Langvarige forhold

[Gjest Betty89]

Hva er det som gjor at det ble slutt mellom deg og din eks, gjennom år sammen? (mer enn 3 år.)

Takker for svar

[Nessa!]

Hva er det som gjor at det ble slutt mellom deg og din eks, gjennom år sammen? (mer enn 3 år.)

Takker for svar

Han var lat, spilte 24t i døgnet, hissig, aggresiv, passiv og en løgner

[Gjest Betty89]

Han var lat, spilte 24t i døgnet, hissig, aggresiv, passiv og en løgner

Huff Hvor lenge var dere sammen? Og hvordan taklet du og han bruddet?

[Gjest Gjest]

Det var vel egentlig mange grunner. Men hovedsaklig, vi vokste fra hverandre og ble etterhvert veldig forskjellige.

Han ville sitte hjemme hele tiden og jeg ville være ute med felles venner av oss. Synes etterhvert at det ble veldig flaut å si at han satt hjemme og gjorde ingenting eller finne på en unnskyldning som at han var syk hver gang de spurte hvor han var. Fikk også veldig dårlig samvittighet hvis jeg prioriterte venner en kveld fordi at han enten opererte med å bli sur eller lei seg.

Jeg hadde også valgt en annen yrkesveg enn ham som i lengden fører til mer "status." I allefall i den vennegjengen vi var i da. Jeg personlig brydde meg ikke så mye om det. Det falt seg helt naturlig for meg, men jeg fikk stadig spydige kommentarer fra ham. Selv om jeg så mye som kunne noe mer om en pakke salami enn ham så sa han at "du trenger ikke å prøve å være så smart hele tiden bare fordi at..."

Så.. Ikke så overraskende. Det ble slutt. Vi fortsatte å være venner etterpå og det fungerte mye bedre!

[Gjest Gjest_Mari_*]

Vi var sammen i 11 år og gikk i forskjellige retninger. Han ville fortsatt feste og leve livet og greit å ha noen hjemme. Jeg var klar for giftemål og barn som desverre skremte han veldig.

[Gjest Gitte]

Vi var sammen i fire år ca. Noen mnd etter vi hadde kjøpt oss leilighet ble han en person jeg ikke kjente. Kontrollerende og aggressiv. Til slutt gjorde han meg til en person jeg ikke ville være så jeg flyttet. Han taklet det ekstremt dårlig så for å få han ut av leiligheten evt. få han til å være med å selge måtte jeg ha advokat på saken. Vi er fortsatt ikke ferdig med saken og det er 15 mnd siden vi slo opp. Jeg har ikke vekslet ett ord med han siden oktober 07.

[Megana]

Det gikk opp for meg etter flere år at vi egentlig bare var som "venner" som bodde sammen. Det var mindre følelser inne i bildet, 0 sex, 0 skikkelige samtaler, mesteparten av forholdet var en vane.

Slik skal det ikke være når man er i begynnelsen av 20-årene...

Å gjøre det slutt er det beste jeg har gjort.

[Gjest Gjest]

Vi var sammen i 4 år. Jeg gjorde det slutt fordi jeg ikke elsket han. Vi var mer som venner (dårlige venner, til og med ). Vi hadde aldri sex, vi gjorde aldri noe sammen, vi hadde ingen ordentlige samtaler, og vi hadde vokst veldig fra hverandre. Det er snart 2 år siden det ble slutt, vi har ikke hatt kontakt på over 1 år, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det slutt med han.

[Gjest Gjest]

Sammen i tre år, ble slutt fordi vi hadde glidd fra hverandre, kranglet for ofte, og følelsene hadde falt ned til vennskapsplanet.

[Heritære]

Vi var gift i 16 år og sammen i 18 år når det tok slutt. Det var flere årsaker til vårt brudd. En del av dem var økonomiske problemer pga diverse valg han tok som jeg ikke var enig i selv etter mange og lange diskusjoner. Jeg tok mye etterutdanning, kurs, haddde/har mange venner og er en sosial person, mens han var stikk motsatt. Så vi vokste fra hverandre og en dag så var følelsene også borte. Han ble for meg som en god venn/bror og ikke min ektefelle. Vi kunne sikkert ha fortsatt som det, men når kjærligheten blir borte så begynner man sakte, men sikkert å savne den nærheten og intimteten og det hadde jeg ikke orket å leve med resten av mitt liv. Vi er gode venner idag og begge er lykkelige med nye samboere begge to. Så vi hadde ett rent og ryddig brudd med ett godt samarbeid angående vårt felles barn.

[Gjest Gjest_nessi_*]

Vi ble sammen da vi var 17 og 19 og var sammen i 11 år. Vi ble for forkjellige etterhvert. Han ville bare være hjemme oss to, mens jeg er mer sosial og liker å treffe venner.

Vi ble etterhvert mer venner enn kjærester og skiltes som gode venner.

[Gjest Gjest_forvirra_*]

Det gikk opp for meg etter flere år at vi egentlig bare var som "venner" som bodde sammen. Det var mindre følelser inne i bildet, 0 sex, 0 skikkelige samtaler, mesteparten av forholdet var en vane.

Slik skal det ikke være når man er i begynnelsen av 20-årene...

Å gjøre det slutt er det beste jeg har gjort.

Er du meg eller??

Er akkurat sånn jeg har det med samboer... (bare at vi fortsatt er sammen)

Vi har vært samboere i rundt 3 år nå (pluss/minus) og jeg elsker han, det gjør jeg virkelig!!.. men som en venn...

Jeg er 25 år og lever uten sex, vi kysser og klemmer men føler at det er mere spill for galleriet! Han har lyst, men jeg tenner ikke på han mere...

Jeg dagdrømmer om andre, men er så redd for at han ikke skal være i livet mitt mer at jeg tør ikke ha samtalen "hit men ikke lengere".

Vil jo gjerne ha han der siden vi faktisk er så gode venner og han er en utrolig kul fyr som gir meg mye, dog på det vennskapelige planet!

Er vanskelig å sette kroken på døra! (dette er mitt første langvarie forhold så jeg føler at jeg rett og slett ikke VET hva som er "god grunn" for å ende det hele)

Når vi krangler så sier jeg at dersom det er hannes holdning så er det like greit at vi avslutter det som er nå, men får meg aldri til å gjøre det når stormen har lagt seg...

Jeg har alltid vært selvstendig og trivdes meg å være singel, men nå tror jeg at jeg rett og slett er redd for å ende opp alene. (med tanker som finner jeg noensinne en som jeg har det like kult med som han osv)

Er så redd for å la han gå for så å innse at det kanskje ikke var det jeg ville....

*FORVIRRA*

[Gjest Betty89]

Ser at mange av grunnene er pga følelsene forsvinner. Krangling oppstår og en venn er det eneste du ser i ham.

Hva er det egentli som gjør at følelsene forsvinner? Skjer det av seg selv?

Hva kan gjøres for å forhindre at følelsene skal forsvinne?

[Gjest Gjest]

Ser at mange av grunnene er pga følelsene forsvinner. Krangling oppstår og en venn er det eneste du ser i ham.

Hva er det egentli som gjør at følelsene forsvinner? Skjer det av seg selv?

Hva kan gjøres for å forhindre at følelsene skal forsvinne?

I mitt tilfelle var det at vi ønsket såpass forskjellige ting i, og med, livet som gjorde at vi ikke lenger så på hverandre med samme øyne. Jeg tror det er viktig at et forhold baseres på felles verdier, moral og noenlunde like framtidsplaner.

[Gjest Gjest]

Jeg er jammen meg glad jeg ikke gjorde det slutt da jeg mistet lysta. Den kom nå tilbake igjen til slutt. Har bedre sex enn noen gang.

[Morgause]

Jeg elsket han, men han elsket ikke meg. Jeg ville tilbringe resten av livet mitt med han, mens han gikk og tenkte at ingenting varer for alltid. Vi var rett og slett på to forskjellige planeter og det tok meg ganske lang tid å innrømme det for meg selv..

[Strix]

Mine følelser for han forsvant sakte, men sikkert etter 4,5 år. Gikk i noen mnd og tenkte, hadde en pause. Og jeg savna han ikke. Bare tanken på å være naken sammen med han rett og slett ubehagelig. Han ble som en bror.

Hvorfor det aner jeg rett og slett ikke.

I dag er jeg gift med en annen mann og jeg håper vi skal kalre å holde gnisten ved live i mange, mange, mange år

[Megana]

Er du meg eller??

Er akkurat sånn jeg har det med samboer... (bare at vi fortsatt er sammen)

Ser det er flere som har vært i samme situasjon som oss...

Du vil nok aldri være helt klar for å gjøre det slutt, du vil alltid ha dine tvil og være livredd for å angre, alltid.

Et forhold skal ikke være slik etter såpass kort tid, man skal ikke leve i sex-, samtale- og kjærlighetsløse forhold når man er i begynnelsen av 20 årene i vår generasjon!! Nyforelskelsen dabber selvfølgelig av, men man skal ikke sitte igjen med en samboer som er en kamerat, og bare det..

Se for deg fremtiden, kan du se for deg ekteskap med samboeren din, kan du se for deg hus, bil, barn, hund, hele greia?

Det kunne ikke jeg, men det tok for lang tid før jeg faktisk innså det, tenkte ikke mye på det, uten tvil delvis pga alderen. (Var ca 22 da)

Jeg gråt dagen han dro, grunnen til det var vel at jeg så hvor knust han var.

Etter det har jeg ikke grått en eneste gang over avgjørelsen, og jeg er et følelsesmenneske som har litt for lett for å gråte. Mine nærmeste ble ikke overrasket i det hele tatt, selv om også vi hadde tatt på oss den "lykkelige" maska foran våre foreldre.

Stopp opp, lytt på magefølelsen, hvis magefølelsen sier at dette er galt er det galt.

Lykke til