Magefølelsen trenger råd

[_Elisabeth1980_]

Magefølelsen…

…sier at dette ikke er slik jeg skal leve mitt liv. Jeg har en fin og snill samboer gjennom 9 år, men våre ulikheter trer stadig tydligere frem for meg. Fundamentene i livet som venner, familie og hobby deler vi lite av. Vi er ulike. Det er ikke lenger ”nok” å være forelsket, å bo sammen, å studere sammen, å ha et kult-starten-på-voksen-livet fellesskap.

Vi er glad i hverandre. Jeg elsker ham. Jeg har lest et sistat en gang: ” I et forhold er det en som elsker og en som blir elsket.”…og hvor treffende følte jeg ikke det var. Han mener at det ikke er en stor kjærlighet. Han mener man kan finne kjærligheten i mange. Da spør jeg meg om han noen gang har vært forelsket…

Han vil gjerne etablere den riktige familien. Han vokste opp som enebarn i en familie med mye turbulens. Jeg har søsken, har en familie som følger meg opp på godt og vondt og jeg er den ”klassiske jenta” som glir rett inn i hans glansbildeverden. Jeg er hans families drøm, ikke nødvendigvis hans.

Jeg flyttet av kjærlighet til hans by. Fikk jobb og vi kjøpte hus. Men, jeg har aldri følt meg hjemme her. Svigermor sa det så elegant den første sommeren vi var sammen ”Det er jo ikke sikkert at dette varer så lenge.”.

Jeg savner vennene mine og familien min. Jeg savner havet og byen jeg vokste opp i.

Han vil ikke flytte med meg. Da vet jeg at jeg blir alene. Jeg er redd. Jeg er feig fordi jeg vet hvor vondt det kommer til å gjøre.

Jeg har et 50/50 godt/dårlig liv. Er det slik samlivet er, eller skal det være mer 75/25??

Er det noen som har opplevd det samme? Som kan gi meg noen velreflekterte råd?

Vær så snill å ikke kjør meg ned moralprekner - det er vanskelig for andre å forstå hvor avhengig og ambivalent man kan kjenne seg i et forhold.

[Gjest Gjest]

Interessant at du etter 9 år fremdeles tenker på den ene kommentaren som kom fra svigermor da. Du er ut i fra nicket født i 1980, og du er da 28 år, det vil si at du var 19 da du møtte han, det er vel ikke akkurat en garanti for at den man er sammen med da er den man forblir sammen med. En slik kommentar er vel ikke noe å fremdeles, etter så mange år med kjæresten, å henge seg opp i? Du har vel fått motbevist henne nå?

Eller er det rett og slett at du kommer på dette nå, fordi du egentlig vil ut av forholdet, og leter etter unnskyldninger som rettferdiggjør det hele? "Nei.. Som svigermor sa den gangen.. hun hadde nok rett.."

[Regndråpe]

Slike kommentarer sitter, og de stikker så dypt. Det vet jeg.

Ellers så kan jeg forstå hele "greia di" veldig godt, jeg.

Spesielt det med at du savner venner og familie, havet og der du kommer fra. Jeg kjenner denne følelsen så alt for godt.

Men min var heldigvis villig til å flytte til det stedet jeg savnet sammen med meg.

Noe sier meg at han har lite respekt for dine følelser og ønsker når han setter seg på bakbeina på den måten?

Når du viste at du av kjærlighet bodde 9 år ett sted du ikke nødvendigvis trivdes så godt for han, synes jeg egentlig du kan forvente at han i det minste vurderer det.

Jeg var så nervøs at jeg var kvalm når jeg gav han en liste jeg hadde skrevet med fordeler med å flytte. I frykt for å få nei. Men han forstod meg heldigvis.

Det gjør noe med deg hvis du virkelig trives og er lykkelig ett sted. Men det er klart, hvis det å flytte gjør han ulykkelig også så er det jo veldig vanskelig.

Og etter hva jeg leser virker det jo litt som om du ikke har den store troen på dette selv heller?

Og når jeg leser om alle de forskjellige verdiene og tankene dere har. Og det manglende fundamentet. Da må jeg nesten si at også i mine øyne ser det kanskje ut som en dårlig idè.

Jeg forstår i allefall situasjonen din, og ønsker deg masse lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei

Sitatet ditt ” I et forhold er det en som elsker og en som blir elsket.”… er ganske treffende for de refleksjoner jeg har gjort meg gjennom et forholdsvis erfaringsrikt liv. For å si det på en annen måte er de fleste mennesker til enhver tid fokusert på å tilfredstille sine egne behov, da også innen kjærlighetens verden. Men, kjærligheten blir da sidestilt med alle andre behov slik at den som elsker kun er et objekt som tilfeldigvis er der for å gi tilfredstillelse, stort sett bare av praktiske årsaker.

Det høres ut til at du vet hva ekte kjærlighet er, både i forhold til det du skriver og det som kan leses mellom linjene. Du har valget om du vil søke ekte kjærlighet (som er vanskelig å finne) eller leve videre i den praktiske kjærligheten.

Min erfaring er at praktisk kjærlighet er betydningsløs når det kommer til stykket, den som elsker byttes ut når det passer seg slik. Er det da kjærlighet?

[_Elisabeth1980_]

Hei gjest og Regndråpe,

Takk for fine innlegg. Det betyr mye for meg å høre deres tanker.

Mvh

E.