å date en som ligger "et nivå over deg"

[Gjest j.sogndal]

oki, sånn er saken. Møtte en fyr for noen uker siden, han virker litt interessert. Han er veldig glad i å pjuske meg de få gangene vi har møttes, så er altså litt kosetone mellom oss. Vi har sendt noen sms'er innimellom, men de har ikke vært flørtete. Vi skal møtes på tirsdag, for første gang edru. Er egentlig ikke så sikker på om vi har noe å snakke om, vi er nokså ulike. Tror jeg. Saken er den at jeg har skikkelig nerver for dette møtet. Fordi forrige gang jeg møtte han innså jeg hvor utrolig BRA fyr dette faktisk er. Han er skikkelig søt Men det som setter meg ut er at han er så jævlig kjekk! ser bra ut, og er vanvittig godt trent! Jeg derimot.. spinkel, grå mus. Er liksom "han kule" og "hun nerden" føler jeg. Nå vet jeg strengt talt ikke om vårt møte er en date eller kompismøte.. Og det som gjør meg enda mer nervøs er at han er veldig erfaren, men jeg ikke er det, og jeg vet han kommer til å reagere på det, men vet ikke hvordan han vil reagere. Derfor er jeg redd for å nærme meg han fysisk, for å da røper jeg meg selv på en måte. Så jeg har alltid trekt meg tilbake om han tar initiativ til noe.. problemet mitt er igrunn at jeg har lyst å satse på denne fyren, risikere meg selv og følelsene mine, men jeg tørr ikke. Er redd jeg ikke er god nok for han. Og noe av det minst attraktive som finnes er vel lite selvtillit og lite erfaring. uff, kommer til å være evig singel om jeg ikke kommer meg ut av denne onde sirkelen. Men så til spørsmålet: Har du vært sammen med noen som er over deg på skalaen? Hvordan var det?

Og sist meg ikke minst: Hvordan tørr dere å kaste dere ut i det ukjente?

[Gjest Gjest_mann28_*]

Hvis du ikke kaster deg ut i det vil du garantert gå og tenke: hva hadde skjedd hvis jeg HADDE kasta meg ut i det?

Er det ikke da bedre og gjøre det, samt få et svar?

[Gjest Gjest]

oki, sånn er saken. Møtte en fyr for noen uker siden, han virker litt interessert. Han er veldig glad i å pjuske meg de få gangene vi har møttes, så er altså litt kosetone mellom oss. Vi har sendt noen sms'er innimellom, men de har ikke vært flørtete. Vi skal møtes på tirsdag, for første gang edru. Er egentlig ikke så sikker på om vi har noe å snakke om, vi er nokså ulike. Tror jeg. Saken er den at jeg har skikkelig nerver for dette møtet. Fordi forrige gang jeg møtte han innså jeg hvor utrolig BRA fyr dette faktisk er. Han er skikkelig søt Men det som setter meg ut er at han er så jævlig kjekk! ser bra ut, og er vanvittig godt trent! Jeg derimot.. spinkel, grå mus. Er liksom "han kule" og "hun nerden" føler jeg. Nå vet jeg strengt talt ikke om vårt møte er en date eller kompismøte.. Og det som gjør meg enda mer nervøs er at han er veldig erfaren, men jeg ikke er det, og jeg vet han kommer til å reagere på det, men vet ikke hvordan han vil reagere. Derfor er jeg redd for å nærme meg han fysisk, for å da røper jeg meg selv på en måte. Så jeg har alltid trekt meg tilbake om han tar initiativ til noe.. problemet mitt er igrunn at jeg har lyst å satse på denne fyren, risikere meg selv og følelsene mine, men jeg tørr ikke. Er redd jeg ikke er god nok for han. Og noe av det minst attraktive som finnes er vel lite selvtillit og lite erfaring. uff, kommer til å være evig singel om jeg ikke kommer meg ut av denne onde sirkelen. Men så til spørsmålet: Har du vært sammen med noen som er over deg på skalaen? Hvordan var det?

Og sist meg ikke minst: Hvordan tørr dere å kaste dere ut i det ukjente?

Her skal jeg være enig!

Erfaring har ikke noe og si,jeg vil heller si at det er en fordel med lite erfaring,det kan "læres opp"

Vær deg selv og hopp ut i det!

[Gjest camilaC]

Ikke lenge siden jeg var oppe i nesten samme situasjon. Fyren var flere hakk over meg, og jeg var på tuppa fra første sekund jeg så han. Ble rett og slett forelsket i en person jeg ikke kjente så godt. Det endte med at jeg ikke klarte å si noe (fornuftig), og det ble vel kjedelig.. og jeg har i tillegg ikke særlig til utseende å skryte av. Vi møttes et par ganger før det endte med at ingen av oss tok kontakt med hverandre igjen.

[Gjest Leken]

Kjære deg, du er helt sikkert bra i massevis. Men ikke sett deg selv på en skala du har sikkert kvaliteter som overgår han, og han har andre som overgår noen av dine.

Det er jo det som er så fantastisk, vi er ikke alle like.

Lykke til, og husk at den som intet våger intet vinner.

Sats på

[Gjest Gjest]

Utrolig trist at det skal opereres med slike skalaer. Som om utseende var noe overordnet personlighet og kjemi..

Prøv å innse at du er like bra som han, like mye verdt, like intressant og har like mye grunn til å være glad i deg selv. Liten erfaring og dårlig selvtillit er ikke utiltrekkende, så lenge man er en sympatisk og hyggelig person for øvrig.

Prøv å slappe av, og for all del: Go for it!

Lykke til!

[Jade]

Han er ikke et nivå over deg. Ikke tenk sånn. Kanskje han tenker det samme om deg?

Lykke til, og go for it!

[S85]

Er i akkurat samme situasjon selv for øyeblikket. Jeg tenker, hvordan i alle dager kan han (eller noen andre) like meg, jeg er jo kjedelig, føler meg ikke særlig smart, er iallefall ikke atletisk. Og han er super kjekk, venninner av meg har påstått han er den perfekte mann; kjekk, flink med barn, søt, snill, driver med sport, er perfekt leder osv osv.

Men som andre sier så finner man iallefall ikke ut av det hvis man ikke prøver, men samtidig er det skummelt å hive seg inn på ukjent terreng. Så ta en dag av gangen og bli bedre kjent med ham og ikke minst la han bli kjent med deg. Utseende og hvordan andre oppfatter deg er ikke alt, det kan hende at du har en bestemt egenskap, liten sær ting du gjør eller lignende som gjør at han liker deg bedre enn alle andre

[Gjest Gjest]

Jeg har vært på den andre siden, datet menn som mener jeg er "et nivå over dem". Det som iallefall er sikkert er at det ikke er særlig attraktivt om den andre parten påpeker dette ved enhver anledning.

F eks "du kan jo få hvem du vil, hvorfor er du sammen med meg, hva ser du i meg" osv. En gang jeg var sammen med en (abnormalt) usikker fyr utviklet dette seg til sjalusi, hvor han var livredd for at jeg ville droppe ham for noen "bedre" og dro dette frem hver gang han kunne (hvis jeg f eks nevnte at en annen mann var stilig kledd, at kameraten hans var morsom osv så var svaret alltid "ja han er mye kjekkere enn meg" eller noe i den duren). Det var kanskje et litt ekstremt tilfelle, men etter det får jeg dårlige vibber hver gang noen antyder at jeg liksom burde spille i en annen liga enn dem.

Man er jo sammen med folk som man liker personligheten til og har god kjemi med, utseende er mindre viktig - men man synes jo alltid den man liker er den deiligste i verden

Hvis han liker deg så har han nok og satt deg på en pidestall og, og tenker absolutt ikke at du er noe sted lengre nede på skalaen! Heller høyere opp tenker jeg=) Så ikke føl deg underlegen, det er ikke et bra utgangspunkt for noe som helst.

[Gjest Pasta]

Høres fint ut at du ikke skal rangere deg eller han du er interessert i eller sette han over deg. Men sannheten er at folk er forskjellige og at folk vurderer seg selv og andre. Dette kan man like eller mislike, man kan anerkjenne at det er slik eller gå med skylapper fordi "verden ikke burde være slik", men sannheten er at folk vurderer og rangerer, bevisst og ubevisst.

Jeg syns ikke det er rart eller unaturlig at man kan bli nevrotisk av å ha en partner som er i en helt annen liga når det gjelder hvor attraktiv man er. Jeg tror imidlertid ikke grad av attraktivitet kun kan baseres på utseende. Mennesker kan være svært attraktive selv om de ikke er fotomodeller, og omvendt. Det som er dumt er at det godt kan hende at du har noe spesielt ved deg som tiltaler ham, men at du dytter ham vekk hvis du blir for opptatt av at han er "over deg". Samtidig skjønner jeg godt at du blir mer passiv og redd for å ta initiativ når det er uballanse, og jeg håper at du klarer å ta ham på alvor hvis det skulle bli noe mellom dere, og faktisk lytte mer til hva han sier og gjør enn til egen følelse av tilkortkommethet. Ingen ting er mer turn-off en sutrete kjærester som gnåler om at de ikke er bra nok.

[Gjest Gjest]

Jeg føler det litt sånn overfor min nåværende kjæreste. Vi omgikk hverandre i over et år (begge trener kampsport), og jeg ble nok ganske tidlig betatt av ham, men ettersom jeg er 22 og han 33, i tillegg til at han er vanvittig kjekk, så trodde jeg rett og slett ikke at det var et fnugg av mulighet for at det kunne bli oss to. Jeg ofret det ikke en tanke engang. På en tur sammen (til an konkurranse, vi var en stor gjeng) snakket vi skikkelig sammen for første gang, og jeg syntes jeg kunne merke at han iallefall likte meg som person, om ikke noe annet. Jeg var etter dette bittelitt frampå (jeg er egentlig ganske tilbakeholden på den fronten) og etter hvert ble d noen lange samtaler på msn (samt en treningstur der jeg var betydelig bakfull og helst ville sunket i jorden ) som til slutt endte med at han var interessert after all.. Jeg vurderte lenge aldersforskjellen, og at jeg synes han er for god for meg.. Men nå har han nå engang valgt meg da, så d får jeg ta til meg

Oi, d ble langt gitt