flytte sammen?

[Gjest Anonymous]

Jeg har et problem som sliter meg helt ut for tida..

Saken er denne; Jeg har vært i et forhold i 3 1/2 år, hvor 2 av disse har vært langdistanse. Vi bodde på samme plass før jeg flyttet til andre kant av landet. Det har vært hardt å bo så langt fra hverandre, vi har sett hverandre ca en gang i mnd. De gangene vi har vært sammen har vi hatt det bra, stort sett, selv om jeg flere ganger har følt at jeg er usikker på om han er den rette for meg. Så har følelsen gått over igjen. Men siden jeg har vært så mye alene, har jeg fått god tid til å sulle meg inn i negative tanker. Har flere ganger tenkt at dette ikke er rett, men så kommer han på besøk og alt er bra igjen. Jeg er veldig glad i han og knyttet til han. Han er en flott fyr på mange måter, snill, omtenksom, steller hjemme,har et klokt hode og vi har samme humor. Det eneste jeg ser på som et stort problem er at han er sjenert og ikke like sosial som meg, og det er dette som har fått meg til å tvile.. Det er en ganske stor deal for meg. Jeg vet at jeg selv ikke er feilfri heller, og han klager aldri på meg, er nok fornøyd med det han har! Det kan bli et problem i tilfeller der vi er sammen med flere andre som han ikke kjenner, i møte med mine foreldre ol.

Nå har han lyst til å satse på forholdet ved å flytte til min by og flytte sammen med meg. Han er klar over mine tvil og hvordan jeg har hatt det ( er helt ærlig med han) men vil prøve allikevel. Det jeg er redd for er at det ikke kommer til å holde likevel, og tenker allerede på hva vi skal gjøre om det skjærer seg.Har aldri vært samboer før, og er vel og redd for den nye situasjonen, og om vi vil fungere sammen. Jeg har vært så lenge uten han at det på en måte er blitt en vane å være alene. Oppi alt så tenker jeg at jeg kanskje vil angre om jeg ikke gir det en sjanse. Jeg er i utgangspunktet en ganske skeptisk person som alltid tenker det verste. Jeg er veldig glad i han,og man vet jo ikke hva fremtida vil bringe. Kanskje jeg ser helt nye sider ved han som jeg ikke har sett før og som jeg vil sette så høyt at den tvilen jeg føler vil forsvinne? Jeg er 27 og han er 26. Er det noen som kan hjelpe meg, vær så snill! Dette gjør meg gal, og jeg må ta et valg snart.. Jeg er bare redd for å kanskje kaste bort tiden på noe som ikke er ment to be, men jeg er jo glad i han.. Hjeeelp!

[Suzy]

Han er vel den han er og så lenge han ikke plages med at du er mer utadvendt og sosial - hvorfor skulle du? :o

Mannen min er typen som kan være en hel kveld på fest og ikke snakke med noen - og fremdeles ha kosa seg veldig. Jeg er derimot typen som prater med alle - uten at det gjør ham noe.

Til å begynne med var jeg livredd for at han skulle føle seg utenfor, eller til sidesatt, men han var veldig fornøyd med å ha det slik. Han blir gjerne med på fester og sammenkomster, men får like mye ut av å se og høre som å prate sjøl tydeligvis...

Suz

[Bridget]

Ikke enkelt det der... Er det noe mulighet for at han kan flytte til samme sted som deg uten at dere flytter sammen? Da kunne dere jo brukt et halvår - år på å "teste" det sosiale liv før dere flytter sammen og kunne hatt en litt "myk" overgang til livet som samboende?

[Gjest Anonymous]

Det er ikke aktuelt, om han flytter hit så flytter vi sammen. Det jeg tenker er at det jo skal være en hyggelig begivenhet å flytte sammen, og ikke noe man går og grubler på om er riktig eller ei.. Jeg har det ikke godt nå, har skikkelig panikkfølelse inni meg, og vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Gjest Anonymous]

er det noen som har erfaringer å dele med meg, eller har vært i liknende situasjoner? Trenger desperat råd fra deg!!

[VesleBråka]

Been there.

Jeg synes ikke du skal flytte sammen med noen du er i tvil om er den rette for deg. Tvilen kommer for en grunn, selv om du ikke vil slippe den helt frem i lyset og anerkjenne den. Du skal flytte sammen med noen du ikke kunne tenke deg å leve uten, og gleder deg og kun har positive tanker om å flytte sammen med.

Jeg sa til ham jeg var sammen med at jeg ikke ville at han skulle si opp jobben og flytte til meg. Jeg hadde ikke noen tro på at det skulle gå, og ville ikke at han skulle rive opp hele livet sitt for å teste noe et par måneder, for så å flytte tilbake. Det ble slutt selvfølgelig.

Jeg synes ikke sjenertheten hans har så mye med saken å gjøre, det er en del av personligheten hans. Du må tenke på om du kan tenke deg å bo sammen med mannen i 2-3 år fremover..minst. (min ex var veldig sjenert også, så det ble litt kjedelig i lengden, selv om vi hadde det fint sammen vi to. Men det var ikke hovedgrunn til at det ble slutt.)

[Bridget]

Vel, har forsåvidt erfaring med det... Eksen min var usosial. Jeg ga det en sjanse, tenkte det kunne bedre seg, hvilke det ikke gjorde. Følte meg etterhvert innesperra og det endte med en vond skilsmisse...

Mange måter å være usosial på - min eks ville ikke være sammen med andre folk - ikke gå ut med andre, ikke invitere andre på besøk. Når vi var ute var det alltid bare han og jeg. Det ble veldig ensformig og kjedelig - jeg liker å ha folk rundt meg. Var også en del andre ting som ikke stemte med oss, men dette var en stor del av det.

Du skriver ingenting om hvordan usosial kjæresten din er og om det er andre ting du ikke føler stemmer. Og det er alltid en risiko for å bli såret. Det som er så fordømrade vanskelig er å vite hvor grensen går for å tørre å bli såra...

"Bedre å elsket å ha tapt enn aldri å ha elsket" er det et ordtak som sier. Såvidt jeg ser det må det verste være å kaste bort en sjanse til å bli lykkelig i frykt for at det skal gå galt - da kan man bli gående og angre til evig tid og tenke "skulle gitt det en sjanse". Men flytter dere sammen er jo risikoen der for at det kanskje ikke går og det kan bli fryktelig vondt. Hva om du setter opp en liste enten på papiret eller i hodet med fordeler og ulemper ved å flytte sammen eller å gjøre det slutt? - kan ofte hjelpe å sortere tankene. Flytter man sammen bør det jo være fordi man har lyst og fordi man tror man har en fremtid sammen....

Ble litt rotete dette, har det travelt, men jeg håper det ble noenlunde forståelig...

[Gjest Anonymous]

nå vet jeg at tvilen min henger sammen med at vi ikke har bodd på samme sted på 2 år. Tvilen viskes bort når vi er sammen. men jeg skjønner hva du mener, og tro meg, jeg har tenkt tanken..Nå er det slik at han er ferdig som student nå, og ikke har fått jobb, derfor passer det å gjøre det nå. Han er villig til å komme hit selv om han vet at jeg er i tvil. Synd at jeg ikke klarer å se alt det positive med han, og bare fokusere på det negative, for jeg er oppriktig glad i han og vi har hatt det mye fint sammen. Kanskje jeg er nødt til å jobbe litt med meg selv, og prøve å godta han slik han er? Det jeg er redd for er det ukjente..

[Gjest Anonymous]

kjæresten min er ikke asosial, han er mye med sine kompiser og er overhode ikke sjenert sammen med dem. Han er og med sammen med mine venner og meg, og han er blitt mer åpen mot de, så han har virkelig prøvd. Han snakker md meg og åpner seg, men jeg som jente har behov for å snakke mer, kanskje sitte en hel kveld og bare snakke om alt og ingenting. Men det er kansje en jenteting? Jeg tror vi kunne ha fått det godt sammen om jeg prøver å ikke la dette irritere meg, og heller vise forståelse og godta han slik han er..

[Bridget]

Tror behovet for å prate er vesentlig større blant jenter enn hos gutter. Jeg kunne gjerne ha prata og analysert det meste fra A til Å og tilbake igjen, men gutter har som regel et litt enklere og mindre analytisk syn på verden, tror jeg

Høres jo ut som dere har det fint sammen da - og hvis du skal vente rundt på den perfekte mannen som du overhode ikke ser noe feil eller irriterende i, så kan det hende du må vente veeeldig lenge.

Jeg vil ikke ha en perfekt mann - vil heller ha en som stiller på lik linje med meg i så måte, så kan man ha noenlunde like kontoer med forståelse for hverandre.

[Gjest Anonymous]

tusen takk til alle dere som har giddet å engasjere dere i dette problemet mitt.. Er dessverre ikke blitt noe særlig klokere siden sist, mulig jeg aldri blir det. Synd, men jeg er skapt slik at jeg grubler ting ihjel, og tilslutt så ser man ikke hva som er rett og galt. Folk sier til meg at jeg skal følge hjertet mitt.. Den følelsen er vanskelig å finne akkurat nå. Jeg vet faktisk ikke om jeg kan leve med en person som omtrent ikke snakker med foreldrene mine i det hele tatt. Vil jo gjerne at de skal trives sammen, da! Men jeg vet jo at det er viktigst at vi to trives sammen. Jeg får prøve å spørre meg selv om jeg tror dette forholdet har en sjanse, og hvis svaret er ja, så går jeg for å flytte med han. Hvis jeg kommer frem til det motsatte så bryter jeg..Og det kommer til å bli tøft. Så var det å finne et svar, da..I denne situasjonen er ikke det lett! Håper flere har kommentarer til det jeg skriver!

[Gjest Vega]

Vel. Du har denne magefølelsen og full av tvil - når han ikke er der.

Men nå skal han jo ikke skifte jobb osv. - slik at han ikke risikerer all verden om dere prøver.

Vet ikke jeg. Du er glad i ham, men er vant til å bo alene og til stadige adskillelser, selvstendig med andre ord - og kanskje har du skjøvet han litt vekk fra deg følelsesmessig - i og med alle bruddene pga avstanden - for å beskytte deg - slik at du nå evt. må "ta han tilbake" på en måte.

Dere kan jo forsøke - man har uansett ingen garanti for at det varer, uansett åssen man føler det. Himmelstormende jubel eller ei. Tvil er kanskje litt vanlig - jeg vet ikke. Men vi husker gjerne ikke det i ettertid...

Du har heller aldri vært samboer før - så da er dette nytt for deg, og kanskje litt skremmende med en annen så tett innpå - mann eller ikke mann...

Da jeg flyttet med min samboer, var jeg i tvil - det samme var han - pga. av at vi hadde hatt en turbulent og kranglete start (hele første året). Men vi greide heller ikke være lenge borte fra hverandre, så vi flyttet sammen, for å se om vi ikke skulle klare det. Det var jo ikke verre enn at vi kunne gå fra hverandre om det skulle skjære seg. Men det gikk bra og vi bor ennå sammen. Vi hadde begge lært av alle startvanskene ... og startet helt på nytt, uten å dra fram gamle lik. I tillegg var vi klar over hvor forskjellig vi var. Så vi tok mer hensyn.

Det er vanskelig å gi andre råd.

Bor du i din egen leilighet, synes jeg du skal beholde evt. leiekontrakt i ditt eget navn, slik at du får beholde den om det ikke skulle gå.

Men jeg tror du kanskje har tatt på deg en slags beskyttelseskappe pga alle bruddene - for å lettere klare adskillelsene. Om den kappa nå er så ugjennomtrengelig og har vært så effektiv at du ikke kan ta den av igjen, vet jeg ikke - men det går an å prøve? Hvis du vil.

Å allerede nå tenke på hva som skjer om det skjærer seg, er ikke uvanlig - tror jeg ... i alle fall om man er typen som er avhengig av litt trygghet.

[Gjest Vega]

Et annet spørsmål du bør stille deg er om du vil klare å holde deg unna ham - dersom dere ikke flytter sammen?

Er svaret nei - sier det nesten seg selv...

[Gjest Anonymous]

hei, Vega! :D Jeg tror du har mye rett i at jeg for å overleve har måttet skyve unna følelsene, rett og slett for å takle hverdagen. I begynnelsen var det helt grusomt, jeg savnet han noe forferdelig. Men etterhvert lærte jeg meg til å "takle" avstanden ved å prøve å la være å tenke på han. Det har resultert i at jeg nå nesten aldri savner han når det har gått et par dager..Det er godt å være sammen med han, men tvilen er der. Og er det normalt å tvile etter 3 1/2 år, burde man ikke være sikker da, selv om man har vært så lenge i avstandsforhold?

[Gjest Anonymous]

jeg prøver å kjenne etter hva jeg vil innerst inne. Da tenker jeg at det ikke kommer til å vare, pga all tvilen jeg har. Samtidig så klamrer jeg meg fast til et lite håp om at ting kan endre seg om vi flytter sammen, for jeg tror da at vi kommer til å få sterkere bånd, og at ting kan bli bedre. Vi får sett hverandre hver dag, og får roen til å finne ut av ting. Dessuten

har jeg et lite håp om at jeg vil finne sider ved han som veier opp det negative, og at det kan få meg til å endre mening. Sånn som situasjonen er i dag, med avstanden får jeg ingen svar. Og er det riktig å følge den følelsen at vi ikke er rette for hverandre når vi har vært så lenge fra hverandre?For det blir jo et litt skjevt bilde av hvordan ting kunne ha vært, og kanskje kan bli.

[Gjest Vega]

Vel. Dere har vært sammen i 3 og et halvt år.

Da er det noe mellom dere. Det er jo ganske lang tid.

Hvorfor du er så redd for å binde deg - kan ha mange grunner. Man skal jo egentlig lytte til sin indre stemme, men hadde jeg lyttet til min - i en del sammenhenger - så hadde jeg gått glipp av en god del ting - i alle fall hva gjelder menn. Jeg tror f.eks. jeg hadde vært single. Kanskje jeg ikke hadde nærmet meg menn i det hele tatt, for annet enn vennskap. Har lett for å bekymre meg og tenke hvis og om atte... (åh nei, det kommer helt sikkert bare til å bli krangel - og så blir det slik, s.k. selvoppfyllende profeti...)

Men du har jo ingenting å tape - i alle fall, slik jeg ser det. Og du har vært ærlig overfor ham mht. din tvil - så du har i alle fall ikke løyet og går ikke inn i noe på falske premisser.

Men - så er det om du selv vil.

Kan du tenke deg at det heller blir slutt?

Har du nå din egen leilighet eller bor du hos foreldrene dine?

Bor du for deg selv, kan han ikke komme og være hos deg - par måneder - så får dere se?

Det er jo uansett ikke lett å få arbeid med det samme, trolig - men han kan jo ta vikariater i mellomtiden.

Dette er bare et forslag.

Hva om han ikke kom med hele flyttelasset, men at dere hadde en prøvetid (det har jo alle i grunn, når man flytter sammen for første gang med en ny kjæreste) - la oss si ett halvt år, eller et år. Særlig fordi han vet om din tvil, så vil han kanskje forstå ditt ønske...

Det at han ikke snakker så mye med dine foreldre, kommer vel av usikkerhet. Det vil løsne etterhvert, tror jeg.

Du får ikke vite noe, dersom du ikke prøver.

Dessuten er det retrettmulighet - du binder deg ikke for livstid. Dere vil helt sikkert oppleve konflikter, det er normalt innen for alle samliv. Ser at noen her har skrevet tidligere at de bruker samboerskap som en prøvetid. Synes jo det er kynisk å si, men dette gjaldt en som ville gifte seg om forholdet bestod prøvetida.

På en måte lever vi vel alle innenfor en slags prøvetid, gift eller ikke gift. Det er ikke de samme båndene som tidligere. Nå er det mer snakk om viljen til å løse problemer som dukker opp, heller at vi er bundet av et løfte. Og om kjærligheten er sterk.

Dette får du ikke rede på om du ikke forsøker. Han kan også få tvil, om du vingler for mye.

Men om du har nærmest angst og panikk ved tanken - så tror jeg kanskje jeg ville utsatt det hele og tenkt litt nøyere gjennom det - sovet på det noen uker ... Det høres ikke bra ut. Kan hende er det bedre om dere bare fortsetter slik som nå. Evt. at han får sin egen bolig i nærheten av deg.

Du må ikke gjøre det om for mye stritter i mot.

Leste gjennom innlegget ditt på ny, og fikk med meg panikkfølelsen du har.

Har du dette ofte - eller har den kun dukket opp, en sjelden gang i blant? Er denne noe som vedvarer - virker det ikke så bra.

Jeg har kjent denne følelsen selv - før vi flyttet sammen - var redd for å miste kontrollen - ville ha styring over livet mitt selv. Ennå jeg var helt sikker på mine følelser, fikk jeg denne følelsen. Men legger til at hele bosituasjonen ville bli forandret - slik at jeg uroet meg for dette også.

Men tenkte - går det - så går det...

Jeg følte faktisk at jeg var nødt til å forsøke.

Jeg klarte ikke å være uten ham. Jeg trodde det skulle være vanskelig/umulig å leve med ham (ikke kun pga ham). Følelsene var så sterke at jeg følte jeg ikke hadde noe konkret valg, akkurat. Jeg var ikke - som du - blitt vant til å være borte fra ham.

Du får ta deg tid, og tenke videre. Ikke forhast deg i alle fall.

Håper noen andre her også har noen råd...

Jeg aner faktisk ikke hva du skal gjøre - du må føle på det.

[Gjest Anonymous]

Du skriver at du aldri har hvert samboer?

Hva er du redd for?

Jeg syns også du høres litt for tvilende ut. Dvs. hvis du er forelska og er gla i denne personen hva hindrer deg fra å teste det ut i et samboerskap.

I første omgang ville jeg bare leid noe sammen med ham. Sett hvordan det går. Du er jo selv er inne på akkurat dette.

Jeg syns han virker som en ordentlig gutt. En som ønsker å satse og det betyr at han vil være sammen med deg. Syns det høres veldig romantiskt ut jeg da.

Ønsker deg lykke til i det valget du velger å ta. Du skal tenke på deg selv, og du skal sørge for at du er lykkelig. Forelskelse er nøklen til at ting kan fungere livet ut. Du flytter ikke sammen med en gutt fordi du søker trygghet. Det er noe jeg har erfart. Må vel føye til at forelskelsen kommer å gå i et forhold. Så du må gi og ta.

[Gjest Anonymous]

den følelsen av panikk som jeg har er en følge av at jeg ikke greier å velge, og at han fortjener et svart ganske kjapt. Dette gjør meg stressa, og jeg går rundt med klump i magen konstant fordi jeg vet at jeg må velge.Jeg føler at jeg skylder han og meg selv å gi det en sjanse, men det er så vanskelig å vite pga. tvilen. Jeg vet at han er veldig glad i meg, og jeg i han, men forelsket er jeg ikke. Den forsvant tidlig i forholdet og det ble dypere. Jeg er en mester i å tenke negativt, katastrofe og verste utfall i alt, og må ha en nødløsning i tilfelle ting skulle skjære seg. ikke bare i dette men i alt.

Det at han kommer til å tø opp sammen med mine foreldre har jeg liten tro på, han har møtt de 4 ganger og tilbrakt lang tid med de hver gang. Men han er stum som en østers, svarer kun på ja og nei-spørsmål, egentlig. Hvis han ikke drikker ei halv flaske cognac,da, da snakker han som en foss! Men jeg kan ikke tømme i han alkohol bare fordi han skal snakke med folk, det blir feil..Jeg plages virkelig av dette at han ikke snakker så mye, nesten ingenting faktisk sammen med folk han ikke kjenner ( som sagt er det annerledes sammen med hans venner). Det dukker opp i annenhver krangel vi har, hvor jeg påpeker problemet. Dette sliter på han, men han holder altså ut med meg likevel. Han er veldig tålmodig av seg! Det er ikke sånn at han ikke vil være med på ting, men det er stort sett jeg som må foreslå om vi skal gjøre ting sammen med andre. Han er ikke glad i å gå på besøk, det er jeg. Han liker ikke å gå ut å danse, det gjør jeg. Han kan være med, men da står han i baren eller sitter et sted og drikker. Og vi krangler ofte når vi drikker, om dumme bagateller.

Jeg føler at jeg ikke kjenner han godt nok, han åpner seg ikke så lett. Vet at han har hatt en vanskelig barndom, faren er alkoholiker. Moren har jeg ikke møtt ennå..! Selv om jeg har flere ganger sagt at det vil jeg gjerne. Men det har vel aldri passet slik. Han er med så ofte han kan til mine foreldre, og synes de er hyggelige. Tror han liker å føle tilhørighet i en familie som er nært knyttet til hverandre, det er ikke hans.

Nei, jeg må finne ut hva jeg vil med livet mitt, om jeg skal satse eller ei. Det som er dumt er tanken på å bruke enda et år kanskje mer, på å finne det ut, og så er det kanskje ikke riktig. Da vil jeg føle at jeg kastet tiden bort.

[Gjest Vega]

Hvis du føler at det ikke er verd å prøve ett år, i tilfelle det ikke går - og at du da kaster bort tiden, i stedet for å dra erfaring av det - da virker du veldig, veldig tvilende.

Han vil bli mer husvarm overfor dine venner, og familie etterhvert. Han virker sjenert. Å kun møte noen sporadisk med lange avbrudd, bygger ikke opp i tilstrekkelig grad for å bli husvarm - i stedet må han begynne nesten på nytt hver gang.

At han ikke vil danse - hadde ikke jeg sett på som noe minus. Jeg kjenner mange menn (de fleste) - som vel kan danse, men som foretrekker å sitte med halvliteren. Jeg ser på det som normalt...

Du får finne ut av det.

Det høres ut som du ser på dette med å flytte sammen som kjempestort, og det er det jo faktisk også. Jeg var i mitt første samboerskap fra jeg var 19 til jeg var 22 - var vel ikke sikker på om det ville vare, men bekymret meg ikke. Men da jeg ble veldig i tvil, kuttet jeg ut.

Mitt andre varte fra jeg var 25 til 35 - her skurret også en del i begynnelsen, men jeg valgte å prøve.

Nå er jeg i mitt tredje samboerskap og forhåpentligvis et forhold som varer. Men jeg har jo ingen garanti, det har ingen. Uansett vil jeg ikke være denne tiden foruten.

Ser ikke på noen av mine tidl. forhold som bortkastet, selv om det ikke var så bra hele veien.

For meg høres det ut som du har størst problemer med hans væremåte - det at han er mindre sosial osv. Så lenge han ikke hemmer deg, og vil være en sperre for at du kan finne på ting, - men dette kan du ikke vite før du har prøvd - er denne væremåten en del av ham. Man elsker ikke et menneske, før man elsker det på tross av hans/hennes feil.

[Gjest Anonymous]

jeg tenker på at dersom det ikke kommer til å fungere, så er jeg blitt eldre og det er vanskeligere å finne noen jeg ønsker å dele livet mitt med, og ikke minst få barn. Det er noe jeg tenker mye på, for jeg ønsker virkelig å få barn, gjerne før de 35. Jeg er nå 27..Og ja, det å flytte sammen er et stort steg, spesielt med tanke på at han ofrer så mye av sitt liv, flytter fra venner og kjente, og til meg. han forsikrer meg om at det vil han gjøre, og at han gleder seg til det å prøve noe nytt. Jeg skjemmes over atjeg ikke føler samme gleden, men bare bekymrer meg. Jeg er så jæ... redd for at det ikke vil gå, og tror det innerst inne også, men kan ikke si det helt sikkert før jeg har prøvd. Og da kan jeg iallefall si til meg selv at jeg prøvde alt. Og det er lettere overfor han fordi jeg vet at jeg gav han en sjanse selv om jeg ikke trodde på det. Det er ikke lett å vite hva fremtida vil bringe, kanskje jeg møter en som alt klaffer med, eller kanskje jeg treffer en der jeg vil få de samme tankene igjen, og alle har vel sine feil og mangler. Jeg er ikke så flink til å tenke på mine egne.