I pose og sekk

[Gjest Kone og elskerinne]

For noen år oppdaget jeg at min mann var utro. Ved to anledninger. Jeg tilga ham, og han angret og lovte at han aldri skulle gjøre det igjen. Jeg trodde ham på det, og har ingen grunn til å tro at han har brutt det løftet, men usikkerheten har ligget der hele tiden. Jeg hadde aldri trodd at han skulle gjøre noe sånt mot meg. En stund tenkte jeg at jeg hadde en "til gode", og jeg hadde flere anledninger til å "ta igjen", men valgte å ikke gjøre det fordi jeg tenkte at det i alle fall ville bety begynnelsen på slutten av forholdet vårt.

Vi har to små barn, og har det ganske bra, i alle fall utad. Men de siste par årene så har han klaget veldig på meg, og det har tatt veldig på. Jeg ser at han har et poeng med klagene sine, men klaginga hans gjør meg ikke noe bedre. Snarere tvert imot. Og dersom jeg gjør slik han ønsker, så føler jeg aldri han synes det er bra nok. Han er utrolig krevende. Han har en lederstilling, og av og til så føler jeg nesten som om jeg er en ansatt som han stiller krav til.

Før sommeren så var det en fest på jobben hvor jeg kom i prat med en kollega som jeg har merket har kikket en del på meg i lunsjen osv. Han betrodde meg at han var veldig betatt av meg, og til og med at han drømte om å ha meg som elskerinne. Og så fikk jeg selvfølgelig veldig mange komplimenter (noe jeg nesten aldri får av mannen min lenger, iallfall ikke uoppfordret). Det skjedde ingenting på den festen, men jeg ble utrolig nok ganske betatt og tenkte mye på ham. Etter dette begynte vi å snakke mye sammen på msn i arbeidstiden, og flørtet med blikkene i lunsjen. Samtalene våre ble mer og mer intime, både følelsesmessig og med seksuelle hentydninger.

Han er også gift, men ekteskapet har vært følelsesløst i mange år, og kona hans ønsker ikke å skilles til tross for at hun ikke elsker ham og er enig i at de aldri burde ha giftet seg. Han har i mange år tenkt at han burde bryte ut, men har ikke hatt mot til det. Men etter våre samtaler, så har han nå tatt steget og har flyttet fra kona. Men jeg har hele tiden vært klar på at jeg ikke er der. Jeg ønsker fremdeles å være gift. Jeg elsker fremdeles mannen min, og tanken på å skulle skilles er helt forferdelig, og ikke kun pga barna.

Etter å ha snakket fram og tilbake rundt det med utroskap, og det faktum at vi likte hverandre så godt, så ble det til slutt at forholdet vårt gikk over til også å bli seksuelt. Vi har oss der det skulle passe, og har nok tatt en del sjanser. Både på jobb, på seminar, til og med hjemme hos meg mens mannen min har vært borte. Sexen er veldig god, men samtidig så er sexen med mannen min også bra. Etterhvert som jeg har fått ny selvtillit etter å ha truffet en som er helt fortapt i meg, så har situasjonen hjemme også blitt bedre.

Jeg er nesten blitt skremmende flink til å skjule følelsene jeg har for min elsker for min mann. Og det virker ikke som om han har den fjerneste mistanke til hva jeg driver med. Og det er også veldig sjelden jeg får dårlig samvittighet. Elskeren min vet at jeg ikke har tenkt å forlate mannen min, og selv om han drømmer om et liv sammen med meg, så aksepterer han at jeg ikke vil gå fra mannen min, og støtter meg i det. Han er rett og slett den "perfekte" elsker og venn.

Vi vet jo begge at dette ikke kan fortsette. Vi har prøvd å kutte ut, fordi vi ser at det ikke går i lengden. Av og til så håper jeg at han treffer en annen jente, så jeg kan gå tilbake til mannen min, men det ser ikke ut til at han ønsker seg noen andre akkurat nå. Og forsåvidt så passer det også ham midt i blinken å ha et hemmelig seksuelt og vennskapelig forhold til meg nå som han skal skilles.

Jeg skriver nok ikke dette så mye for å få råd. Jeg vet godt selv hvilke råd jeg burde gitt meg selv. Dette er nok mer en måte å få lettet mitt hjerte på. Min elsker kan jeg snakke med ALT om. Vi er veldig like, og tenker på samme måte. Og vi tenker ofte at vi kanskje ikke hadde passet sammen i et forhold egentlig. Vi vet at vi tar en utrolig stor risiko, eller nå er det vel jeg som risikerer mest. Det er også jeg som styrer det. Vi burde helt klart stoppe mens "leken er god" og ingen vet om det, men vi klarer det rett og slett ikke.

[Gjest Gjest]

Synes du burde skille deg fra mannen din. Utroskap er utroskap, uansett hvordan man vrir og vender på det, og det er aldri akseptabelt uansett.

Tenk litt på barna midt oppe i dette også. Hvordan tror du de vil få det dersom utroskapen kommer for en dag, og det blir full oppvask i hjemmet? De hadde nok hatt det bedre dersom dere skilte dere nå, siden verken du eller mannen din virker særlig lykkelige i forholdet.

[Gjest Gjest_Mann40_*]

Jeg skal ikke dømme noen. Det er det nok av andre som gjør her på forumet. Du skriver veldig åpent og fint. Du opplever tydeligvis det livet byr på, på godt og vondt. Vi lever ikke i en idealverden, men i en virkelighet som hele tiden byr på utfordringer. Særlig i forhold til andre mennesker. I din situasjon ville jeg tenkt over hvor jeg ville være om noen år. Vil du fremdeles være sammen med mannen din da? Eller vil du da ha skilt deg fra han? Jeg traff selv en elskerinne mens jeg var gift. Ekteskapet gikk imidlertid mot slutten, så jeg benyttet elskerinnen til å fremskynde det uunngåelige, skilsmisse. I dag er jeg sammen med elskerinnen og vi har det kjempefint. Hvis jeg hadde hatt det sånn passe fint i ekteskapet og ikke hadde hatt planer om skilsmisse, så hadde jeg nok rettet min oppmerksomhet mot en person og ikke to.

Lykke til!

[Gjest Kone og elskerinne]

Jeg skal ikke dømme noen. Det er det nok av andre som gjør her på forumet. Du skriver veldig åpent og fint. Du opplever tydeligvis det livet byr på, på godt og vondt. Vi lever ikke i en idealverden, men i en virkelighet som hele tiden byr på utfordringer. Særlig i forhold til andre mennesker. I din situasjon ville jeg tenkt over hvor jeg ville være om noen år. Vil du fremdeles være sammen med mannen din da? Eller vil du da ha skilt deg fra han? Jeg traff selv en elskerinne mens jeg var gift. Ekteskapet gikk imidlertid mot slutten, så jeg benyttet elskerinnen til å fremskynde det uunngåelige, skilsmisse. I dag er jeg sammen med elskerinnen og vi har det kjempefint. Hvis jeg hadde hatt det sånn passe fint i ekteskapet og ikke hadde hatt planer om skilsmisse, så hadde jeg nok rettet min oppmerksomhet mot en person og ikke to.

Lykke til!

Takk for konstruktivt innspill. Jeg ønsker nok innerst inne å finne fram til de gode følelsene jeg hadde for mannen min i starten. Som jo minner ganske mye om dem jeg nå har for elskeren min.

Jeg er realistisk og vet at hverdagen nok vil komme dersom jeg forlater mannen min og blir sammen med elskeren min.

Jeg vet jo også at for å satse på mannen min, så bør jeg jo rette all oppmerksomhet mot ham, men det er det som begynner å bli vanskelig.

[Gjest Kone og elskerinne]

Tar opp igjen denne tråden for litt oppdatering. Min elsker har nemlig nå truffet en annen dame, noe jeg forsåvidt har oppfordret ham til, fordi jeg ikke kan gi ham det jeg ønsker. Det har skjedd veldig nylig, og er helt i startfasen, og det er heller ikke sikkert det blir seriøst, men heldigvis så har han orientert meg, og det er nå på tide at jeg går videre.

Men i dag er jeg bare trist. Selv om det egentlig er dette jeg har håpet på. Jeg har lenge tenkt at det beste hadde vært om jeg sa stopp og konsentrerte meg om mannen min, men jeg har på en måte ikke vært klar. Den oppmerksomheten jeg har fått av elskeren min er noe jeg har nytt så til de grader, at å skulle nekte meg det, har vært nærmest utenkelig. Å bli forgudet og beundret har vært en rus så deilig, og noe jeg nesten hadde glemt var mulig.

Jeg er trist fordi dette nå er over, og jeg er nå veldig usikker på hvordan jeg skal gå fram i forhold til å lappe sammen forholdet til mannen min.

Jeg har nå sjansen til å starte på nytt, men samtidig så blir det vanskelig å gjøre det helt og holdent uten å fortelle hva som har skjedd. Men er det lurt mon tro? Selv om mannen min har vært utro selv, så er jeg neimen ikke sikker på om det er noe lurt å fortelle ham hva som har skjedd. Hadde det bare vært et ONS så hadde det kanskje vært enklere å fortelle det. Men jeg jobber jo sammen med min nå exelsker, og vil jo treffe ham hver dag, og dersom jeg legger alle kortene på bordet overfor min mann, så vil sikkert ikke det faktum være noe hyggelig for ham. Heldigvis så jobber jeg ikke tett med ham, så jeg tror det skal gå relativt greit etterhvert. Han har nok også vært mer forelsket i meg, enn jeg har vært i ham. Jeg kommer nok mer til å savne følelsen av å være tilbedt, enn akkurat ham, men allikevel føles det ganske trist akkurat nå.

Noen som har noen råd til hvordan jeg skal gå fram med å bedre forholdet hjemme? Kan tiden hjelpe meg her?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg vet ikke om jeg er den rette til å råde deg, siden jeg er oppe i noe av det samme selv.

Min tidligere elsker har valgt å fortelle kona om oss, og de går nå gjennom et helvete. Hvordan det vil falle ut er umulig å si, men jeg håper for ham at de finner ut av det og får det godt etterhvert, uansett hva utfallet blir.

Selv har jeg valgt å ikke fortelle noe hjemme. Jeg har nok ikke et like klart bilde av at jeg vil bli i mitt ekteskap, men akkurat nå er hensynet til barna det viktigste for meg, og jeg vil derfor prøve å få det til å fungere igjen.

Jeg tror dette er individuelt, hva som er rett for deg, er kanskje ikke det samme for andre. I og med at du egentlig vil tilbake til mannen din, og er usikker på hvordan han vil reagere hvis han fikk vite om forholdet, ville jeg valgt å vente for å se om tiden kan arbeide for deg.

Mannen jeg var sammen med, opplevde at han ikke kunne komme videre uten å fortelle det til kona. Jeg tror likevel han burde ventet, i alle fall til han hadde fått oss litt mer på avstand. Han er fremdeles forelsket i meg, og dette vet hans kone, og det er kanskje det som er verst for henne å leve med akkurat nå. Det er vanskelig å jobbe med et forhold, når man fremdeles har veldig sterke følelser for den andre.

Jeg er også usigelig trist, ville egentlig ikke avslutte forholdet, men vi forsto begge at vi måtte. Når det etterhvert kommer litt på avstand, merker jeg mye mer til den forferdelig dårlige samvittigheten jeg har for dette. Særlig tenker jeg på kona hans, som må ha det helt forferdelig. Hun er tross alt uskyldig oppi dette. Har også dårlig samvittighet overfor mannen min, selvsagt. Akkurat nå tror jeg han har best av å ikke vite. Men kommer jeg ikke videre, ikke klarer å stable forholdet oss imellom på beina igjen, så må det antagelig frem i lyset. Jeg velger å ta tiden til hjelp.

Antagelig er det mange som vil fordømme meg for dette, men det er det som føles mest riktig akkurat nå.

Bearbeid kjærlighetssorgen din - eller sorgen over ikke lenger å få den oppmerksomheten du har fått fra din elsker, og ta tiden til hjelp.

Lykke til!

[Gjest Kone og elskerinne]

Tusen takk for svar. Jeg tror nok det er best å ta tiden til hjelp i første omgang, ja. Ser egentlig ikke hva godt det kan gjøre å fortelle hva som har skjedd nå. Jeg må se det an, og heller håpe på at vi kan finne tilbake til følelsene vi hadde.

Innerst inne så ønsker jeg jo å finne tilbake til å kjenne den samme hengivenheten jeg fikk fra elskeren min fra mannen min. Det var jo sånn en gang, og det må jo være mulig å gjenfinne det? Rent praktisk så ligger forholdene nå bedre til rette enn noen gang. Vi har fått et roligere liv, ungene begynner å bli større og mer selvstendige og vi har mer tid til å dyrke egne interesser og hverandre.