På vei ut av forholdet

[Gjest Gjest]

Har tenkt lenge - i flere måneder - på å flytte fra min samboer. Tankene kverner rundt, og mye dreier seg om å se alt det negative ved han, antagelig for å forsvare et brudd overfor meg selv. Vi har et barn sammen, og jeg er gravid med nummer 2. I tillegg er jeg stemor for 2 barn. Når jeg flytter, er det en hel familie som blir ødelagt.

Jeg føler at jeg ikke orker mer. Jeg har forsøkt å snakke med han, men får bare negativ respons, eller ingen respons. Han skjønner nok ikke hvor sint og frustrert jeg faktisk er, men jeg kan ikke tvinge han til å respondere.

I starten når jeg begynte å tenke på å gå fra han, kjentes det som en tragedie, som om jeg ødela livet til barna våre. Men jeg føler ikke jeg klarer å være noen god mor heller, så lenge jeg mistrives så intenst i foholdet vårt og i hjemmet.

Jeg går til psykolog og får luftet tankene mine der, ned i den minste detalj. Jeg har kanskje kommet så langt i brudd-tankene at det er vanskelig å snu nå. Men jeg håper likevel fortsatt på et mirakel, at samboer plutselig skal komme meg i møte, i ord og handling.... Men innerst inne tror jeg vel aldri det kommer til å skje

Da blir jeg 50% alene med en 3 åring, med angst for hvordan det skal gå med henne i pappa-uka, når jeg ikke er der og kan passe på, og en liten baby i magen. Ikke har jeg familie/slekt her på stedet, og jeg er ikke flink til å be andre om hjelp. Jeg er ressurssterk og skal nok klare meg, men er redd prisen blir høy. Men prisen ved å bli virker enda høyere. Jeg føler meg helt verdiløs i dette forholdet, oversett og alene.

Kunne ønske jeg kjente noen som kunne støtte meg i hverdagen, både med det praktiske (få oversikt/orden i økonomien, finne en bolig, flytte, ordne i det nye hjemmet, ikke minst så det blir klart til en ny, liten baby) og med det sosiale, så jeg ikke faller sammen når det blir motgang og kjennes skummelt å stå helt alene.

Og jeg gruer meg sånn til hva jeg skal si til foreldrene mine, og hva de kommer til å tenke. Og hva jeg skal si på jobben. Alle kommer til å synes så synd på meg, og det vil jeg ikke. De kommer til å prate om meg, spesielt siden jeg er gravid, og spekulere på hva som har skjedd, hvorfor vi bryter opp....

Verst av alt; hva skal jeg si til 3 åringen? Hvordan blir det for henne å leve annenhver uke her og annenhver uke der?

Sist, men ikke minst; stebarna: for de blir det enda en ødelagt familie, de er ikke tenåringer ennå og har allerede vært gjennom en familieødeleggelse med rettsak og store konflikter. Og nå blir den nye familien også ødelagt....

Det er så vanskelig...

[Teriyaki]

Uff, skikkelig dårlig situasjon du er i!

Kan ikke komme med så mye råd, annet enn å si at jeg er selv skilsmissebarn, og det har gått helt fint med meg. Har ikke vært noe problem følelsesmessig sett å ha to hjem, har bare vært litt slitsomt fysisk sett.

Skjønner godt du tenker på dette med stebarna dine! Men sånn som jeg ser det, så har du egentlig ikke noe ansvar for de barna, i alle fall ikke når det er skilsmisse du tenker på. Da må du rett og slett gjøre det du selv føler er rett.

Vet han at du er på vei ut av forholdet?

[Gjest Gjest]

TS

Takk for svar:)

Nei, han vet vel ikke at jeg er på vei ut, han tror vel at jeg må være gal hvis jeg forlater han mens jeg er gravid, men han har ikke gjort noen tilpasninger for å lette hverdagen for meg mens jeg har vært plaget med kvalme og trøtthet, så jeg tror ikke det blir noe tyngre å bo alene som gravid, enn å bo sammen med han.

Men jeg har mange ganger foreslått både samlivskurs, familievernkontor, barnevakt for å frigjøre voksentid sammen, advokat for å sette opp samboerkontrakt.... Ingenting er han med på. Han må vel begynne å skjønne snart at det går en grense for meg også, men i mine grublerier framstår han mer og mer som en selvsenrert egoist. Det gjør det jo vanskeligere å mobilisere ressurser/motivasjon til å bli i forholdet. Kunne ønske jeg kunne snakke med han, men det er akkurat det jeg ikke kan. Jeg blir nødt til å bestemme meg alene, og så bare fortelle han det, etter at jeg har funnet et sted å bo og bestilt time på fam.vernkontoret for å sette opp samværsavtale.

Ja, det er skikkelig dritt..

TS

[Teriyaki]

Kan jo være han bare trenger å våkne opp litt. Du bør kanskje fortelle han at du er på vei ut, og se om det blir noen endringer eller ikke. Kanskje han egentlig trives i forholdet? Hvis han trives, så er det jo klart han ikke ser poenget i å gjøre noe for å forbedre det.

[Gjest Gjest]

TS

Tja, føler vel at han kanskje ikke trives for tiden han heller, han merker vel at jeg er gått i tenkeboksen. Jeg tror han er for stolt til å prøve å komme meg i møte, og redd for den dagen det definitivt er slutt. Han er ganske fasade-orientert, og jeg tror det vil tynge han stort å mislykkes på nytt. Jeg har liksom vært det pene og smarte ansiktet utad, mens han har kunnet bure seg inne på hjemmekontoret med jobbingen sin. Når jeg flytter, må han ut og møte verden igjen, gå på foreldremøter, hente/bringe i barnehagen, lage middag, gjøre det koselig hjemme. Egentlig gleder jeg meg til å kunne stelle i eget hjem, uten å han i nærheten. Det er bare det med barna som plager meg så intenst. Og angsten for hvordan det egentlig blir, å stå helt alene.... (men godt å høre at man kan komme uskadd gjennom en barndom som skilsmissebarn:)

TS

[Wenke]

ville bare gi deg en klem og ønske deg lykke til! Tøffe valg, men noen ganger er det nødvendig....