Lov til å begå sine egne feil?!

[Gjest Undrende og frustrert!]

Jeg kommer fra en familie, hvor tankegangen til mine foreldre har vært: "det er bedre å ta lærdom av erfaringene til de voksne, enn å begå sine egne feil" Å lære av de voksnes erfaringer vil skåne en for dumme handlinger, pluss en masse tid om man skulle lært av sine egne tabber.

Det har ikke vært lett for meg å godta denne tankegangen ettersom jeg ønsket å lære av mine egne feil. Men hver gang jeg begikk tabber, fikk jeg alltid "hva var det jeg sa" pekefinger, og kalt dum som ikke unngikk dette ettersom jeg ikke hørte på de voksne.

I en voksen alder har jeg slitet en god del med usikkerhet, og er livredd for å ta en avgjørelse på eget hånd uten å ha rådført meg med mine foreldre som er bedrevitende. Det har vært greit, med unntak av de siste årene.

Jeg giftet meg med en mann som mine foreldre var veldig posetive til. Men så forandret dette seg. De ble negativt innstilt til ham av diverse private grunner, og trodde ikke ekteskapet mitt ville holde. Jeg ble oppfordret til å ikke få barn med mannen min, og heller satse på høyere studier. Vi har vært gift i 4 år. Livet mitt står på vent. Jeg liker ikke å studere, men tar motvillig en bachelorgrad to p.g.a presset jeg har fra min familie. Jeg har kjempe lyst på barn, men holder ønsket tilbake. Jeg blir ikke ferdig med studiene før om 2 år, samt regner med at det vil ta litt tid før jeg får meg en jobb også. Problemet er nå at jeg føler bitterhet og nag overfor mine foreldre.Føler at de har styrt livet mitt. Jeg klarer ikke å være glad på andres vegne som får barn. En del av meg har lyst til å være opprørsk, og drite i å gjøre det rette. Droppe skolen, og få barn. Men så kommer tankene om at mine foreldre vil få rett. Jeg vil angre resten av livet, og leve et middelmådig liv med en jobb jeg ikke trives i. Jeg er nå 30 år, og vet ikke engang om jeg klarer å få barn om ca 2,5 år. Jeg vet at jeg kommer til å hate foreldrene mine hele livet om det viser seg at det er for sent for meg når jeg setter i gang med barneprosessen. Faren for komplikasjoner og ufruktbarhet øker jo med årene.

Jeg er bare så frustrert og lei over livet mitt nå....Har eksamen om 2 dager, men her sitter jeg og griner og er deprimert..

[Gjest Gjest]

Våkn opp, slutt å vær en patetisk nikkedukke, bli voksen, ta kontroll over livet ditt!!! Du har kastet bort 30 år på å leve slik noen andre vil. Det er på tide å leve slik DU vil nå...

Hva hindrer deg? Du er vel ikke redd for mamma og pappa i en alder av 30 år?

[Fluffie]

Du er 30 aar og foreldrene dine styrer fortsatt livet ditt? Naar skal du leve DITT liv, da? Du har jo aldri laert aa ta en eneste avgjoerelse.

Her maa du sette foten ned og bestemme selv hva du skal og ikke skal gjoere.

Om du ikke oensker aa studere, saa ta de eksamenene du har naa foer jul (saa du faar stipend for bestaatt eksamen fra laanekassen om du har studielaan).

Oensker du barn, sett i gang! (men kan vaere greit aa ha en jobb foerst saa du faar permisjonspenger).

Mener de mannen din ikke er god nok, be dem holde kjeft og gi beskjed om at det er ditt valg, og ikke deres.

Det er du som skal leve ditt liv, ingen andre. Foreldrene din slutter ikke aa styre livet ditt av seg selv, du maa selv sette foten ned. Kanskje foerer det til at dere mister kontakten for en tid, kanskje boer du kutte kontakten en liten stund, men saant skjer naar man har behov for det.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg er kanskje en nikkedukke. Men er redd for å bli støtet bort fra familien. Vi er en liten familie, og jeg er veldig knyttet til min mor.

[Gjest WildRider]

Jeg er kanskje en nikkedukke. Men er redd for å bli støtet bort fra familien. Vi er en liten familie, og jeg er veldig knyttet til min mor.

Skjønner hva du mener, har hatt slike foreldre selv. Kom til ett punkt der jeg satt og tenkte på alt jeg var redd for at de ikke skulle like. Feks fikk jeg meg en kjæreste tenkte jeg alltid "kommer de til å akseptere ham", hvis jeg søkte på jobb lurte jeg på om de kom til å være positive til den jobben, og om jeg ville flytte lurte jeg på om de ville godta det. Men så slo det meg i huet at faen heller, jeg er over 18 år gammel, jeg har ett liv, og dette livet vet vi så langt at vi lever bare en gang. Nå har jeg lært meg å skille hvilke ting foreldrene mine har rett til å "vite bedre om" og hvilke de ikke en gang trenger å si sin mening om. DU må skape balansen der DU velger ut hvilke råd og krav du vil følge opp.

Du er 30 år gammel, begynner det ikke å bli på tide? Spesielt siden du er gift og alt sammen. Du går på en skole du ikke vil fullføre, for du vil ha barn. DU vil ha barn, DU vil ikke gå på skolen, du vil være mamma og nyte livet og stole på deg selv. Du har faktisk all rett til dette. Alt som trengs er ett øyeblikks oppsumering av alt de har foreslått, rådet deg til, "vist bedre om", og du vil forhåpentligvis endelig ta livet ditt tilbake.. Jeg er glad jeg var såpass ung når jeg skjønte at her går det ikke med dikkedikkeri og diverse. Jeg har fortsatt veldig godt forhold til spesielt moren min, slik vi hadde før. Hun har bare endelig skjønt at hun ikke kan leve livet sitt gjennom meg, og jeg kan ikke ofre mine valg til fordel for hva hun syns er smartest.

[Gjest sitt eget liv]

Du skal gjøre det rette for deg, ikke for dine foreldre. De har gjort det som føles riktig for dem så hvorfor skal ikke du få lov til å finne ut hva som er riktig for deg?

Du får ikke endret på dine foreldre men du kan endre din egen holdning og reaksjon på dine foreldres forventninger til deg. En dag må du bare sette foten ned og si at sånn er du og enten får de bare godta det eller la være, du kan ikke gjøre deg til noe du ikke er.

Du har giftet deg med en mann du ønsker å leve med og få barn med, dine foreldre trenger ikke være enige i ditt valg. Du og mannen din får lage deres egne planer og dine foreldre må leve med dem.

[Gjest Gjest]

Foreldrene mine er det motsatte. De mener at å lære av egne feil er best, sa det senest i helgen til meg. De holdt rett og slett helt kjeft da jeg fartet rundt hit og dit.

Da jeg gjorde tabbe etter tabbe, feile valg og rett og slett dreit meg ut, skulle jeg ønske at noen hadde vært der for å få meg til å tenke to ganger. Du aner ikke hvor heldig du faktisk har vært som har hatt foreldre som har brydd seg.

Nå ser jeg selvfølgelig at dine kanskje har vært litt ekstreme, siden du er så usikker, det blir nesten snakk om enten eller - livet er ikke helt A4 og alt kommer ikke alltid i passende mengder hele tiden.

Det eneste du kan gjøre nå er å snu rundt på hvordan de har gjort deg. Få barn, drit i bachelorgraden - dra til syden! Ha sex ute! hehehe:P Du er 30 år gammel. Foreldrene dine blir vel ikke sinte på deg om du og mannen din får barn! De blir jo besteforeldre! Bare vær litt tøff, og litt tålmodig. Din mor blir ikke mindre glad i deg av den grunn.

[Gjest Gjest]

Hvordan skal vi klare å lære noe hvis det bare skal være gjennom andres feil? Mye i livet handler om å ta valg, noen er riktige, noen er gale. Men det er disse valgene vi tar, og de erfaringene vi gjør oss, som lærer oss noe og gjør oss til den personen vi blir.

Klart det kan være mye godt å lære ved å høre på de eldre, hva erfaringer de har gjort seg i livet på godt å vont. Men spør dem, ville du vært den vonde erfaringen foruten? De ferreste ville det, for selv om det er vont, så er det en lærlig i livet.

Og for å ta en enkelt liten digrisjon. Du lærer ikke å elske av å se at andre gjøre det, men ved å selv oppleve kjærligheten.

[Gjest men]

Det du må gjøre er å kvitte deg med forestillingen om at de styrer deg. Du er voksen, og har ansvar for valgene dine selv. Det gjelder OGSÅ når du styrer etter deres meninger og ikke dine egne. Meningsløst å bli bitter på dem fordi du selv har spist p-piller til du kommer i overgangsalder, f.eks. Hvilken innvirkning har det på ekteskapet ditt at du opererer ut fra noen annens spådom at det vil ta slutt?

Selvbestemmelse får du den dagen du tar den i bruk. Det blir ikke lett, fordi de er vant til å ha den makten, men de kan ikke stoppe deg.

Du kan også velge å fortsette å la dem dirigere deg.

Ditt valg. Lykke til :-)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Min største frykt er avvisning og isolasjon. Jeg har forsøkt å fortelle ting fra min synsvinkel, blant annet at jeg overhodet ikke er motivert til å fullføre utdanningen jeg har påbegynt, og at alle mine veninner og bekjente har flere barn nå. Reaksjonen jeg får er en kald skulder, og hvis du vil i grøfta så vær så god på eget hånd. Tanken på å stå igjen alene uten en støttende familie er meget skremmende.

Fins det noen metoder hvor jeg kan nå igjennom til dem, uten denne kutte ut kontakten som konsekvens metoden?

[Gjest me]

Du trenger ikke kutte kontakten, dine foreldre må bare lære seg til å forstå at du er deg og ikke et produkt av deres ønsker. Og du må lære deg å forstå at du er selv ansvarlig for hvordan du ønsker å leve ditt liv. Du må endre din tankegang om hvordan du skal forholde deg til dine foreldres forventninger eller hva du tror de forventer av deg.

Får du ikke støtte av dine foreldre så kanskje du får bedre støtte fra din mann og hans familie eller venner. Du må ta støtten der du får den og hente krefter fra den, ikke la deg dytte ned av de som ikke klarer å støtte deg. Uansett er det deg selv du må gjøre noe med, for dine foreldre vil sannsynligvis ikke endre seg til å bli som du vil ha dem.

Mine foreldre begynte ikke å "se" meg som en person før jeg fikk jobb og flyttet hjemmefra. Det er det samme for dem hva slags yrke eller utdanning jeg har så lenge jeg har en jobb og forsørger meg selv. Deres fokus er på økonomisk sikkerhet, at jeg slipper å "leve" på dem. Følelser eller hvordan jeg har det har vi aldri kunnet prate om og der har jeg bare innsett at jeg må finne andre kanaler. Jeg har videreutdannet meg de siste to årene og har nettopp hatt eksamen i faget, noe jeg informerte dem om for noen dager siden. Ikke noe "så flink du er" eller annen positiv reaksjon med tanke på at jeg har videreutdannet meg ved siden av jobb og familie. Første spørsmål var med nesten "panikk" i stemmen - har du jobb? Selvfølgelig har jeg jobb, har jobbet hele tiden og kommer til å jobbe her fortsatt men med andre arbeidsoppgaver og bedre lønn, da roet de seg.

Jeg får ikke gjort noe med dem, og det har jeg lært meg å leve med. Jeg har funnet min følelsesmessige arena andre steder, i min egen familie og med gode venner som støtter meg og skryter av meg når det er nødvendig. Du må også finne din egen arena og leve et liv hvor dine foreldres meninger ikke har så stor betydning for deg.

Lykke til!

[Gjest men]

Min største frykt er avvisning og isolasjon. Jeg har forsøkt å fortelle ting fra min synsvinkel, blant annet at jeg overhodet ikke er motivert til å fullføre utdanningen jeg har påbegynt, og at alle mine veninner og bekjente har flere barn nå. Reaksjonen jeg får er en kald skulder, og hvis du vil i grøfta så vær så god på eget hånd. Tanken på å stå igjen alene uten en støttende familie er meget skremmende.

Fins det noen metoder hvor jeg kan nå igjennom til dem, uten denne kutte ut kontakten som konsekvens metoden?

De har lært deg å la deg kontrollere med denne frykten. Sannsynligvis er den ikke godt begrunnet. Husk at de vel vil deg godt, egentlig, selv om de ikke har tillit til at du velger best på egen hånd. Sannsynligvis vil de nyte barnebarnet sitt, om det så skulle skje at du ble skilt. Og skulle de ikke det, vil du når du får litt tid på deg finne nytt fotfeste og mening med tilværelsen selv om du slutter å være mors og fars lydige undersått og statussymbol.

Å avbryte en utdanningsretning er også en mulighet, jeg ønsket det selv, men var da kommet så langt at det ble bedre å fullføre, og heller gå over til noe annet med et vitnemål i bagasjen.

[Gjest Gjest]

Min største frykt er avvisning og isolasjon. Jeg har forsøkt å fortelle ting fra min synsvinkel, blant annet at jeg overhodet ikke er motivert til å fullføre utdanningen jeg har påbegynt, og at alle mine veninner og bekjente har flere barn nå. Reaksjonen jeg får er en kald skulder, og hvis du vil i grøfta så vær så god på eget hånd. Tanken på å stå igjen alene uten en støttende familie er meget skremmende.

Fins det noen metoder hvor jeg kan nå igjennom til dem, uten denne kutte ut kontakten som konsekvens metoden?

De VET du er redd for dette. Det er derfor de har makt over deg. Det du må gjøre er å kvitte deg med frykten, ikke å finne en metode for å gjøre ditt eller datt.

Jeg forstår ikke hvorfor du er redd for å dytte de bort. De er ikke gode foreldre, de er ikke snille mot deg - de ødelegger deg ved å undertrykke og manipulere deg. Hadde du hatt et snev av selvtillit og stolthet, ville dette gjort deg forbanna. Så jobb med selvtilliten din, og slutt å vær så patetisk! Voks opp og bli selvstendig. Hvis du skal danse etter foreldrene dine sin pipe resten av livet, bare fordi du er redd for å bli alene, kommer du til å bli et utrolig ulykkelig menneske.