Mister interessen så fort han viser sin..

[venus_]

Dette er så frustrerende. Jeg blir forelska i en fyr, og prøver meg. Men så fort jeg "har han" så blir det kjedelig og jeg mister følelsene. Er vel noe med at jeg alltid finner en "feil" (som feks at fyren er for lav, selv om der jo er en helt absurd grunn til å ikke like noen), og tenker at jeg kan jo finne en som er bedre. Selv om fyren er kjempebra! Men nå er det nok, vil finne meg en kjæreste!

Noen som har det på samme måte?

[S85]

Jepp, det er skikkelig irriterende, men i mine tilfeller så har det vært bra at jeg har mistet interessen, har sett i etterkant at ingen av de ville vært den rette for meg uansett. Men samtidig så skulle jeg ønske at for en gangs skyld så kunne jeg bare slippe taket på kontrollfikseringen min, let it flow og bare se hva som ville skjedd selv om jeg (tror) jeg mister interessen.

[venus_]

Har veldig lyst at andre skal syntes at jeg har fått en bra kjæreste også, så kan kanskje vær litt derfor jeg tenker sånn. Feks holdt jeg litt på med en som fnisa skikkelig mye på kødd, og jeg tenkte at dette er noe jeg kom til å bli flau av om han gjor foran vennene mine, så jeg droppa han..

[Gjest LanaLane]

Jeg hadde det på samme måte som deg. Jeg kunne være dødsforelska i en fyr i flere år, men når han endelig sa at han likte meg fikk jeg panikk og spurta i andre retningen. Da han ble sammen med venninna mi, ble jeg forelska i ham igjen...yess da.

fant ut til slutt at det grunnet ut i forholdsangst. Jeg var redd for hva "folk" ville si om en evt kjæreste, forventinger, det å vise seg sammen, ja jeg pirket opp i alle de mest latterlige "feilene" han hadde.

Han kunne være for snill,for kjekk, for flink på skolen,for sjarmerende, for godt likt etc. Latterlig.

Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte skjerpe meg og hoppe uti det. Bodde på andre siden av atlanteren, så det var ikke like skummelt og alvorlig som her hjemme. Vet ikke om jeg hadde tatt samme valget om dette skjedde i Norge.

Nå er vi iallefall sammen på 3 året, tenk om jeg ikke hadde tort???

Endret 6. desember 2008 av LanaLane

[venus_]

Takk for svar. Kjenner meg helt igjen i beskrivelsen din. Kanskje jeg også bare skal hoppe i det neste gang. Kankskje det bare er en "kneik" jeg må over, så kommer følelsene tilbake..

[Gjest Gjest_pernille_*]

jepp, kjenner meg igjen her:) møter en fyr som er bra på alle måter, men begynner å kjede meg veldig fort og tenker at kanskje gresset er grønnere på den andre siden... det er det jo som regel ikke, men det er noe med den spenningen man får når ting er helt ferske:)

håper vel at den dagen man møter Den Rette så slutter man å tenke sånn automatisk;) for man kan jo ikke gå rundt og være nyforelska hele tida uansett, sånn er det bare... men GUD så deilig den følelsen er...........

[Gjest Gjest]

Møter man den rette er det ikke spørsmål en gang, den faller bare naturlig...

[Cognizance]

Dette er så frustrerende. Jeg blir forelska i en fyr, og prøver meg. Men så fort jeg "har han" så blir det kjedelig og jeg mister følelsene. Er vel noe med at jeg alltid finner en "feil" (som feks at fyren er for lav, selv om der jo er en helt absurd grunn til å ikke like noen), og tenker at jeg kan jo finne en som er bedre. Selv om fyren er kjempebra! Men nå er det nok, vil finne meg en kjæreste!

Noen som har det på samme måte?

Det kan være at du har et selvbilde som tilsier at du ikke fortjener at noen er glad i deg. Dermed får du bare bekreftelser der kjærligheten ikke blir returnert. Det du kansje trenger da for å få et forhold til å "fungere" er en kjæreste som behandler deg dårlig.

[venus_]

Det kan være at du har et selvbilde som tilsier at du ikke fortjener at noen er glad i deg. Dermed får du bare bekreftelser der kjærligheten ikke blir returnert. Det du kansje trenger da for å få et forhold til å "fungere" er en kjæreste som behandler deg dårlig.

Det der stemmer nok ikke på meg Men takk for svar.

[{Wilma}]

Jeg mister iallfall fort interessen om fyren blir veldig interessert veldig fort, og hvis jeg først finner en feil på han helt i starten, så henger jeg meg såpass opp i den at det sjelden er noe annet enn begynnelsen på slutten.

[Gjest Gjest]

Dette er så frustrerende. Jeg blir forelska i en fyr, og prøver meg. Men så fort jeg "har han" så blir det kjedelig og jeg mister følelsene. Er vel noe med at jeg alltid finner en "feil" (som feks at fyren er for lav, selv om der jo er en helt absurd grunn til å ikke like noen), og tenker at jeg kan jo finne en som er bedre. Selv om fyren er kjempebra! Men nå er det nok, vil finne meg en kjæreste!

Noen som har det på samme måte?

Det er i hvert fall bra du er ærlig. Mange damer har det som deg, men nekter for at de er sånn.

Nå har du så mange muligheter at du ikke har behov for å roe deg ned. Men jeg tror du vil vokse dette av deg, selv om det kan ta tid. Husk bare at endel damer som er vant til å kunne være kresne, plutselig kan bli desperate når eggstokkene rasler og de er blitt dumpet/avvist av en fyr.

[Gjest Hilde K S]

Jeg mister iallfall fort interessen om fyren blir veldig interessert veldig fort, og hvis jeg først finner en feil på han helt i starten, så henger jeg meg såpass opp i den at det sjelden er noe annet enn begynnelsen på slutten.

Jeg er helt nøyaktig make til deg.

[_Mayhem_]

f

Endret 17. juli 2017 av _Mayhem_

[Gjest Gjest]

Det kan være at du har et selvbilde som tilsier at du ikke fortjener at noen er glad i deg. Dermed får du bare bekreftelser der kjærligheten ikke blir returnert. Det du kansje trenger da for å få et forhold til å "fungere" er en kjæreste som behandler deg dårlig.

Veldig interessant, Cognizance! Jeg dater en mann som tydeligvis har det litt sånn. Han er så vant til krangling og styr at han alltid blir usikker og ikke vet hva han vil når han dater damer som ikke er sjalu, vanskelige og ustabile, selv om han ikke liker slike damer heller.

[stjernekyss]

Dette er jo typiskt da,

du treffer en mann, han virker spennende og flott. Du jobber for å få hans oppmerksomhet, kanskje han er litt tilbakeholden i begynnelsen som gjør att du bare ønsker han enda mer. Etterhvert "tester" du han og han biter fem på og det plutselig ikke er noe spennende lengre.

Jeg tror du ønsker en dominant og "sterk" MANN.

Altfor mange menn gir fra seg makten til ei jente fordi de tror hun vil sette pris på det.

Man gir fra seg makten igjennom for tidlig og for jevnlig gi komplimenter, gjøre tjenester, spørre hva hun vil, gjøre som hun vil.. etc etc.

Det er jo ikke akuratt vanskelig å forstå da menn siden vi blir født inn i verden blir foret med "villedende" tips om hvordan man får dama, att man må behandle henne som en dronning! Som om mannen bare er heldig om han får litt oppmerksomhet fra henne.

Det er jo helt feil i min mening, for å tiltrekke seg damer og holde på den må mannen utvise selvtillitt, kontroll og dominanse, da må kvinnen gjøre seg fortjent til oppmerksomhet og komplimenter. Istendenfor å få komplimenter servert på løpende bånd bare så du forhåpentligvis kan pule ham.

Og ærlig talt så må vel det være ganske fornærmende for kvinner også? Att noen tror man kan "kjøpe" sex fra deg ved å gi komplimenter/tjenester istedenfor å la lysten din bestemme selv..?

dette er iallfall NOE av hva jeg tror kvinner tiltrekkes av og hva jeg har lært.

Enkel analogi, Lois ville ha supermann ikke Clark Kent, selv om det var samme person. Grunn:

Supermann viser styrke, mot, selvsikkerhet.

Clark Kent skjuler sin styrke, mot og kysser lois's sin ræv med komplimenter og tjenester.

Jeg er enig i mye av det du sier her. Vil legge til en ting til også, som jeg tror er en stor grunn til at jeg kjeder meg så raskt sammen med gutter/menn som vil ha meg. Jeg føler meg overhodet ikke intellektuelt stimulert, føler ikke at motparten er utfordrende for meg, eller har noe å gi/lære meg. Jeg liker selvfølgelig følelsen av å bli vartet opp som en dronning, men det er aldri varig. Det er en lang vei å falle når disse guttene skjønner at jeg ikke er den gudinnen de så i meg, men et helt vanlig menneske. Vil heller ha en som ser meg som jeg er, og som utfordrer meg. Og ikke minst, som har en egen kjerne av styrke, og står støtt på egne ben. Som har sitt eget liv, som han makter å ta vare på. Lite er verre enn gutter som trenger en mamma i dama si.

Men dominans og kontroll? Så lenge det gjelder over eget liv, ikke partnerens. Ingen kan bestemme over meg. Og jeg vil sannelig få slippe å bestemme over noen andre.

[Kjetil S.]

Dette er så frustrerende. Jeg blir forelska i en fyr, og prøver meg. Men så fort jeg "har han" så blir det kjedelig og jeg mister følelsene. Er vel noe med at jeg alltid finner en "feil" (som feks at fyren er for lav, selv om der jo er en helt absurd grunn til å ikke like noen), og tenker at jeg kan jo finne en som er bedre. Selv om fyren er kjempebra! Men nå er det nok, vil finne meg en kjæreste!

Noen som har det på samme måte?

Endelig noen som er helt enig med meg i at høyde er en helt absurd grunn til å dumpe noen...!!!! :-))))))

[Gjest Gjest]

Jeg er enda verre.

Jeg kan bli litt betatt av en fyr 1ste gang til 2 gang jeg møter han.. så dabber det helt av.. uavhengig om han er hard to get, keen, unintressert eller hva som helst.. er ingenting som får meg til å holde på interessen.. Selv ikke da jeg møtte en som jeg nesten følte var en sjelevenn. Hadde skikkelig emosjonellt rush i 2-3 dager.. og så gikk det over, selv om jeg ser rent logisk at vedkommende og jeg har veldig bra kjemi. Han løp overhodet ikke etter meg, han var mye heller mer hard to get. Nå i det siste har han begynt å bli veldig keen dog. Ingen av delene gjør noe fra eller til. Jeg er helt emosjonellt distansert fra han. Og nei, jeg har ikke blitt såret masse i fortiden.. faktisk aldri blitt dumpa/sveket eller lignende.

For meg virker det nesten som om jeg er litt apatisk eller likegyldig i forhold til det hele..Hverken forelskelse eller noe virker særlig spennende lenger.

[Mr. Jones]

Mange flotte eksempler som bygger under det berømte sitatet "Jeg kommer aldri til å forstå meg på kvinner".

[Steinar40]

Av en eller annen grunn vil man ha det man ikke kan få.

[Gjest Mann30]

Klassisk damer dette. Det er ingen tvil om at jeg har soleklart mest draget på de damene jeg er noe nær likegyldig til. Hvis jeg er på date og egentlig skiter i om hun liker meg eller ikke, hvis jeg sjelden gidder å sende meldinger/ringe, hvis jeg ikke er spesielt interessert i noe seriøst, hvis jeg rett og slett er ganske kjip er damene absurd nok ofte veldig interessert - gjerne både to og tre år etter at en evt flørt endte!

Samtidig er det vanskeligere om jeg er ute med en jente jeg er keen på, og prøver å være en sjarmerende Mister Perfect.

It's a fucked up world;-)