Vil så gjerne snakke med min mor om utroskap..

[Gjest Gjest_ Tea*]

Jeg har lenge gått rundt med dårlig selvtillit og depresjoner..

Jeg var så lykkelig før, alt var så bra.. helt til typen min var utro...

Nå prøver jeg å snakke med noen om dette her... selv om det er 1 år siden.. så sliter jeg.. humøret mitt går opp ig ned.. jeg er ikke den samme jente som jeg var.. men prøver å holde meg pga av barna mine..

Jeg trodde min mor, ville høre på meg og la meg snakke om hva jeg føler..

men hver gang jeg nevne det.. så sier hun

" Ja, han sa det selv, du må komme deg videre, det går over, du glemmer det nok"

Det sårer meg... har så lyst å få ut alt jeg har på hjerte.. men orker ikke å snakke med henne om det lenger... jeg har også sagt til typen min at jeg ikke vil være forlovet lenger, ringen betyr jo ingenting nå uansett.. han har jo ikke holdt løfte sitt..

Kan ikke si det til mamma heller... da vil hun mase på meg.. ikke høre på meg...

samme er det med venninna mi også.. jeg trodde jeg kunne si hva jeg følte til henne.. men nei.. hun snakker kun om seg selv og sier til til meg..

" Vist du skal komme deg videre, så må du bare glemme det"

Så nå orker jeg ikke mer.. jeg har ingen å snakke med.. kan ikke gå til psykolog.. det blir for dyrt..

Var i så fall godt å skrive det ned...

[Gjest xcv]

Dersom det er et år siden, og du har valgt å fortsette forholdet, har du nesten ikke noe annet valg enn å tilgi ham og komme deg videre. Det er utrolig kjedelig å føle man ikke blir hørt på av venner og familie, men hovedpersonen her må jo være du og kjæresten? Det er HAM du må snakke med dette om, ettersom du ikke virker som du er klar for å gå videre i forholdet med ham siden du sliter så mye med dette enda.

[Vera Vinge]

Hva med å ta kontakt med ditt nærmeste familiekontor? Her er en oversikt. De tar også imot par uten barn, og du kan nok gå dit alene i første omgang, siden det er snakk om et problem knyttet til parforholdet. Det er dessuten gratis.

[MissStiles]

Det er utrolig trist å høre at du ikke har noen å snakke med. Jeg ville også snakket med kjæresten min siden det er han det gjelder. Men prøv å snakke med noen av vennene dine igjen og forklar situasjonen en gang til. Si at du virkelig trenger noen å snakke med. Det gjorde jeg og det fungerte bra. Vennene mine er der for meg når jeg trenger dem.

[Gjest Leken]

Så utrolig trist.

Men du har faktisk prøvd i 1 år, hvis du ikke har klart å legge det bak deg nå, så vil du trolig ikke gjøre det heller.

Prøv å være uten denne mannen som ikke respekterte deg nokk til å være trofast.

[Heritære]

Jeg har lenge gått rundt med dårlig selvtillit og depresjoner..

Jeg var så lykkelig før, alt var så bra.. helt til typen min var utro...

Nå prøver jeg å snakke med noen om dette her... selv om det er 1 år siden.. så sliter jeg.. humøret mitt går opp ig ned.. jeg er ikke den samme jente som jeg var.. men prøver å holde meg pga av barna mine..

Jeg trodde min mor, ville høre på meg og la meg snakke om hva jeg føler..

men hver gang jeg nevne det.. så sier hun

" Ja, han sa det selv, du må komme deg videre, det går over, du glemmer det nok"

Det sårer meg... har så lyst å få ut alt jeg har på hjerte.. men orker ikke å snakke med henne om det lenger... jeg har også sagt til typen min at jeg ikke vil være forlovet lenger, ringen betyr jo ingenting nå uansett.. han har jo ikke holdt løfte sitt..

Kan ikke si det til mamma heller... da vil hun mase på meg.. ikke høre på meg...

samme er det med venninna mi også.. jeg trodde jeg kunne si hva jeg følte til henne.. men nei.. hun snakker kun om seg selv og sier til til meg..

" Vist du skal komme deg videre, så må du bare glemme det"

Så nå orker jeg ikke mer.. jeg har ingen å snakke med.. kan ikke gå til psykolog.. det blir for dyrt..

Var i så fall godt å skrive det ned...

Som mor selv til ei voksen datter så synes jeg det er trist å høre at din mor avfeier deg slik. Kanskje du kunne prøve en annen innfallsvinkel. Hva med å si at "jeg trenger virkelig å få pratet ut om dette så jeg har mulighet til å gå videre". Si at du sitter med så mange innvendige ubesvarte følelser som du trenger å sette ord på og at du tror kanskje hun kan være den rette personen for deg å henvende deg til?

Har du ingen andre du føler du kan prate med om dette? Ofte så kan også det å skrive ned hva du føler hjelpe. Jeg bruker ofte det som ett hjelpemiddel hvis jeg har ett problem. Det kan være en jobbsituasjon eller en uenighet med min samboer. Hvis jeg føler at følelsene mine tar helt overhånd så setter jeg med ned, skriver alt jeg føler. Prøver deretter å gjøre noe aktivt, vaske, trene, gå en lang tur så jeg får roet meg ned. Går deretter tilbake til det jeg skrev og leser igjennom det nøye. På den måten så føler jeg at jeg får følelsene plassert i rett "skuff" og ut av systemet. Vet denne teknikken kalles noe spesielt, men husker ikke i farten hva den heter.

Uansett lykke til ts. Du har jo også muligheten til å bruke KG, kanskje ved å opprette en dagbok?

[aline]

Jeg også skriver, det er en god ventil. Kan skrive side etter side, bare for meg selv. Så legger jeg det bort, fokuserer på andre ting, før jeg så leser det igjen.

Ting ser gjerne litt annerledes ut da, og som skrevet over, er det lettere å putte ting på rett plass.

Noen passer dårlig til å prate om slike ting med, dessverre. Og det kan høres ut som moren din er en av dem. Da må du finne andre metoder å jobbe deg i gjennom det på. Du kan ikke tvinge dine behov på din mor, dessverre.

Hva med familievernkontor som nevnt lenger opp?

[Gjest Betty89]

Kan du ikke snakke med oss her inne da:) ? Fortell hva som skjedde så gir vi deg tips tilbake. Kanskje andre her inne har opplevd det samme som deg?

Hvis det er noe jeg må snakke om (har ikke så mange venniner pga flyttet.) så skriver jeg det ned her inne