Mannen min tar antidepressiva -

[Gjest overrasket]

Jeg fant helt tilfeldigvis ut at mannen min tar Seroxat. Jeg skulle sette sammen et nytt nattbord fra IKEA, og siden vi har et make så tok jeg ut skuffene i hans for å se på en detalj. I skuffen lå en resept på Seroxat som var hentet ut på nå i høst. Den lå lang bak i skuffen, men siden jeg tok ut hele så fant jeg den.

Huff, jeg ble lei meg. Ikke fordi han er deprimert (jo, selvfølgelig derfor også), men fordi han ikke har fortalt meg noe.

Vi har ikke vært sammen så lenge, og har begge vært gjennom en tøff tid med hver vår skilsmisse.

Vi snakker alltid veldig åpent sammen, og anledningene har absolutt vært tilstede for å fortelle meg det.

Det er ikke at jeg på død og liv skal vite alt, men fordi jeg ville hatt bedre anledning til å støtte han og kanskje forstå det han går igjennom. Han skal alltid være så "tapper" og tilstede for alle andre, men stakkars han har absolutt nok med seg selv.

Pillene har han fått en god tid etter at han møtte meg, så dette er ikke noe han har gått på.

Jeg kan ikke spørre han rett ut, for det synes jeg ikke passer seg. Jeg vil ikke være bekjent av å være en "skuffesniker", og jeg vil at han skal skjønne at han kan ha et privatliv.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg gjøre noe?

[Gjest Gjest]

Jeg forteller ingen om medisinene mine.

Jeg skammer meg. Det er vondt. De hjelper, men følelsen av at jeg trenger de for å være normal er en tung og vond en. Jeg vil ikke at kona skal se på meg som jeg ser på meg. Jeg vil ikke at hun skal se hvor svak jeg er, hvor vanskelig dette er. Jeg vil ikke at hun skal vite at jeg er en dott som ikke kan være meg selv uten kjemi.

Jeg vet at hun hadde støttet meg. Jeg vet at hun ikke hadde elsket meg mindre. Men jeg vet også hva jeg selv føler. Og jeg føler at det hadde ikke blitt noe bedre av att hun hadde visst om det. (Bare det lille jeg leser hos deg. Stakkars han, han har nok med seg selv. Han må støttes og forståes... Sånt får ikke en mann til å føle seg som en mann).

Legg den tilbake. Lat som ingenting.

[Gjest Gjest]

Jeg forteller ingen om medisinene mine.

Jeg skammer meg. Det er vondt. De hjelper, men følelsen av at jeg trenger de for å være normal er en tung og vond en. Jeg vil ikke at kona skal se på meg som jeg ser på meg. Jeg vil ikke at hun skal se hvor svak jeg er, hvor vanskelig dette er. Jeg vil ikke at hun skal vite at jeg er en dott som ikke kan være meg selv uten kjemi.

Jeg vet at hun hadde støttet meg. Jeg vet at hun ikke hadde elsket meg mindre. Men jeg vet også hva jeg selv føler. Og jeg føler at det hadde ikke blitt noe bedre av att hun hadde visst om det. (Bare det lille jeg leser hos deg. Stakkars han, han har nok med seg selv. Han må støttes og forståes... Sånt får ikke en mann til å føle seg som en mann).

Legg den tilbake. Lat som ingenting.

Nøyaktig slik jeg føler det også. Jeg går også på antidepressiva og er mann.

[Gjest TS.]

Hei. Hovedinnlegger her.

Tusen takk for svar begge to. Dere hjelper meg å forstå.

Kan jeg få spørre noen spørsmål?

Bare for å gi litt bakgrunn. Både jeg og mannen er ressursterke personer. Vi lever et godt samliv, barna går godt overens og vi har gode jobber og god økonomi. Men som jeg sa innledningsvis så har vi begge "nettopp" vært gjennom skilsmisse og alt det som det innebærer (inkludert rote opp i gammelt grums).

Mannen har en ansvarsfylt stillig og reiser mye, Jeg vet og merker at han kan være innmari sliten. Det er helt ok, og jeg støtter han 100% i det han ønsker å gjøre.

Det jeg tenker; hadde det ikke vært enklere, greiere, en lettelse å "legge kortene på bordet"? Bare si ifra at "Hei kone, jeg føler meg uvanling sliten og har tunge tanker. Jeg er deprimert og har besluttet å få hjelp for det"

Jeg ser det på som en styrke å be om hjelp og forståelse når man trenger det.

Jeg ser absolutt poenget dere med ikke å dille og dulle med han. Han er mann på den mten jeg liker menn skal være, og jeg ønsker ikke å dynge han ned i duftlys og meditasjon.

Vil dere forlelle litt mer om hvorfor dere har valgt å holde det hemmelig for partneren deres?

[Gjest TS.]

PS: beklager skrivefeil. Det gikk litt fort for seg...

[Gjest Gjest]

Nå må du endelig huske at jeg kan bare svare for MEG. Hva som foregår med mannen din kan jeg ikke svare på. Det jeg sier kan være langtifra det han føler.

Det jeg tenker; hadde det ikke være enklere, greiere, en lettelse å "legge kortene på bordet"? Bare si ifra at "Hei kone, jeg føler meg uvanling sliten og har tunge tanker. Jeg er deprimert og har besluttet å få hjelp for det"

Jeg ser det på som en styrke å be om hjelp og forståelse når man trenger det.

DU ser det som styrke. DU syns det hadde vært beste. Det gjør ikke jeg. Jeg ser det bare som svakhet.

"Hei kone, jeg er en svak liten dott du må ta vare på. Jeg vet at du falt for meg fordi jeg var denne ressurssterke, fysisk sterke mannen, og han ser jeg desverre ut til å bli mindre og mindre av. Jeg har bestemt meg for å søke hjelp; jeg er ikke mann nok til å håndtere dette selv."

Jeg skjønner at DU føler at dette ikke stemmer, men det hjelper ikke. Du kan fortelle meg at julenissen finnes alt du orker, du kan TRO det så mye du vil, men så lenge jeg vet at det ikke stemmer så kommer jeg aldri til å tro det.

En lettelse? Det hadde vært en lettelse for deg, men ikke for meg. Det hadde gitt meg tusen nye problemer. I stedet for å håndtere det, i stillhet og på egenhånd, så hadde det blitt ditt problem også. Jeg hadde hele tiden tenkt på hva du tenker om det, og i stedet for å senke skuldrene så hadde jeg bare blitt enda mer stressa, enda mer opptatt av å vise hvor mann jeg er.

Du forventer at jeg skal gjøre det du hadde gjort. Men du er ei dame. Jeg er en mann.

Jeg er helt for likestilling, og ingen er så for at kvinner kan og får gjøre det samme som menn som meg. Men vi er to forskjellige dyr. Jeg kommer ikke til å reagere på dette som deg. Din logikk er ikke min.

Du tenker som så at "hvis jeg hadde hatt det sånn så hadde jeg gjort sånn i stedet, det hadde jo vært mye bedre". Og det er greit. Men du har nødt til å forstå at han mest sannsynlig tenker på helt andre måter, og at han har en jævla god grunn for å holde det skjult for deg.

Vil dere forlelle litt mer om hvorfor dere har valgt å holde det hemmelig for partneren deres?

Av grunnen jeg skriver over. For å beskytte henne, for å beskytte meg selv, og for å komme meg igjennom dette raskest mulig.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Tenk på dette da! Han har hatt det vondt og følt seg uvel.

Han har ikke villet fortelle dette til deg, ikke for å juge på noen måte men fordi han ikke vil prate om det, men han vil gjøre noe med det i hvert fall.

Tenk deg hvor mye mot det har kostet han å gå til legen for å fortelle om sin angst?

Han vet om det, han lider, men han gjør noe med det!

Legen forstår han og skriver ut medisiner som du skal vite at ikke virker TVERT, det tar ca 2-3 mnd før dem virkelig hjelper - husk på det!

Støtt han og prøv å komme innpå dette med angst og medisiner!

[Gjest Gjest]

Nå må du endelig huske at jeg kan bare svare for MEG. Hva som foregår med mannen din kan jeg ikke svare på. Det jeg sier kan være langtifra det han føler.

DU ser det som styrke. DU syns det hadde vært beste. Det gjør ikke jeg. Jeg ser det bare som svakhet.

"Hei kone, jeg er en svak liten dott du må ta vare på. Jeg vet at du falt for meg fordi jeg var denne ressurssterke, fysisk sterke mannen, og han ser jeg desverre ut til å bli mindre og mindre av. Jeg har bestemt meg for å søke hjelp; jeg er ikke mann nok til å håndtere dette selv."

Jeg skjønner at DU føler at dette ikke stemmer, men det hjelper ikke. Du kan fortelle meg at julenissen finnes alt du orker, du kan TRO det så mye du vil, men så lenge jeg vet at det ikke stemmer så kommer jeg aldri til å tro det.

En lettelse? Det hadde vært en lettelse for deg, men ikke for meg. Det hadde gitt meg tusen nye problemer. I stedet for å håndtere det, i stillhet og på egenhånd, så hadde det blitt ditt problem også. Jeg hadde hele tiden tenkt på hva du tenker om det, og i stedet for å senke skuldrene så hadde jeg bare blitt enda mer stressa, enda mer opptatt av å vise hvor mann jeg er.

Du forventer at jeg skal gjøre det du hadde gjort. Men du er ei dame. Jeg er en mann.

Jeg er helt for likestilling, og ingen er så for at kvinner kan og får gjøre det samme som menn som meg. Men vi er to forskjellige dyr. Jeg kommer ikke til å reagere på dette som deg. Din logikk er ikke min.

Du tenker som så at "hvis jeg hadde hatt det sånn så hadde jeg gjort sånn i stedet, det hadde jo vært mye bedre". Og det er greit. Men du har nødt til å forstå at han mest sannsynlig tenker på helt andre måter, og at han har en jævla god grunn for å holde det skjult for deg.

Av grunnen jeg skriver over. For å beskytte henne, for å beskytte meg selv, og for å komme meg igjennom dette raskest mulig.

Vi tenker nøyaktig likt. Dette er nøyaktig hva jeg ville skrevet også. Jeg føler det likedan. Min kone vet heller ikke om mine "problemer".

Hadde jeg vært TS, hadde jeg bare "glemt" den resepten. Om du ikke greier å glemme det, så "skyv det under teppet" og tenk at det går over. Det tar bare litt tid, men vit at han istedet for å la problemene vokse har vært modig nok til å søke hjelp.

[Ethereal]

Det jeg tenker; hadde det ikke vært enklere, greiere, en lettelse å "legge kortene på bordet"? Bare si ifra at "Hei kone, jeg føler meg uvanling sliten og har tunge tanker. Jeg er deprimert og har besluttet å få hjelp for det"

Det ville kanskje vært enklere, men det er utrolig vanskelig å skulle fortelle en slik ting til andre mennesker, spesielt hvis man føler skam. Det er jo også veldig privat, og man føler at ingen andre har noe med dette å gjøre. Vanskelig å forstå hvis man ikke er deprimert eller går på medisiner altså..

Endret 6. desember 2008 av Ethereal

[Cata]

Signerer langt på vei det gjest i innlegg nr. 6 sier.

Jeg går på antidepressiva og skammer meg ikke det bøss for det. Er også åpen om det til arbeidskamerater og sånn, selv om jeg ikke snakker om det til daglig.

Partner har jeg ikke, men jeg har valgt å ikke si et ord om det til min nærmeste famile - rett og slett fordi de ville komme til å bekymre seg og mase noe inni granskauen.

Er man deprimert så er toleranseterskelen for mas og innblanding heller laber og de om står en nær har en tendens til å gnåle om "hvordan går det" i tide og utide. Greit, det er godt ment - men det er også slitsomt så det holder.

Derfor skjønner jeg mannen din godt. "Vil du ikke snakke om det?" er et spørsmål som kan være ganske slitsomt å forholde seg til, for man vil ikke alltid snakke om det. Man vil prøve å leve mest mulig som vanlig, holde hjulene i gang og vente til det går over.

[Gjest Gjest]

Slikt forteller man til en kjæreste/samboer/ektefelle man står nær, som man som oftes gjør.

Antideppresiva vil ofte føre med seg bivirkninger, og man vil noen ganger endre væremåte. For at partneren skal forstå hvorfor er det viktig å å være åpen med at man tar medikamenter. Jeg stengte alt inne i mange år, men har i senere tid utviklet panikkangst, fordi jeg skulle bevare stoltheten. Anbefales ikke.

[Gjest *smak*]

Slikt forteller man til en kjæreste/samboer/ektefelle man står nær, som man som oftes gjør.

Antideppresiva vil ofte føre med seg bivirkninger, og man vil noen ganger endre væremåte. For at partneren skal forstå hvorfor er det viktig å å være åpen med at man tar medikamenter. Jeg stengte alt inne i mange år, men har i senere tid utviklet panikkangst, fordi jeg skulle bevare stoltheten. Anbefales ikke.

Det er viktig å få utløp for følelser der og da, da man kan utvikle psykisk sykdom om man stenger alt inne, enig med deg der..

Det er synd at mannen din går å lider i stillhet, tenk på all støtten han kunne få om han åpnet seg og fortalte hvordan han har det. Men det er egentlig typisk menn, hvorfor det vet jeg ikke..

Endret 6. desember 2008 av *smak*

[Gjest Gjest]

Det er viktig å få utløp for følelser der og da, da man kan utvikle psykisk sykdom om man stenger alt inne, enig med deg der..

Det er synd at mannen din går å lider i stillhet, tenk på all støtten han kunne få om han åpnet seg og fortalte hvordan han har det. Men det er egentlig typisk menn, hvorfor det vet jeg ikke..

Og det der er så typisk kvinner. Snakke i stykker alt og forvente at deres "støtte" vil gjøre hele forskjellen.

[Cata]

Og det der er så typisk kvinner. Snakke i stykker alt og forvente at deres "støtte" vil gjøre hele forskjellen.

Så enig. Innimellom så er det bedre å ikke oppleve mas fra omgivelsene og la ting gå sin gang. Ikke alt blir bedre om man snakker om det.

[Gjest Gjest]

Slikt forteller man til en kjæreste/samboer/ektefelle man står nær, som man som oftes gjør.

Antideppresiva vil ofte føre med seg bivirkninger, og man vil noen ganger endre væremåte. For at partneren skal forstå hvorfor er det viktig å å være åpen med at man tar medikamenter. Jeg stengte alt inne i mange år, men har i senere tid utviklet panikkangst, fordi jeg skulle bevare stoltheten. Anbefales ikke.

Hvem sier at han ikke prater med noen? For alt vi (og TS) vet, så har han regelmessige samtaler med psykolog.

Er jo godt mulig at han vil skjerme TS her fordi han opplever det slik det er nevnt flere ganger tidligere i tråden. Men igjen.. Hvem vet hvordan mannen til TS opplever ting.

Alt her på KG blir bare spekulasjoner :-)

[Gjest Gjest]

Så enig. Innimellom så er det bedre å ikke oppleve mas fra omgivelsene og la ting gå sin gang. Ikke alt blir bedre om man snakker om det.

Det å ikke fortelle om sine medisiner til ektefelle/samboer er egoistisk, feigt og svikefullt. Spesielt viktig er det å være åpen omkring medisiner som kan gi bivirkninger som kan påvirke adferden. Den som fant denne resepten, må føle seg sveket. Mannen må konfronteres med funnet og avkreves en forklaring på sitt hemmelighold.

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet,

mrs_bond, mod

[Gjest Gjest]

Det å ikke fortelle om sine medisiner til ektefelle/samboer er egoistisk, feigt og svikefullt. Spesielt viktig er det å være åpen omkring medisiner som kan gi bivirkninger som kan påvirke adferden. Den som fant denne resepten, må føle seg sveket. Mannen må konfronteres med funnet og avkreves en forklaring på sitt hemmelighold.

Du må være rablende naiv.

"Egoistisk, feigt og svikefult"?

Det er jo flott at verden er så svart/hvitt for deg, for for resten av menneskeheten så pleier det å være litt mer innviklet.

[Gjest ?]

Det å ikke fortelle om sine medisiner til ektefelle/samboer er egoistisk, feigt og svikefullt. Spesielt viktig er det å være åpen omkring medisiner som kan gi bivirkninger som kan påvirke adferden. Den som fant denne resepten, må føle seg sveket. Mannen må konfronteres med funnet og avkreves en forklaring på sitt hemmelighold.

"påvirke adferden", på hvilken måte? De fleste vil ikke forandre adferd i annen grad enn at de føler seg mindre deprimert/mindre angstfylt. Man blir ikke en annen person av å bruke antidepressiva.

[Gjest Gjest]

Siste gjest: Tror ikke du vet helt hva du snakker om. Enkelte blir likegyldige, verken glade eller spesielt leie. De har en litt "gi-faen-holdning", og dessuten blir ofte mange slappe og trøtte.