Viselighet, hvor? ( hjertesukk)

[Gjest Frida Tusenfryd]

Voksne, viselige mennesker...Fins de?

Jeg skulle gladelig betalt for å ha et slikt menneske som jeg kunne ringe til, ta en kopp kaffe med , rådføre meg med.

Jeg er i begynnelsen av 30 årene, og jeg skulle så inderlig ønske at jeg kjente noen voksne mennesker som bar preg av å ha levd litt lenger og var mer viselige enn meg.

Hvor er de som kan bidra med noe jeg ikke vet?

Hvem kan jeg spørre til råds?

Min foreldregenerasjon har mer enn nok med seg selv.

Og kommer man i snakk med noen som er over 50 så er de sjelden opptatt av noe utover seg selv.

Viselighet kommer sannelig ikke automatisk med alderen.

Det er så skuffende.

Det eneste jeg kan gjøre er å bestemme meg for å ikke bli slik selv. Ikke være slik selv.

Selvopptatte voksne mennesker som ikke klarer å overskue sitt eget forgodtbefinnende og se at det finnes yngre mennesker som trenger forbilder, trenger råd, trenger en trygg favn.

Min mor sa en gang : "Egentlig trenger vi foreldre hele livet"

Hun har rett, egentlig så gjør vi det.

Egentlig.

[Gjest Gjest]

Og du understreker at vår generasjon bare forlanger og forlanger.

Hvorfor skal de si "hva kan jeg gjøre?" når du ikke gjør det?

Du mener jo åpenbart at du gjør det fordi "du ikke skal bli som dem", men hele innlegget ditt oser av meg, meg, meg!

Jeg trenger noen, jeg trenger en trygg havn, jeg trenger foreldre, jeg trenger hjelp, jeg trenger forbilder, jeg er skuffet, jeg vil ha, jeg, jeg, jeg.

Det er synd at du ikke har de menneskene du skulle ønske du hadde rundt deg, men du kommer i alle fall ingen vei på denne måten.

Jeg skal svare på spørsmålet ditt også. Ja, de finnes. Vise, gode mennesker med erfaringer og kunnskap jeg ikke har og som jeg kan lære av.

Jeg er så heldig at jeg har mange av de. Og jeg har fått de ved å gi av meg selv.

Ved å være det jeg ønsker å få fra de. Ikke ved å forvente og forlange.

Å forvente at vishet kommer med alder blir som å forvente at kjøtt blir godt simpelten ved å legge det på en varm plate. Og å bli sint fordi mennesker bryr seg mest med sitt og sine blir for dumt; slik er det med de aller fleste av oss. Hvis du ikke føler at du har fått dette av dine egne, så er det et helt annet problem.

[Gjest Frida Tusenfryd]

Og du understreker at vår generasjon bare forlanger og forlanger.

Hvorfor skal de si "hva kan jeg gjøre?" når du ikke gjør det?

Du mener jo åpenbart at du gjør det fordi "du ikke skal bli som dem", men hele innlegget ditt oser av meg, meg, meg!

Jeg trenger noen, jeg trenger en trygg havn, jeg trenger foreldre, jeg trenger hjelp, jeg trenger forbilder, jeg er skuffet, jeg vil ha, jeg, jeg, jeg.

Det er synd at du ikke har de menneskene du skulle ønske du hadde rundt deg, men du kommer i alle fall ingen vei på denne måten.

Jeg skal svare på spørsmålet ditt også. Ja, de finnes. Vise, gode mennesker med erfaringer og kunnskap jeg ikke har og som jeg kan lære av.

Jeg er så heldig at jeg har mange av de. Og jeg har fått de ved å gi av meg selv.

Ved å være det jeg ønsker å få fra de. Ikke ved å forvente og forlange.

Å forvente at vishet kommer med alder blir som å forvente at kjøtt blir godt simpelten ved å legge det på en varm plate. Og å bli sint fordi mennesker bryr seg mest med sitt og sine blir for dumt; slik er det med de aller fleste av oss. Hvis du ikke føler at du har fått dette av dine egne, så er det et helt annet problem.

Og det var?...

Synes du skyter litt over mål her...

Men jeg gjorde kanskje ikke helt klart at jeg snakker for fler enn meg selv?

Og understreket jeg at deres generasjon bare forlange og forlanger?

Nå er jeg ikke helt med..)

Det jeg mente er at mange av den såkalte dessertgenerasjonen ikke har tanke eller overskudd til å engasjere seg utover sine egne stuevegger.

Når du skriver at jeg også kun tenker på "meg, meg , meg" så blir jeg nødt til å fortelle deg at det livet jeg har levd i stor grad har dreid seg om mennesker som av forskjellige grunner faller utenfor det gode selskap. I dette arbeidet som jeg begynte i ung alder har jeg ofte savnet voksne mennesker som kunne gi meg råd og støtte meg. Men de fantes ikke!

De var for opptatt av sitt eget hus, sine egne ambisjoner,sitt eget liv.

Jeg var forelder, støtte , forbilde men hadde selv ingen.

Og dette jeg skriver om gjelder ikke bare meg.

Jeg tør påstå at min generasjon og de etter meg på mange måter er en foreldreløs generasjon som må finne ut av det meste selv.

Det "ironiske" er at du selv sikkert tilhører den foreldregenerasjonen jeg snakker om. Og : jada, du har sikkert de og det du trenger!

Deres foreldregenerasjon igjen var nemlig ikke fullt så seg selv nok.

Synd dere ikke klarte å bringe det videre til neste generasjon igjen.

synd.

[Gjest *Mim*]

Det er kanskje litt drøyt å håpe at en hel generasjon er vis?

Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Synes det finnes mange støttende og kloke mennesker der ute - om man åpner opp for dem. Synd at du opplever å stå alene.

[Gjest Gjest]

Du ts...ikke for å krangle, men hvilken aldersgruppe er det du mener tilhører dessertgenerasjonen?

Dessertgenerasjonen er normalt brukt på de som ble født i årene rett etter 2. verdenskrig.

De som var mellom 25 og 35 da finanskrisen trådde til for fullt på slutten av 80-årene, er iallefall ikek noen dessertgenerasjon. Svært mange av dem sleit som gale i flere år etter at alt kollapset sist. At mange av dem nå begynner å få det romslig er dem vel undt.

Ellers er jeg enig med deg. Klokskap er en god egenskap. Også er det jo så mye mer interessant å snakke med noen som har fokus på litt andre områder enn seg selv.

[Gjest strykebrett]

Kanskje du kan melde deg frivillig til å gjøre no hyggelig på et eldresenter? da får du jo snakke med masse mennesker som har levd lengre enn deg...

[Gjest Frida Tusenfryd]

Du ts...ikke for å krangle, men hvilken aldersgruppe er det du mener tilhører dessertgenerasjonen?

Dessertgenerasjonen er normalt brukt på de som ble født i årene rett etter 2. verdenskrig.

De som var mellom 25 og 35 da finanskrisen trådde til for fullt på slutten av 80-årene, er iallefall ikek noen dessertgenerasjon. Svært mange av dem sleit som gale i flere år etter at alt kollapset sist. At mange av dem nå begynner å få det romslig er dem vel undt.

Ja , de jeg tenker på er nå i 60 årene.

[Gjest Gjest]

Det er kanskje litt drøyt å håpe at en hel generasjon er vis?

Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Synes det finnes mange støttende og kloke mennesker der ute - om man åpner opp for dem. Synd at du opplever å stå alene.

Jeg snakker om den rådende mentaliteten blant de av dessertgenerasjonen.

Det finnes selvfølgelig støttende, kloke mennesker blant disse også.

[Gjest Frida Tusenfryd]

Kanskje du kan melde deg frivillig til å gjøre no hyggelig på et eldresenter? da får du jo snakke med masse mennesker som har levd lengre enn deg...

Joda, men nå snakker jeg om svikten i min foreldregenerasjon.

Å besøke gamle på aldershjem kan ikke bøte på den svikten dessertgenerasjonen presenterer for min generasjon.

[Gjest Frida Tusenfryd]

Mener dere virkelig at dere ikke skjønner hva jeg snakker om?

Jeg har snakket med flere på min egen alder ( mid 30) som har samme opplevelsen som meg...

[Gjest Gjest]

Mener dere virkelig at dere ikke skjønner hva jeg snakker om?

Jeg har snakket med flere på min egen alder ( mid 30) som har samme opplevelsen som meg...

Joda, jeg skjønner hvilke egenskaper du savner hos andre, men jeg er uenig i at du grupperer dette i forhold til generasjon.

Det finnes egoister i alle generasjoner, og det finnes omtenksomme mennesker i alle generasjoner.

Jeg er et menenske som ikke synes det er så interessant når alle samtaler skal dreie seg om siste shoppingkupp, barns bærsjebleier, baksnakking av naboer/kollegaer o.l. Men jeg tiltrekker meg svært ofte folk med slike interessefelt. Tror det skyldes at jeg lytter og ikke dytter mitt liv over på dem. Aner ikke, det er iallefall både slitsomt og negativt, så nå driver jeg og revurderer litt her - skal iallefall bli flinkerer til å si nei.

Min manns farmor døde i en alder av 90 år, og jeg verket etter å sitte og høre på hun fortelle om sin barndom og ungdom, men det var hun overhodet ikke interessert i - hun ville heller fortelle om alle hun ikke likte, og hvor fin liten snuskeruskegutt sønnen hennes på nesten 70 var.

Så ja: Hvor er den gode samtalen?

[Gjest Frida Tusenfryd]

Joda, jeg skjønner hvilke egenskaper du savner hos andre, men jeg er uenig i at du grupperer dette i forhold til generasjon.

Det finnes egoister i alle generasjoner, og det finnes omtenksomme mennesker i alle generasjoner.

Min manns farmor døde i en alder av 90 år, og jeg verket etter å sitte og høre på hun fortelle om sin barndom og ungdom, men det var hun overhodet ikke interessert i - hun ville heller fortelle om alle hun ikke likte, og hvor fin liten snuskeruskegutt sønnen hennes på nesten 70 var.

Så ja: Hvor er den gode samtalen?

Ha ha... der kjenner jeg meg igjen ja...

Der sitter man og ønsker de skal øøøøse av sin visdom...men nei..

Jeg er selvfølgelig enig i at det finnes bra og dårlige egenskaper i alle generasjoner, men jeg mener å se en tendens hos min foreldregenerasjon, kanskje fordi det er denne gruppen jeg, naturlig nok ,har mest med å gjøre?

[Gjest Gjest]

Ha ha... der kjenner jeg meg igjen ja...

Der sitter man og ønsker de skal øøøøse av sin visdom...men nei..

Jeg er selvfølgelig enig i at det finnes bra og dårlige egenskaper i alle generasjoner, men jeg mener å se en tendens hos min foreldregenerasjon, kanskje fordi det er denne gruppen jeg, naturlig nok ,har mest med å gjøre?

Jeg bare lurer litt... Hva gjør du når du snakker med tenåringer? Øser du av din visdom fordi du har levd dobbelt så lenge som dem? Eller snakker du om hverdagslige ting?

Jeg har aldri forventet at noen (uansett alder) skulle øse sin visdom over meg. Faktisk tror jeg det hadde blitt ganske slitsomt om de gjorde det. Mine foreldre tilhørte den såkalte dessertgenerasjonen, og de var gode, varme foreldre. Men jeg forventet ikke mer av dem i voksen alder enn at huset deres alltid skulle være åpent for besøk av meg, og at jeg hadde noen å snakke med i både gode og tunge stunder. Mamma var god å snakke med. Ikke fordi hun hadde så mye mer visdom enn meg selv, men fordi hun var mammaen min og orket å lytte.

Jeg skjønner ikke dette behovet for at eldre mennesker skal være så prektige og ekstra givende. Kan de ikke bare få lov til å være seg selv? Det har i hvertfall jeg lyst til å være når jeg blir eldre.

PS: Eldre mennesker har vel opplevd ofte nok at de unge himler med øynene og klager når de snakker om de gode gamle dagene.

[Gjest blandesegbortialenemora]

Mener dere virkelig at dere ikke skjønner hva jeg snakker om?

Jeg har snakket med flere på min egen alder ( mid 30) som har samme opplevelsen som meg...

ja her er jeg på 36 år og har "et barn" av en mor på 69 år...og har et eget barn på 10 år! Huff, det er hardt å leva detta livet her! Men jammen meg har jeg klart meg, er faktisk selv en vis kvinne! Jeg har alltid møtt mennesker med et åpent sinn og hjerte, og har fått gaver og unike mennesker rundt meg i mitt liv, alt utifra hvilke VALG jeg har gjordt...og hvilket liv jeg lever...Jeg hadde igår besøk av en god gammel venninne, vi har opplevd LIVET, og gårdsdagens konklusjon var at vennskap må gis for å få noe ut av det...jeg elsker min venninne og jeg har mange gode venner i denne verdenen. Alle er unike, vise, flotte mennesker som gir meg masse av glede og sorg..."vi er født nakne og alene, slik dør vi og, men det er LIVET som skal leves imellom! Og hvis du ikke dør av det, vokser man på det"

Ønsker alle en riktig god dag.

Det er nå du er invitert til å ta dagen i favn,

som en dyrbar gjest.

[Gjest kaffedama]

Jeg har mange kloke mennesker rundt meg, både min foreldregenerasjon (55+) og min egen. Men det er kanskje ikke så ofte man tar seg tid til å snakke og lytte og gi og få råd? Tror kanskje at man eksplisitt må spørre etter råd hvis man skal få dem, mange (inkludert meg) er vel redd for å tre sine meninger ned over andre også.

[Gjest Gjest]

ja her er jeg på 36 år og har "et barn" av en mor på 69 år...og har et eget barn på 10 år! Huff, det er hardt å leva detta livet her! Men jammen meg har jeg klart meg, er faktisk selv en vis kvinne! Jeg har alltid møtt mennesker med et åpent sinn og hjerte, og har fått gaver og unike mennesker rundt meg i mitt liv, alt utifra hvilke VALG jeg har gjordt...og hvilket liv jeg lever...Jeg hadde igår besøk av en god gammel venninne, vi har opplevd LIVET, og gårdsdagens konklusjon var at vennskap må gis for å få noe ut av det...jeg elsker min venninne og jeg har mange gode venner i denne verdenen. Alle er unike, vise, flotte mennesker som gir meg masse av glede og sorg..."vi er født nakne og alene, slik dør vi og, men det er LIVET som skal leves imellom! Og hvis du ikke dør av det, vokser man på det"

Ønsker alle en riktig god dag.

Det er nå du er invitert til å ta dagen i favn,

som en dyrbar gjest.

Kunne ikke sagt det bedre selv. ;-)