Livets motgang

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke mistet noen. Ingen har dødd fra meg. Kjæresten har ikke slått opp med meg. Jeg har en godt liv. Hvertfall sier alle vennene mine det. Jeg har kjøpt leilighet. Jeg skal gifte meg med verdens beste gutt. Jeg har en søt liten hund. Så jeg er usikker på om dette hører til i dette forumet.

Selv med dette gode livet, så er jeg i konstant sorg. Jeg mangler noe. Ikke typisk: "jeg mangler en kjole til julebordet" mangler, men jeg mangler livets gode følelser.

Jeg er opprinnelig fra et annet land, og når jeg var 16 år besteme familien min seg for å flytte tilbake til hjemlandet. Jeg har vokst opp i Norge og anser meg som norsk, og det var ikke noe alternativ og bli med dem. Jeg var nødt til å flytte til et kollektiv og jobbe 4 dager i uka mens jeg gikk på videregående. Jeg hadde ingen familie her, absolutt ingen, og jeg tror denne ensomheten har utviklet seg til å bli sorg de siste årene. Foreldrene mine vil ikke ha kontakt med meg lengre fordi jeg har tatt et valg som de ikke er enige i. Jeg savner mammas klem og latteren til pappa. Jeg savner lillebroren min som betydde alt for meg.

Da jeg var 6 år ble jeg seksuelt misbrukt av kjæresten til bestemoren min. Denne hemmeligheten har jeg kun fortalt til kjæresten min. Noen dager enda dukker en kvalmende følelse opp. Jeg føler meg ekkel, og jeg tror denne følelsen aldri kommer til å forsvinne. Sorgen har blitt til bitterhet.

Alle sier jeg er heldig, men jeg føler meg ikke heldig.

[Gjest Gjest_Claire_*]

Hei!

Føler med deg. Kanskje du kan skrive til din familie og si at du savner dem veldig. Jeg skjønner at det helt sikkert ikke er så enkelt, og at du sikkert har forsøkt altså. Men om du hvertfall fikk kontakt med broren din, han som er i en yngre generasjon og ikke like streng kanskje. Vet de at du skal gifte deg?

Kanskje du kan få hjelp hos en psykolog til å forsøke å bearbeide følelsene.