Hvordan kan man behandle sønnen sin slik?

[Gjest Gjest_trist_*]

Jeg vet ikke om denne passer best under barn og familie eller samliv og relasjoner, men siden det dreier seg om en mor og en sønn poster jeg den her.

Trenger noen råd ang. samboeren min. Jeg får helt vondt av ham slik moren hans behandler ham. Hun snakker så forferdelig til ham! Hun forteller ham hele tiden at han er en drittsønn, og at han ikke er god for noe. Jeg blir så lei meg, for jeg ser hvor mye det sårer samboeren min. Han er verdens beste mann, og er veldig glad i mora si. Hun bor på en annen kant av landet, og de har mest kontakt over telefon. Hun er uføretrygdet og alkoholiker, og pleier å ringe sønnen sin for enten å spørre etter penger, eller bare for å klage. Samboeren min har gitt mye penger til henne, han betaler regninger for henne, og hjelper henne i det han kan. Jeg synes dette er veldig fint gjort av samboeren min, men skulle ønske hun kunne vise ham litt takknemlighet. For ca. en mnd siden skulle hun skifte hele taket på huset som samboeren betalte for. Han brukte MYE penger på det.. Igår kveld ringte mora hans.. Han så at det var mora og sa "Ånei, det er mamma." (Han liker ikke å ta tlf på kvelden når hun ringer, for da er hun normalt full, og diverse dritt renner ut av munnen hennes).. Uansett tok han tlf, og det første jeg hørte (jeg satt ved siden av ham, men hun ropte så høyt at jeg hørte det): "Du er en drittsønn skal jeg si deg! Jævla drittsekk!" Samboeren min ble SÅ såra, og jeg ga tegn til ham at han bare skulle legge på. Jeg har sagt det flere ganger til ham, at når hun rnger KUN for å si slike ting så får han heller legge på, og at han ikke fortjener at noen snakker til ham slik! Men sambo gjør ikke så.. Han sitter bare og hører på henne, mens han sier "ok mamma" "ok" "ok". Hun sa at taket var blitt kjempestygt etter at de bytta det ut, og at han ikke kunne brukes til noe. Det sårer så forferdelig å se at noen sårer samboeren min på den måten hun gjør!

Hun bor på en helt annen kant av landet, noe som gjør at vi ser henne sjelden. Hun er faktisk veldig snill med meg, og har veldig sjelden sagt stygge ting til meg. Men da vi besøkte henne i begynnelsen av forholdet var det som om hun virket å få meg til å tro at hennes sønn var en djevel. Hun pleide å si: "Håper du vet at han ikke er godt for noe altså! Han er en dårlig far, dårlig ektemann og dårlig person" Jeg ble rimelig irritert, og fortalte henne at jeg elsker sønnen hennes, og at JEG synes han er en kjempekar. Etter det har hun ikke sagt så mye stygt om ham til meg.

Jeg har spurt maaange ganger hvorfor han lar henne behandle henne på den måten, og da sier han at det ikke er hennes feil. Hun har hatt et vanskelig liv. Min samboeres biologiske far slo henne og var utro helt til hun kom seg bort fra ham da sambo var 5. (Sambo kan huske at han har sett far sin slå moren - noe som må være helt forferdelig både for mor og barn.) Da sambo var ca 6 år giftet hun seg på ny med en mann som behandlet henne veldig bra, men som dessverre døde etter 12 års ekteskap.

Jeg synes selvfølgelig veldig synd på moren hans, hun bor alene, er uføretrygdet, drikker fra morgen til kveld, og er bitter på hele verden. Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre i denne sammenhengen. Skulle ønske hun ikke såret sambo så mye som hun gjør!! Hver gang etter han er blitt skjelt ut over tlf, blir han helt borte en stund. Jeg holder rundt ham og forteller ham at det ikke er sant, noe av det hun sier. Jeg er den som forteller ham at mora ER glad i ham (for det vet jeg at hun er), bare at hun ikke vet hvordan hun skal vise det. Det hjelper kanskje litt, men det må være helt forferdelig å måtte føle at man ikke har familie som er glad i en. (Han har ingen andre søsken eller familie)

Dette ble litt rotete (og langt), men det sliter sånn på hverdagen det her. Det verste jeg kan se er at den personen jeg elsker må gå gjennom dette. Og at det aldri forbedrer seg.

[Gjest wees]

Hjelpe meg, er det mulig. Min første tanke er at han bør bryte kontakten med henne. Dette er jo totalt ødeleggende for ham. At hun har hatt det tungt i livet gir henne ingen rett til å behandle sin sønn på denne måten. Han har det bedre uten familie (med unntak av deg, som tydeligvis er kjempeflink til å søtte ham), enn med denne dama. Han kan ikke la henne ødelegge livet deres også, selv om hennes har gått dårlig.

[Gjest annen gjest]

Får helt vondt i meg når jeg leser dette. Vet ikke hva slags råd jeg skal gi deg. Moren virker som et ødelagt menneske som øser ut sin fortvilelse og forbannelse på sønnen. Å bryte kontaken med sin mor er vel lettere sagt enn gjort og et vanskelig valg. Håper bare vennen din klarer å la være å ta alt inn over seg og forstå at moren ikke er rett. Jeg syns du takler det på en god måte, du trøster og støtter han. Jeg tror det er svært bra at dere bor langt fra moren, slik at han slipper å være nær henne hver dag.

Tror du det nytter å snakke med moren og si at du overhører telefonsamtalene og at både du og samboeren din blir svært lei dere når hun behandler han slik hun gjør?

Kan du si at dersom hun fortsetter å snakker slik nedsettende til han kan det hende han/dere til slutt ikke vil svare på telefoner fra henne?

[Gjest ts]

Får helt vondt i meg når jeg leser dette. Vet ikke hva slags råd jeg skal gi deg. Moren virker som et ødelagt menneske som øser ut sin fortvilelse og forbannelse på sønnen. Å bryte kontaken med sin mor er vel lettere sagt enn gjort og et vanskelig valg. Håper bare vennen din klarer å la være å ta alt inn over seg og forstå at moren ikke er rett. Jeg syns du takler det på en god måte, du trøster og støtter han. Jeg tror det er svært bra at dere bor langt fra moren, slik at han slipper å være nær henne hver dag.

Tror du det nytter å snakke med moren og si at du overhører telefonsamtalene og at både du og samboeren din blir svært lei dere når hun behandler han slik hun gjør?

Kan du si at dersom hun fortsetter å snakker slik nedsettende til han kan det hende han/dere til slutt ikke vil svare på telefoner fra henne?

Nei, å bryte kontakten med henne er nok ikke et valg. Han er veldig glad i henne, og han synes synd på henne. Jeg forstår det jo også, for hun er en veldig ulykkelig person. Jeg fatter bare ikke og begriper ikke hvordan hun kan snakke slik til sin egen sønn. Hun må jo forstå at hun sårer ham!?! Åh.. Blir så lei meg. Det er helt forferdelig å se på, og ikke føle jeg kan gjøre noen ting.

Hun driter i om jeg vet at hun snakker slik til ham, hun gjør det gjerne med meg til stede. Av og til spør hun om hun kan snakke med meg (eller også når jeg tar tlf hvis sambo er i dusj e.l.) og da kan hun si ting som; "hvordan går det med den jævla sønnen min?" da sier jeg bare at det går veldig bra med ham, og at vi har det veldig godt sammen (hun sier nemlig til sambo at jeg aldri kommer til å orke ham siden han er slik en drittsønn - og at han kommer til å ende opp alene til slutt). Da sier hun bare; Åja.

Altså, nå skal det legges til at det er ikke ALLTID at hun er i slik humør!! Hun KAN være ok. På morgenen før hun har begynt å drikke kan hun være koselig, og kan fortelle sambo ting, le med ham etc... Så kan det plutselig skifte, og hun skjeller ham ut for ingen grunn.

En annen episode som skjedde her om dagen. Sambo satt på internett og fant en gave til moren som han visste hun kom til å like. Jeg visste det også at hun ønsket seg det, for hun hadde gnålt om det tidligere. Han ble skikkelig oppspilt og jeg så at han virkelig gledet seg over at han kunne gi dette til moren. Han ringte henne like etterpå og fortalte henne at han hadde kjøpt noe til henne som ville komme etter et par dager, og at det kom til å bli levert på døra. Da ropte hun ut at Nei DET ville hun ikke ha noe av! Og at hun kom ikke til å åpne døra. Uansett hva det var så kunne han jammen meg avbestille det for hun var ikke interessert i noen ting!

Det var helt forferdelig å se på reaksjonen til samboeren, han hadde jo gledet seg til å skulle gi henne det (da han syntes det var lenge siden han hadde hjulpet henne da økonomien var litt tøff en stund).

Blir så lei av dette, og vet ikke hva jeg kan gjøre!!

[Gjest annen gjest]

Kanskje det beste er å holde kontakt med henne, men på en overfladisk måte. Ikke involver henne mer inn i livet enn høyst nødvendig. Snakk om vær og vind, ikke legg opp til diskusjoner og ikke gi mer privat informasjon om dere enn høyst nødvendig. Prøv å forstå at hun har et vanskelig liv, men la ikke hennes sorger ødelegge for dere.

Samboeren din er heldig som har deg.

[Gjest Gjest]

Huff, det høres forferdelig ut.

Er hun klar over hvordan hun virker for andre? Er hun noen gang mottakelig for snakk fra f.eks. sønnen? Har han prøvd å fortelle henne hvordan han oppfatter henne og at han blir såret? Kan rehabilitering være en mulighet etterhvert? Hvordan vil hun klare seg hvis sønnen kutter den økonomiske støtten?

Kanskje det kan hjelpe å ta kontakt med noen som arbeider med rusmisbrukere og vet hvilke hjelpemidler man kan ta i bruk? Om ikke annet så kan de kanskje hjelpe deg og samboeren din med samtaler og støtte? Fastlegen kan jo være en grei plass å begynne eller Blåkors, kanskje? Finnes sikkert mange andre lignende instutisjoner.