Pappa..

[Gjest Gjest]

Denne helgen har vært av de værste på lenge. Jeg er så forferdelig trist. Har kuttet ut deg min pappa og han som så tidlig krenket meg ukentlig. Må kutte hvis jeg selv skal komme meg helskinnet ut av livet. Klarer ikke flere nederlag fra deg, hvor du bagatelliserer overgrep gjennom hele barndommen og bare fnyser til meg. Ingen støtte eller spørsmål om hvordan jeg har det i en vanskelig voldtektssak. Du har aldri vist seg som noen omsorgsfull far som har tatt ansvar og gitt oss omsorg. Det føles så urettferdig, så vondt, men jeg må videre.. Jeg må videre for at mine sår skal kunne gro, og jeg kunne være en god mor for mine barn.

Men jeg er fremdeles glad i deg pappa.

[Gjest Gjest]

Vil også si til dere som leser. Jeg håper at hvis noen har noen bekjente som sliter med denslags problematikk: Ikke trekk dere unna fordet om det er ubehagelig. Selv om dere ikke klarer å si så mye. Det sårer så mye at folk trekker seg unna fordi man har en vanskelig livssituasjon. Vis at dere bryr dere, ikke straff personen dobbelt. For det er sånn det føles, og etter overgrep sliter man i tillegg med lav selvfølelse og skyldfølelse. Alle de som snyr ryggen til gjør det enda værre, og "bekrefter" nærmest den følelsen man har av å være lite verd. Det er ikke så mye som skal til for å støtte, men det betyr mye.

[Gjest Gjest]