forvirra og usikker

[Kira_87]

jeg vet ikkje hva jeg skal gjøre lenger. typen min er nesten aldri hjemme... han jobber netter og kvelder. når han er hjemme sover han somregel. eller sitter på pcen. når vi går på byen sammen blir det bare krangel fordi han blir så teit når han drikker brennevin. vanligvis vil han gå ut med kompiser i stede for meg. når vi endelig er hjemme sammen en dag eller en helg føler jeg at jeg ikke når frem til ham han sitter på pcen og når jeg snakker til han får jeg aldri svar. vi krangler mye utrolig nok siden han er lite hjemme. han gidder nesten ikkje gjøre noe sammen med meg lenger. er vi ute noen plass gidder han aldri å holde rundt meg eller i hånden min.. han sier at han elsker meg men jeg begynner å bli i tvil siden vi er så lite sammen.. jeg er ikke engang sikker på om jeg elsker han for jeg holder på å glemme hvor fint vi kan ha det sammen. det er lenge siden nå... jeg aner ikkje hva jeg skal gjøre er skikkelig forvirret og usikker på alt for tiden...

[Gjest WildRider]

Du må nesten ta ham for deg og fortelle hvordan det føles for deg.. Du skal ikke sitte og føle det slik, ikke i ett forhold! Dere bor sammen, er det noe mulighet for å flytte ut en liten stund kanskje?

[Kira_87]

både ja og nei. kan bo hos søsteren min men det blir veldig lang vei til jobb åsså har jeg 3 dyr jeg må ta meg av...

[Gjest WildRider]

Da forstår jeg, dyr er dyr og har man først skaffet seg dem så må man ta vare på dem og. Som barn for mange. Da må du nesten bare ta for deg hele fyren og tvinge ham til å høre etter..

[Kira_87]

jeg skal prøve... har prøvd før og men han forstod ikkje alvoret...

[Gjest *Mim*]

Hvorfor er du sammen med ham?

[Kira_87]

fordi jeg elsker ham tror jeg... er jaffal veldig gla i han å jeg vet hvor fint vi pleide å ha det sammen å hvor godt vi passa... men han er liksom ikkje tilstede lenger... vis du forstår... vil prøve litt til før jeg gjør noe jeg kan angre...

[Gjest Gjest]

Nå skal ikke jeg gi deg noen forhåpninger, eller den slags. Men akkurat det samme problemet hadde jeg med kjæresten min det første året vi var sammen. Jeg forandret meg, uten å forvente noe fra han. Og vips så ville han være lamme meg hele tiden:)

[Kira_87]

hvordan forandret du deg?

[Kira_87]

når jeg er så forvirra å usikker går jeg liksom å søker kjærlighet heletiden... var på jule bord i går og jeg ville hele tiden ha oppmerksom het fra de guttene jeg kjenner som er single... føle meg kanon teit...

[Gjest WildRider]

når jeg er så forvirra å usikker går jeg liksom å søker kjærlighet heletiden... var på jule bord i går og jeg ville hele tiden ha oppmerksom het fra de guttene jeg kjenner som er single... føle meg kanon teit...

Det er ikke teit, får man ikke oppmerksomhet og hengivenhet hjemme, så søker man nesten naturlig mot det etterhvert. Man kan virkelig bli utsultet på det meste..

[Kira_87]

Det er ikke teit, får man ikke oppmerksomhet og hengivenhet hjemme, så søker man nesten naturlig mot det etterhvert. Man kan virkelig bli utsultet på det meste..

godt å høre at jeg ikke er helt gal...

[Gjest Gjest]

Og vips så ville han være lamme meg hele tiden:)

Hva har et lam å gjøre med dette? Ville han være lammet ditt? :klø:

[Gjest 81modell]

Hva har et lam å gjøre med dette? Ville han være lammet ditt? :klø:

Kjenner igjen endel av det du skriver. Kræresten min er mye ute å reiser i forbindelse med jobben og jeg har vært mye alene. Vi flyttet til hjembyen hans for over et år siden og lenge satt jeg mest hjemme når han var på jobb fordi jeg ikke kjente så mange.

Jeg brukte mye tid på å savne han og følte vi ikke gjorde så mye sammen lenger. I påsken var han også bortreist og jeg kjente jeg begynnte å få følelser for en annen, samtidig som jeg hadde sterkest følelse for kjæresten min. Nå har det gått så langt at jeg ikke savner han når han er bortreist og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med forholdet. Er fortsatt veldig glad i han og redd jeg kommer til å bli helt knust hvis det blir slutt. Samtidig som det kanskje er det jeg trenger, så slipper jeg å gå hjemme å savne han, og være sur for at han er så mye borte.

Når man er mye alene begynner man liksom å tenke på seg selv som bare en igjen på en måte. Og også ubevist søkte jeg kontakt med noen som kunne være der for meg.

Jeg vet han er veldig glad i meg, men også føler at forholdet har stilnet litt.

Det er ikke slik det var før og jeg blir skikkelig sliten av å gå å tenke på om jeg skal gjøre det slutt eller fortsette.

Hadde jeg vært hodestups forelsket i en annen, hadde det jo vært en enkel sak.

Noen tips eller andre som har vært i samme situasjon.

Frustrert 81'er