senere hvis du synes dette passer til din situasjon.

Hei:)

Der sier du nokke.......

Det er veldig likt min situasjon

Ja det kan hende at han forsvarer seg selv... Hver gang jeg prater med han om det blir han så oppgitte... Vet at han var veldig glad i meg før. Han sier også at han elsker meg, men det er nettopp det du sier, at avstanden er så stor at jeg ikkje vet hva jeg skal tru...

Bra det ble bra med dere igjen... det gir meg litt håp;)

Håper at ulykken var ikkje så alvorlig...

[Gjest fortvilt_gjest]

Men 5 uker borte er da ikke så lang tid?? Faren min er sjømann i utenriksfart, og han er borte i 5-6 måneder i strekk. Sånn har det vært hele livet. Sånn er det når man er sammen med en sjømann, det er bare å venne seg til det...(huff nå var jeg kanskje litt lite empatisk, sorry). Bra at du har et aktivt sosialt liv!

Hei:)

5 uker uten din kjæreste er lengre en det høres ut som... ( må si at han har vore vekk i 6 1/2 uker allerede ) denne filmaen han jobber for la han jobbe i flere uker en han skal og sende han tidligere heimefra.... urettferdig.... sist han var heime var han heime i 3 uker før han for ut igjen.... vet at tidligere var dei sjøfolka lengre ute. Bestefaren min var også sjømann og var ofte vekk et heilt år. Men noen takler det bedre en andre... ( Bestemor mi taklet det ikkje og dem skilte seg før jeg ble født )

Jeg var vande med å ha kjæresten min heime hver kveld i 2 år.

Har aldri blitt lei av han så jeg har ikkje behov for en så longe pause hvergang.

Når han begynnte på sjøen trude jeg også at jeg blir vande med det, men det blir bare verre og verre for hver gang...

Savna han mer og mer... siden han har kjølt seg sånn ned i følelsene sine også.

Han er ikkje mentalt med meg selv om vi er i samme rommet....

Trur hvis han hadde vore mer mentalt heime når han først er heime hadde jeg takler det bedre at han var vekk i 5 uker ( ofte lengre )

[Gjest fortvilt_gjest]

Jeg ville først og fremst gjort alt som var i min makt for å ha et bra liv på egenhånd, sosiale saker, kulturelle ting, og intellektuelle utfordringer. Det vil gjøre deg mindre avhengig av at han er så spennende.

Dette vil kanskje føre til at han jobber litt mer for å imponere deg også? I verste fall finner du ut at du klarer deg helt fint uten han, og at han kan tilføre livet ditt det han klarer på sitt vis.

Alternativt ville jeg ha prøvd å finne noen felles interesser, gjerne som han kunne velge. Dermed ville du hatt mer å snakke med han om. Hovedpoenget er at dere gjør noe sammen.

Jeg ville ikke ha undervurdert den seksuelle oppmerksomheten han viser deg. Det kan være hans måte å gi og motta kjærlighet. Så får du fortelle han hva du savner mest.

Lykke til

Hei:)

Han er en veldig sosial mann og jeg trur jeg kan si om meg at jeg også liker folk rundt meg og drive på med nokke. Har et veldig spennande liv ellers... synge på scenen,trene 2 gange i uka, holde på med forskjellig... Mangler bare

kjæresten som trak seg mer og mer tilbake...

Han er ikkje særlig ideenrik når det gjelde romantikk, også har han problemer med å uttale seg i ord...

Er enig med det at vi burde gjøre mer sammen....

Men det blir ofte film, kino, venner... han er der ikkje så begeistret for noe annet f.e. dansekurs... Har gjort det tidligere at jeg lager skikkelig god middag med lys..., massage, et bad ilag med sterinlys og roseblader..., han tar alt med glede imot og jeg gir han det gjerne, siden det er like gøy for meg.. men når jeg ikkje gjøre det, gjør det ingen... Føler at det er kun jeg som jobber med forholdet... han har det godt og bryr seg ikkje å pleie forholdet lenger...

Med det seksuelle har d vel rett, men det virker so feil, siden det ikkje passer sammen med det andre oppforselen..

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet,

mrs_bond, mod

[Gjest Gjest]

Det høres som om du er mer into han enn han er into deg. Oppriktige følelser og engasjemnet lar seg vanskelig skjule.

Jeg hadde aldri engasjert meg med en mann som var sjømann,av diverse ymse grunner. Når han i tillegg høres rimelig uengasjert ut i forhold til deg og sønnen så skjønner ikke jeg at det å vente på han,fem uker i strekk,er noe lukurativt.

Jeg hadde selv en mann som var borte på jobb alt fra noen dager til 6 uker. Jeg dumpet han da det gikk opp for meg at jeg i praksis var alenemor og at det å gå "på vent" ikke er noe for meg.

[Gjest fortvilt_gjest]

Det høres som om du er mer into han enn han er into deg. Oppriktige følelser og engasjemnet lar seg vanskelig skjule.

Jeg hadde aldri engasjert meg med en mann som var sjømann,av diverse ymse grunner. Når han i tillegg høres rimelig uengasjert ut i forhold til deg og sønnen så skjønner ikke jeg at det å vente på han,fem uker i strekk,er noe lukurativt.

Jeg hadde selv en mann som var borte på jobb alt fra noen dager til 6 uker. Jeg dumpet han da det gikk opp for meg at jeg i praksis var alenemor og at det å gå "på vent" ikke er noe for meg.

Du har der ikkje helt urett... har nettopp prater med han, han skjønner at han ikkje har gjort nokke til forholdet vårt og at det må forandrast. Han sa han elska mej og vet egentlig ikkje hvorfor det ble slik. Han kjøme imorga, så vi få sjå om han virkelig har skjønnt probleme. Men takk for alle svar.. det var en god hjelp:)

[Gjest fisk]

Hei:)

Han er en veldig sosial mann og jeg trur jeg kan si om meg at jeg også liker folk rundt meg og drive på med nokke. Har et veldig spennande liv ellers... synge på scenen,trene 2 gange i uka, holde på med forskjellig... Mangler bare

kjæresten som trak seg mer og mer tilbake...

Han er ikkje særlig ideenrik når det gjelde romantikk, også har han problemer med å uttale seg i ord...

Er enig med det at vi burde gjøre mer sammen....

Men det blir ofte film, kino, venner... han er der ikkje så begeistret for noe annet f.e. dansekurs... Har gjort det tidligere at jeg lager skikkelig god middag med lys..., massage, et bad ilag med sterinlys og roseblader..., han tar alt med glede imot og jeg gir han det gjerne, siden det er like gøy for meg.. men når jeg ikkje gjøre det, gjør det ingen... Føler at det er kun jeg som jobber med forholdet... han har det godt og bryr seg ikkje å pleie forholdet lenger...

Med det seksuelle har d vel rett, men det virker so feil, siden det ikkje passer sammen med det andre oppforselen..

Er gift med sjømann selv, samme type, samme problemstillinger. Og jeg har funnet ut at han bare er slik. Han blir bare stressa når jeg forsøker å forklare... fordi han ikke skjønner hva han skal gjøre for å gjøre meg fornøyd... Du må bare fortsette å kommunisere. Og ikke håpe at han skal skjønne av seg selv, du må rett og slett be ham direkte; Vil du gjøre dette eller dette for meg i dag, fordi jeg virkelig trenger at du gjør det!

Ikke så romantisk.. men det virker.

Og så tror jeg at du må TVINGE ham til å ta barnet alene mer. La ham være alene med gutten. (Det var gutt...?) Ta deg en tur ut og la dem bli kjent og finne ut av ting på egen hånd. Ellers kommer det bare til å fortsette med at det er du som sitter med alt ansvar og all jobb.

Du har antakelig som meg, verdens beste, snilleste, trofaste mann. Men og litt tankeløs, lite fantasifull og litt tafatt (surrete?) kar.

[Fallen]

Huff.. Jeg skal flytte sammen med kjæresten til sommeren.. Han er matros lærling og skal bli styrmann.. Jeg gruer meg veldig, spesielt når jeg leser dette..

På den annen side har vi hatt et avstandsforhold i nesten 2 år og det har gått ganske fint.. Men da snakker vi jo på tlf nesten hver dag et par timer!!

Nå er han borte 6 uker.. Og jeg skal til han om 1 og 1/2 uke og bo hos han 1 uke mens han er hjemme.. Merker at han tar veldig avstand fra følelser osv på mail og tlf når vi snakker med hverandre..

Gruer meg veldig til sånn det blir fremover.. Men jeg vet at han finner seg en annen jobb om jeg/vi ikke takler dette.. Men vil liksom ikke ødelegge for drømmen og fremtiden hans heller!

Vi er jo bare 18