Tricky situasjon

[Miau]

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvorvidt han er intressert eller ei. magefølelsen sier ja.. men jeg tørr heller ikke håpe på det. og det er en motsetning her.

Jeg er egentlig veldig flink til å lese folk, men sliter litt nå. Og jeg har kjent denne personen i en evighet, mer som en bekjent, men i det siste har vi blitt veldig fort bedre kjent.

Jeg har lyst til å gjøre noe med dette, og har en plan om å ta kontakt. Men hadde vært greit å få litt tilbakemeldinger på hva jeg kan forvente, ihvertfall. Og hvilken vinkel jeg burde kontakte fra med mål å oppnå fra kontakten (Vennskap.. eller mer.. )

Vi møtes kun i festsammenhenger. Første gangen etter at vi ikke hadde møttes på en veldig lang tid gikk det veeeeldig heftig for seg, og det var da hele situasjonen her først oppsto.Det hele opplevdes som ganske surrealistisk på det tidspunktet, grunnet at vi ikke hadde møttes på en stund og så er dette det første vi gjør omtrent.. det var litt ute av det blå.. og litt rart grunnet felles kjente ex kjærester- felles venner osv. Jeg er absolutt ikke en dame i relasjon til han som man enkelt uten å føle seg merkelig feier over for en ONS, for å si det slik. og etterpå følte jeg selv at det var noe av det rareste jeg hadde funnet på. For jeg hadde aldri sett på han på den måten før og aldri i mine villeste fantasier trodd at vi skulle gjøre noe sånnt. Det virket bare helt random.

Senere har det skjedd en del ting flere ganger, men dog ikke på langt nær like heftig og så langt som første gang. Grunnen til det er at det har blitt en slags tenårings steming over det hele, ingen tørr liksom å gjøre noe og kommer med sjenerte forsøk på tilnærmelse, med fnising og rask puls inkludert (vært sånn at jeg kan høre hjertet hans slå kjempefort i situasjoner hvor vi blir fysiske).

Jeg har blitt også kjempesjenert av dette, det er akkurat som om vi har lagt opp et slags usynlig regelverk på hva vi tørr og ikke tørr og vi lager hele tiden dumme unnskyldinger for at vi kan gjøre det vi gjør. Det er tydlig at vi begge holder igjen noe helt veldig, selv om det er tydlig at vi begge vil være like heftige som første gangen og vi har vært på vei et par ganger, men så stopper det med at en av oss fniser og blir sjenerte. Kjempeteit, jeg vet.. og vi er voksne.

Praten dog går veldig lett, og vi kjemien er helt klart der, og vi har muligens nettop oppdaget hverandre for første gang på ordentlig og den kjemien som er der. Vi har helt klart blitt gode venner, fort.

Jeg har skjønt at han bryr seg om meg og han viser omsorg for meg, og ikke minst ømhet. Og jeg har skjønt at han mener at jeg er attraktiv og trives rundt meg. Hvorvidt han faktisk har følelser for meg, er jeg fortsatt usikker på i en grad. Fordi, han tar ikke kontakt mellom disse festene. Det gjør heller ikke jeg. Men.. om han var intressert.. så ville han kanskje tatt kontakt? Men er ikke sånn at han heller kan be meg ut på date om dere forstår uten at det virker litt rart heller.. hehe.. det er komplisert (tenk broren til bestevenninen til merkelig her.. )

Han er ingen person jeg anser som typisk sjenert av seg, men det er heller ikke jeg. Vi er begge noe som kan anses for å være selvsikre, utadvendte, og ganske flørtete mennesker.

Hva er dommen?

Endret 9. desember 2008 av Miau

[Gjest Gjest]

Var i en litt lignende situasjon en gang. Men vi traff hverandre på en annen måte, og var alene gjevnlig. På et vennskapelig plan. Hadde utrolig god kjemi, snakket lett sammen. Men en av gangene tok vi en middag etterpå, og det endte helt ut. Ikke noe som var typisk for denne gutten. Vi pratet om det gangen etter når vi traff hverandre, ble enig om å bare være venner. Hadde nok noen diffuse grenser, kunne sitte i armkrok ol. Men ikke mer. Var til og med på helgetur alene sammen uten at mer hendte.

Men etter noen månder oppsto litt av spenningen igjen, ting kunne fort gått lengre noen ganger, men vi holdt igjen, eller kanskje det var meg. Uansett litt over et halvt år etter havnet vi der igjen. Klarerte da og, bare venner. Var en stund vi lurte litt på om det hadde vært naturlig å ta det videre... Før vi havnet der igjen.

For å gjøre det kort. Vi har ikke endt opp sammen. Spenningen, kjemien og alt var der, men det lille ekstra manglet. Skal jo sies at vi begge hadde en brems i form av en annen person. Han en eks, meg en umulig forbindelse. Så det kan jo ha gjort sitt. Men selv uten disse tror jeg ikke det ville blitt oss. Som sagt, det lille ekstra manglet.

Men det er min erfaring og det trenger jo ikke være slik med deg. Kan jo legge til at jeg ikke følte han hadde helt den interessen for meg heller. Siden jeg hadde en å sammenligne med så jeg forskjellene som gjorde at jeg konkluderte rett.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg har også vært i en skremmende lignende situasjon. Det ble heller ikke meg og han, men jeg er ufattelig nok fortsatt interessert i han da.

Hva det var som gjorde at det ikke ble noe mer mellom meg og han er mange grunner tror jeg. For det første var vi i den situasjonen du beskriver her, ble på ingen måte naturlig å gå videre. Veldig synd og jeg kan virkelig ikke helt fatte hvorfor fordi jeg følte alt klaffet så bra med oss. Men har man kommet litt sånn "skeivt" ut så er det vanskelig å få det til å bli naturlig fortsettelse!

Men det var dette med fylla og jeg klarte ikke å holde meg og buste ut med følelser og helvete en gang. Han sa han var usikker. Jeg sa ok. Fortsatte i samme spor. Samtalen igjen. Han sa han ikke ville noe mer. Jeg sa greit og vi skulle slutte. Fortsatte likevel i samme spor. OMG! Nå har vi flyttet til hver vår kant av landet og har minimal kontakt så da går det jo som det må på en måte...

Begge vi to var typer som ikke har noe erfaring med forhold og det kan jo selvsagt ha hatt sitt å si, samtidig som vi kanskje ikke er så flinke med initiativ til sånt noen av oss, og godt mulig jeg skremte han litt med å legge alle kortene p bordet (som forøvrig likevel hadde vært synlig en stund). Men jeg klarte ikke å la vær - uansett om jeg ikke hadde sagt noe hadde vi fortsatt i samme spor og jeg hadde blitt gal. Så det var eneste mulighet.

Slenger meg på det forrige svar her skriver, håper ikke det går likedan med deg! Men ville bare si at jeg har opplevd det samme, og det er utrolig frustrerende. Tipset må vel være at du må prøve å snakke med han om det, men ta det litt rolig kanskje;)

[Miau]

Dette med at det ikke føles helt "naturlig" at vi tar de vanlige stegene videre er vel nettop det jeg lette etter til å beskrive ting. Det har vært veldig vanskelig å forklare ovenfor andre venner som ikke kjenner oss begge hvorfor jeg ikke bare kan invitere han ut på en date eller sjekke han opp på tradisjonelt vis, derfor sammenligningen med at det føles omtrent like unaturlig som å be ut broren til en gammel barndomsvennine.

De felles vennene vi har som jeg har betrodd meg til skjønner det og ble ganske overassket selv (mange har jo også sett det som har foregått).

Nå er det ingen som står i veien sånn sett, exer og sånn er folk vi ikke omgås osv, de bor langt unna og ville heller ikke reagert om de visste noe. Det er ingen hindringer utenom vårt eget hode og tanker rundt dette.

Jeg vil også si at vi er begge er nogenlunde erfarne.

Må nok ta det litt med ro ja. Nå er jeg heldigvis flink til nettop det, bare blir litt gal og frustrert i ettertid etter at noe har skjedd mellom oss, men jeg roer meg som oftest ned igjen etter en liten stund..

[Gjest Første gjest]

Har dere snakket om det? Altså snakket om dere, om det som har skjedd mellom dere. Det er jo en måte å finne ut om det er noe å håpe på.

Kan jo legge til at det som holdt oss tilbake for å gå videre da temaet en gang var oppe, er det enkle faktum at vi jobber sammen. Vi var ikke nære kollegaer, og hadde lite med hverandre å gjøre på jobb. Men nok til at det ville føles litt rart å jobbe sammen og date... Hadde ikke dette lagt der, hadde vi kanskje forsøkt, tross disse andre som var i bakgrunnen...

Vi har forøvrig fortsatt god kontakt, selv om den spenninen nå er borte.

[Gjest Gjest_truls_*]

Dette var en tricky situasjon, gitt!