Verpesjuk og bryluppsklar

[Gjest - single (surprise)]

Hei hei!

Lurer på om dette kanskje passer inn her, vi får se:)

Vært single en goood stund, begynner å nærme meg mer 30 enn 20 og plutselig i det siste så kan jeg sitte å lese om bryllupp og begynne å grine, ååå, høres så koselig ut. Eller om jeg ser en fødsel på programmet "Sykehuset" på tv3 så sitter jeg og tuter og griner å synes at det ser så fantastisk ut.

Er det fler som har det sann?

Jeg har vært tilfreds med singletilværelsen i lang lang tid, men begynner å lure på om det er alderen eller hva som er "galt" med meg, har aldri i verden brydd meg om dette før...

Jeg er og sterk motstander av "mine/dine/våre" barn ( er ett "slikt" selv og det har vært mye stress, men og mye fint selvfølgelig, men vil i stor grad unngå dette), og føler at jo lengre jeg venter jo mindre sjanse er det å finne noen som er barnløse.. (Stor ære til alle de som takler "mine/dine/våre" barn, ikke det jeg mener altså)

Hva gjør dere andre når disse "familiære følelsene" tar overhånd, og det å være single er bare kjipt?

Noen ganger vil jeg bare være A-4 og etablert og alt er bare flott, selvom jeg vet det kommer kjipe dager når det gjelder dette og:)

Men det å ha en fast ramme, vite hva man går til...

See my point?

- single

[Morgause]

Hva gjør dere andre når disse "familiære følelsene" tar overhånd, og det å være single er bare kjipt?

Jeg tar en tur på bussen/toget/t-banen eller prøver å drikke kaffe på en fin kafe. Da dukker det som regel opp en barnevognbataljon med skrikerunger som ødelegger roen og brått er jeg kurert for alle verpetendenser.