Fortid og fremtid

[Gjest Gjest_andreas_*]

Alle har vi en fortid, noen mer brokete enn andre.

Alle har vi vel også gjort ting vi er mer eller mindre stolte av.

Hva om man kom skjevt ut da man var veldig ung, gjorde en del ting som man helst vil glemme, og har forandret seg såpass at den personen man var og de valgene man tok den gang for mange år siden overhodet ikke stemmer med personen eller holdningene man har i dag ?

Forteller dere dates, potensielle kjærester eller kjærester alt om hva dere har foretatt dere før deres tid ?

Hva om det å fortelle om disse tingene man har gjort for lenge siden kan gi et helt galt inntrykk fordi man ikke kjenner hverandre godt ?

Eller man gjerne ikke vil fortelle fordi man er ferdig med det som var før ?

Holder dere munn og lar være å fortelle detaljer om ting som dere har lagt bak dere eller er det full åpenhet om alt ?

[Bellatrix]

Det kommer an på hva det gjelder. Jeg kommer ikke på noe jeg ikke har fortalt mannen min.

[Nabodama]

Nei, jeg forteller helt klart ikke menn jeg evt dater, kjærester eller potensielle kjærester ALT.

For det første, hvorfor skal dater og menn jeg ikke engang er sammen med vite alt om min fortid, inkludert småskitne hemmeligheter?

Kjærester får vite det de trenger å vite, men ting jeg har lagt bak meg, og som jeg anser som lite viktige får de ikke vite.

Nå er jeg gift, men har en lang fortid før det, men selv mannen min vet ikke alle små og store ting om meg, nettopp fordi de ikke er viktige nå. Og jeg synes ikke andre, selv ikke ektefellen, har krav på å vite ALT.

Om noe av dette hadde hatt betydning nå, ville jeg nok fortalt det.

Og nå forutsetter jeg at dette dreier seg om mer eller mindre "vanlige" ting, ikke alvorlige ting.

[MissStiles]

Jeg forteller ikke alt til den jeg dater. Det må være seriøst for at jeg skal dele personlige ting med den andre personen. I første omgang forteller jeg bare det viktigste. Også etter å ha blitt sammen, så kan man jo fortelle mer og mer. Men det kommer jo helt ann på den andre personen og. Hvor man han/hun forteller. Det skal jo være litt likt. Jeg trenger heller ikke å vite alt om den personen jeg er sammen med. Ikke detaljer om eksene osv. Det har jeg ikke noe behov å vite noe om.

[Gjest j21]

Sånn etterhvert mener jeg at kjæresten skal få vite alt han ønsker å vite.

Forteller jo ikke mine verste hemmeligheter iløpet av de første månedene, men etter to år har vi vel stort sett kommet oss gjennom det viktigste =) Det han ikke vet hittil har vi bare ikke kommet på å snakke om enda, ønsker han å vite mer så får han vite. Synes man kan ta det litt gradvis gjennom et langt samliv - blir mer spennende på den måten.

Nå har ikke jeg gjort noe særlig spesielt som var vanskelig å fortelle om, men han har vært borti en del ting jeg tror de fleste ikke ville turt å fortelle kjæresten. Han har imidlertid fortalt likevel, og jeg synes bare det er spennende å høre, godt å slik få "ta del i" min kjæres liv før jeg traff ham. Etterhvert har jeg fått vite antall sexpartnere også, og det var heldigvis færre enn jeg trodde

[S85]

Dette har alltid vært et stort dilemma for meg fordi det er så mange ting (ikke hemmeligheter) jeg føler andre personer burde vite, men samtidig vil jeg ikke skremme dem vekk. Men noen ganger vil jeg gjerne fortelle noen av disse tingene så de ikke skal misforstå hvorfor jeg gjør visse ting.

Som f.eks:

- Når jeg sier at jeg har lite energi, sover hele tiden og blir utmattet av ingenting så er det fordi jeg jeg var deprimert i over tre år, fra jeg var 19 til i fjor og sliter fortsatt med litt små ting.

- Hvis jeg plutselig blir trist eller jeg får skikkelige humørsvingniger så er det fordi tidligere hendelser velter over meg, om når moren min døde for nesten 10 år siden, at jeg føler jeg har vært ulykkelig i 10 år, hvordan det meste i livet mitt har en tendens til å gå rett til helvete osv.

- Når jeg plutselig får et vaktsomt blikk, blir stiv i stemmen, veldig skeptisk og trekker meg tilbake, så er det fordi noe han har gjort minner meg om gutten som knuste hjertet mitt for mange år siden og jeg er livredd for at han her skal også gjøre det.

- Jeg fjoller rundt og oppfører meg som om jeg er 16 eller rødmer og blir sjenert av absolutt ingenting, så er det fordi jeg aldri fikk oppleve å være ungdom som alle andre, jeg flørtet ikke med gutter, jeg hadde ikke noe ungdomsopprør, jeg hadde ikke masse venninner som jeg gjorde morsomme ting med.

Hvordan kan man liksom forklare alt dette + myemyemye mer uten å skremme folk vekk?