Min veninne har det ikke godt.......

[Gjest Anonymous]

Min gode veninne, som også er min onkels samboer (litt kinkig for meg dette), vurderer å flytte fra ham. De har tre barn sammen og har holdt sammen i ca 10 år.

De har det ikke godt sammen, og jeg vet at de holder sammen mest pgr. av barna.

Det å flytte er ikke noe som er hastig bestemt, men har kommet frem gjennom flere år med kamp for å redde forholdet.

Jeg satt og pratet med henne i flere timer her om dagen, og hun har det ikke bra!!

Gråten var ikke langt unna, og hun fortalte meg at hun i en periode ikke klarte å spise, var kvalm, skjelven, og helt ute av likevekt.

Hun vil gjerne flytte, men er så forferdelig redd for hvordan barna skal takle dette.

Hun har bestemt seg for å snakke med PP-tjenesten for å diskutere hvordan barna best kan tas hånd om hvis hun flytter, og jeg har lovet henne med hjelp til å skjekke ut alt det økonomiske.

Jeg må si at jeg støtter hennes valg, for jeg ser hvordan hun/han har det, og jeg vet at min onkel ikke er lett å leve sammen med.

Jeg har sagt til henne at hvordan barna takler dette, er helt opp til dem som foreldre...hvordan de forholder seg til det hele, men at det sikkert i begynnelsen kan være opprivende for de små.....

Har dere erfaring?

Hvordan skal barna forberedes?

Hva skal mann si til dem?

Hvordan gjøre overgangen mest mulig "smertefri"?

Det er ikke godt å leve i et forhold der det ikke finnes noen dialog, ingen felles interesser, ikke noe varme.

Hun har lyst til å gå til familierådgivning, men får ikke min onkel med seg, for som han sier "jeg har ingen problemer".

Har dere råd til min veninne, som jeg kan videreformidle?

Tro nå endelig ikke at jeg ikke også bryr meg om min onkel, han har det ikke bra han haller, men jeg tror han er enda reddere for hva som skal skje med barna ved et ev. brudd., så er det noen som skal ta det steget, må det bli hans samboer.

[Jen]

Hun gjør rett i å dra, og alt vil nok ordne seg. Det høres ut som hun er veldig fornuftig om dette, og tenker først og fremst på barna. Skjønner ikke hvorfor han ikke er villig til å gå til familierådgivning. Ok, kanskje han mener han ikke har problem. Nei vel, men da er det vel tydelig at hun har problemer med noe, og da burde han gjøre det for hennes skyld. han høres veldig egoistisk ut. Støtt venninna di, det blir nok litt nifst i starten siden de har vært sammen så lenge.

[Gjest Anonymous]

Be henne selv gå til samtale. Det går fint an å gå alene, det er flere som velger det.

Der kan hun få råd og tips, hun kan få styrke, og få snakket med en erfaren terapaut som vet hvordan hun har det, som kan sette ord på problemene, og finne løsninger.

Rakel