Kjærlighetskvaler

[Gjest Forvirret 86]

Hei!

Jeg gikk for et halvt år siden inn i et forhold med en gutt. Jeg visste av tidligere erfaring at dette var annerledes. At dette liksom var "IT"! Jeg gikk på barneskole sammen med ham, og hadde ikke sett ham siden da. Når jeg så ham fikk jeg totalt hakeslepp, jeg ble forelsket. Og det har jeg vært siden, men på en heeeelt annen måte enn noengang tidligere! Problemet er at han ikke hadde vært sammen med noen andre enn meg (merkelig nok siden han er dødspen og nydelig). Jeg var den første han kysset, hadde sex med og ble forelsket i. Vi er 22 år.

Jeg føler at han trenger å prøve andre. Jeg er redd for det, og merker det ofte at

han har flørtete vibber ovenfor andre jenter, og at han er unormalt opptatt av sex

i medier o.l. Han insisterer på at det er bare meg i hele verden han vil ligge med og være sammen med, men jeg merker at jeg fortsatt ikke stoler på det han sier.

Jeg føler fortsatt, etter et utrolig intenst halvår, at han ikke gir seg hen til meg. At han ikke kun vil ha meg. Det er vel fordi jeg elsker ham så ekte, og har opplevd før å være i forhold det var omvendt, at jeg gjennomskuer det som ikke kommer helt fra dypet av hjertet hans! Og det gjør jeg så ofte.

Nå tar jeg et oppgjør med det, selv om jeg ikke vil leve uten ham, Jeg kan hvertfall ikke gå rundt å føle meg utilstrekkelig.

Skal jeg satse, vente på ham? Han sier han trenger tid til å jobbe med seg selv, sammen med meg.

Skal jeg vente på å bli dumpet med hodet først eller gjøre det først?

Egentlig er det et gamblingspørsmål!

[Gjest Forvirret 86]

På forhånd tusen takk alle som svarer!

[Gjest Gjest_Vivian_*]

Off, for en vanskelig situasjon du har havnet i. Jeg trur at jeg ville gitt alt sammen litt tid. For du sier at han er "IT", å då er det ikke så enkelt å gi slipp på han, og det vil nok ikke funke at du skal vente på han heller.

Jeg har havnet i samme situasjon som dere, men i samme ståsted som han. Jeg ble ilag med min samboer når jeg var 16 år og han var 23 år. Han var "ferdig" med ungdomstid, og dating av damer, mens jeg var nett begynnt jakten på gutter og min ungdomstid. Jeg kan ikke påstå at det alltid har vært så lett, for jeg føler jeg på en måte har gått glipp av noe. Eg kjenner det alltid litt inni meg når jeg får høre om alle historiene til mine single venninner, og kor mye gøy de har hatt det med å være singel i tenåra.

Jeg har ofte tenkt at det å møte min kjære har vert det beste som har hendt meg, men jeg kunne godt tenkt meg at jeg møtte han noen år senere. Men slik er det dessverre ikke alltid. Og jeg tenker idag etter vi har vert sammen i 5 år, at jeg ville ikke ha byttet dei åra mot noe. Kjærligheten vi har sammen er så verdt alt jeg har gått "glipp" av, og jeg angrer ikke et sekund.

Så visst jeg var deg ville jeg gitt han tid, og dere tid sammen. Bare bruk tiden til hjelp, og se hvor dere ender. Visst du første har funnet kjærligheten så er det så verdt å satse alt på det. Enten så går det eller ikke. Men da vet du i vertfall at du har gitt alt for dere!

[Gjest forvirret 86]

Takk for fint innlegg.

Jeg mener forsåvidt det samme som deg, det er bare noe

jeg føler hemmer oss veldig. Det er som å leve med noen som holder en dyp og grusom hemmelighet skjult for deg og så smiler han bare pent når du spør om den!

Jeg mener ikke alltid at det er så ille, det er bare så tappende når det gjelder selvtillit og tillit! Kommer aldri til å føle meg komfortabel hvis han skal ut med gutta uten meg. Det et problem, for jeg er så avhengig av å ikke trenge å være sjalu på typen min. Men jeg tror jo han elsker meg, bare på et lavere plan enn meg!

Jeg får vel bare vente og se da.. Har jo ikke noe annet valg.

Er ingen andre i hele verden for meg!