Føler du at foreldrene dine er stolte over deg?

[MissStiles]

Jeg begynner å nærme meg 30år og jeg føler fortsatt at jeg ikke har klart å gjøre foreldrene mine stolte over meg. Ikke at jeg jobber for å gjøre dem stolte men.. Jeg går på skole og det synes jeg ikke er like lett hele tiden. Fordi jeg absolutt ikke er noe skolelys. De er nysgjerrige på hvordan det har gått på oppgaver og eksamen. Det er hyggelig men jeg har jo ingen plikt lengre å fortelle dem om jeg fikk en A eller F. Men selvfølgelig forteller jeg om jeg får en A.

Jeg kan komme med et eksempel:

Det verste eksemplet mitt og som jeg husker veldig godt. Etter videregående begynte jeg som lærling i en bedrift. Jeg fant fort ut at jeg hadde valgt riktig bransje og var fornøyd med det. Jeg nøt de 2 årene som lærling og lærte mye. Jeg strøk på fagprøven min og var veldig skuffet over det. Jeg fikk god støtte fra bedriften jeg jobbet i og de skulle hjelpe meg om jeg valgte å klage. Noe jeg ikke gjorde! Men når jeg kom hjem den dagen, så var jeg kjempelei meg. Jeg fortalte til moren min at jeg hadde strøket. Det eneste hun hadde å si, var å spørre hva jeg hadde gjort galt?!?!?!?! Jeg fikk sjokk og ble enda mer skuffet. Jeg sto og gråt foran henne men det var ikke noe støtte å få fra henne. Alle andre støttet meg, bare ikke hun.

Som dere sikkert har skjønt, så gjelder dette mest moren min. Hun er snill og jeg føler at jeg kan prate med henne om det meste. men når jeg trenger støtte hvis det skjer noe innen jobb, skole, kjærlighet osv. så får jeg det ikke av henne.

Jeg er nylig blitt singel igjen. Hun ble overrasket når hun fikk vite det men hun hadde ikke noe å si mer om det. Glad jeg hadde venner som stilte opp for meg, fordi jeg sliter fortsatt med det bruddet.

Er det noen flere som har det som meg???

[Gjest løvetannbarnet]

Så lenge jeg klarer meg selv så føler jeg at de er stolte av meg på en måte. Men jeg har aldri kunnet prate med dem om ting som er vanskelige, det fikser de ikke å forholde seg til. Egentlig er de nok ikke interessert tror jeg. Det er ikke til de jeg går når jeg har det vanskelig og trenger støtte, de mangler noe følelsesmessig.

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid vært dyktig på skolen, men da jeg pga nerverproblemer droppet ut av videregående forsvant all støtte. Moren min så for seg meg som lege, advokat, kirurg eller tannlege. Jeg var ikke så dyktig på skolen, men gjorde det ok. Med mer innsats hadde jeg nok nådd disse målene var alt hun hadde å si. Hun er ikke stolt over det jeg har oppnådd, mann, barn, en god jobb til tross. Hun skammer seg over alt jeg ikke fikk til.

Veldig veldig trist.. for hun er en god person ellers. Hun er bare mer stolt over alle andre sine barn og hva de har oppnådd i livet..

[thapara]

Mamma kan også komme med uoverveide kommentarer noen ganger, men jeg tror virkelig ikke hun mener noe vondt med det.

Om jeg får A eller D på skolen har ingenting å si for hvor stolt hun er av meg. Det burde ikke ha noe å si heller.

Har du snakket med moren din om dette?

[MissStiles]

Mamma kan også komme med uoverveide kommentarer noen ganger, men jeg tror virkelig ikke hun mener noe vondt med det.

Om jeg får A eller D på skolen har ingenting å si for hvor stolt hun er av meg. Det burde ikke ha noe å si heller.

Har du snakket med moren din om dette?

Nei det har jeg ikke. Det har vært sånn i mange år nå og jeg vet ikke hvor jeg evt. skulle begynne. Det har bare dukket opp flere situasjoner. I år har det til og med kommet så langt hvor hun feirer jul sammen med sin familie i utlandet, og ikke sammen med meg, søsken og pappa.

[Gjest løvetannbarnet]

Jeg har tatt det opp med mine foreldre, men møter ingen forståelse. Jeg er bare vanskelig som "henger" meg opp i sånt - veldig opphengt siden jeg har tatt det opp to ganger i løpet av 25 år.

Men jeg har det bra og har bestemt meg for at mine barn skal ha noen å komme til når de har vanskelige stunder og de skal slippe "du må bli lege, advokat e.l." kommentarer fra meg. Heldigvis har jeg gode venner, familie jeg har valgt selv.

[Gjest Gitte]

Ja, mamma og pappa er stolte av meg. De sier det ofte og det varmer.

[Cata]

Lenge var de det ikke. De var fornøyd med meg og alt det der, men syntes nok jeg var litt rar som satset på en akademisk utdannelse. Men tror de ble litt stolte da jeg disputerte til dr. grad.

[Reveal]

Ja, mamma og pappa er stolte av meg. De sier det ofte og det varmer.

Det er sant! Deilig med god respons fra foreldrene.

Jeg er hverken lege eller advokat- men har fast jobb med en inntekt som gjør at jeg greier meg bra.

De gir meg stadig tilbakemelding på hvor stolte de er av meg. Spesielt når det kommer til min rolle som mor.

[Gjest Gjest]

Ja, mine foreldre er litt -for- stolte av meg Det blir et veldig sterkt press om å hele tiden være best i alt. Når de er blitt vant til at jeg får toppkarakterer i alt, så blir det jo skuffende for dem om jeg plutselig bare får en B i stedet for en A Føler jeg, da, de har aldri gitt inntrykk av at de kommer til å bli skuffet over meg om jeg ikke er best. Men når de snakker om meg til andre, så er det det at jeg er så flink de liker å dra fram. De liker å skryte av hvor flink jeg er, og sole seg litt i det. Om jeg da ikke gjør noe som er til å skryte av, så føler jeg at jeg da blir "ingenting". Jeg har alltid vært "den flinke", og det er det det alltid har vært fokus på. Om jeg da plutselig ikke er flink lenger, hva er jeg da?

Det var også ganske stort indirekte press på meg om at jeg måtte jo ta doktorgraden... De snakket hele tiden som om det var en selvfølge at jeg skulle ta doktorgrad. Nå har jeg et år igjen til jeg skal disputere, og jeg angrer veldig på at jeg begynte, ettersom jeg mistrives veldig her jeg er nå. Om jeg hadde sluppet dette presset fra alle (slekt og venner og -alle- tok det for gitt at jeg som var så flink -måtte- da ta doktortgrad...) hadde jeg kanskje hørt litt mer på den indre stemmen som sa at dette er ikke en god idé.

[flickan]

Moren min er veldig stolt av meg og sier det hele tiden. Det varmer godt. Jeg tror pappa er stolt over meg også, men han er ikke så flink til å sette ord på det. Men føler likevel at han er det.

[MissStiles]

Jeg har tatt det opp med mine foreldre, men møter ingen forståelse. Jeg er bare vanskelig som "henger" meg opp i sånt - veldig opphengt siden jeg har tatt det opp to ganger i løpet av 25 år.

Men jeg har det bra og har bestemt meg for at mine barn skal ha noen å komme til når de har vanskelige stunder og de skal slippe "du må bli lege, advokat e.l." kommentarer fra meg. Heldigvis har jeg gode venner, familie jeg har valgt selv.

Nettopp det tenker jeg og. Den dagen jeg får barn, så skal jeg ikke bli som moren min. Jeg vil gjerne være der for mine barn, uansett hva. Det er ikke noe gøy å ha press fra foreldrene om hva man skal bli, hvor man skal bo, hvem man skal være sammen med osv.

[Gjest skoeska]

Mamma og jeg kommer ikke overens i det hele tatt, og hun har mange ting jeg kan stille spørsmål ved ved min oppdragelse (pleide å låse meg inne på rommet mitt i 24 timer uten mat ++). Hun liker meg ikke som person, da hun er den rake motsetning av meg. Hun har vel sagt noen ganger at hun er stolt av meg, men da fordi jeg tror hun føler hun "må", for det virker ikke ekte.

Pappa derimot fortalte meg ofte at han var stolt over meg, og det varmet utrolig mye. Han pleide å skryte av meg til venner og bekjente ang. ting jeg hadde gjort (da jeg er veldig forskjellig fra resten av familien og bygda jeg kommer fra). Dessverre har han gått bort, men jeg pleier normalt å tenke at NÅ skulle pappa vært stolt av meg, og tenker hva han ville tenkt om det jeg gjør. Savner han masse.

[Gjest skoeska]

Nettopp det tenker jeg og. Den dagen jeg får barn, så skal jeg ikke bli som moren min. Jeg vil gjerne være der for mine barn, uansett hva. Det er ikke noe gøy å ha press fra foreldrene om hva man skal bli, hvor man skal bo, hvem man skal være sammen med osv.

Enig!

[Gjest Gitte]

Det er sant! Deilig med god respons fra foreldrene.

Jeg er hverken lege eller advokat- men har fast jobb med en inntekt som gjør at jeg greier meg bra.

De gir meg stadig tilbakemelding på hvor stolte de er av meg. Spesielt når det kommer til min rolle som mor.

Jeg er heller ikke lege eller advokat. Har kun en bachelor i økonomi foreløpig. Men jeg har hatt det litt tøft de siste to årene pga. et samlivsbrudd som ALDRI tar slutt, og nå skal vi i en ny runde med advokat og tull. Jeg har klart meg bra, tok over huslånet til meg og x når jeg var student og det var rimelig tøft alene.

Og for en uke siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en lederstilling jeg har søkt på. Det var stort for meg siden jeg har bare fem mnd i "ekte" arbeidsliv siden jeg slutta på skolen og bare er 23.

Mamma og pappa presser ikke på at jeg må bli verken lege eller advokat, men de vet jeg har ambisjoner og oppmuntrer meg mye uansett hva jeg gjør.

[MissStiles]

Mamma og jeg kommer ikke overens i det hele tatt, og hun har mange ting jeg kan stille spørsmål ved ved min oppdragelse (pleide å låse meg inne på rommet mitt i 24 timer uten mat ++). Hun liker meg ikke som person, da hun er den rake motsetning av meg. Hun har vel sagt noen ganger at hun er stolt av meg, men da fordi jeg tror hun føler hun "må", for det virker ikke ekte.

Jeg er heller ikke enig i måten jeg ble oppdratt på. Jeg fikk husarrest hver gang jeg hadde gjort noe dumt (veldig ofte) og måtte legge meg uten middag. Mine søsken hadde det ikke sånn. Jeg er eldst men om det spiller noen rolle vet jeg ikke. Bare jeg som ble straffet på den måten. Jeg synes det var helt feil! Greit at jeg gjorde mye dumt og det motsatte av det de sa jeg skulle gjøre men hvem gjør ikke det når de er ungdom.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hmmm.. Det var et vanskelig spørsmål. På ungdomsskolen og videregående jobber jeg veldig og fikk gode karakterer, men da jeg en gang fikk en 4er på en matteprøve spurte mamma om jeg hadde vært syk den dagen. Da jeg som 19-åring flyttet hjem etter å ha studert et halvt år i Oslo kom det frem under en krangel med pappa at han synes jeg kunne holdt meg der og at det var latterlig å flytte hjem. Etter dette skoleåret har jeg en bachelor og er veldig lei skole, jeg har ikke lyst å studere mer. Men mamma regner bare med at jeg skal studere mer. Egentlig har de bare sagt noe når de er skuffa over meg, de har i allefall aldri gjort eller sagt noe for å få meg til å føle meg stolt. Da jeg var mye borte fra skolen pga sykdom var de tydeligvis skuffa, og var mye sint på meg. Men så tror jeg de er litt amputert når det kommer til å vise følelser. Jeg er enig, jeg vil ikke være slik mot barna mine.

[MissStiles]

Hmmm.. Det var et vanskelig spørsmål. På ungdomsskolen og videregående jobber jeg veldig og fikk gode karakterer, men da jeg en gang fikk en 4er på en matteprøve spurte mamma om jeg hadde vært syk den dagen. Da jeg som 19-åring flyttet hjem etter å ha studert et halvt år i Oslo kom det frem under en krangel med pappa at han synes jeg kunne holdt meg der og at det var latterlig å flytte hjem. Etter dette skoleåret har jeg en bachelor og er veldig lei skole, jeg har ikke lyst å studere mer. Men mamma regner bare med at jeg skal studere mer. Egentlig har de bare sagt noe når de er skuffa over meg, de har i allefall aldri gjort eller sagt noe for å få meg til å føle meg stolt. Da jeg var mye borte fra skolen pga sykdom var de tydeligvis skuffa, og var mye sint på meg. Men så tror jeg de er litt amputert når det kommer til å vise følelser. Jeg er enig, jeg vil ikke være slik mot barna mine.

Jeg tror også at foreldrene mine ikke kan vise følelser. Av og til lurer jeg på hvorfor moren min er så kald mot meg inni mellom!? Har hun ikke følelser? Hun bør jo vite at om jeg har det tøft så trenger jeg ikke kritikk eller å få slengt det i ansiktet hva jeg har gjort galt. Fint med litt ros inni mellom!

[Olive]

Foreldrene mine har alltid støttet meg og sagt at de er stolte av meg, uansett hva jeg har gjort. Det er veldig deilig å vite at jeg alltid har dem i ryggen selv om jeg skulle tråkke feil. Bidrar til at vi får et enda bedre forhold

[angeleyes]

Jeg tror ikke at foreldrene mine er stolte av meg. De har i alle fall aldri sagt at de er det.

På ungdomsskolen og videregående gjorde jeg det veldig bra på skolen. Jeg gikk ut med veldig bra karakterer og følte da at jeg hadde gjort det bra. Foreldrene mine så på dette som en karakterer de forventet jeg skulle få. De ble ikke stolte over at jeg var en av de beste elevene på mitt kull. De tok det rett og slett for gitt at jeg var det.

Nå studerer jeg i Oslo og trives godt. På grunn av langvarig sykdom og diverse andre ting som tar mye tid og krefter gjør jeg ikke det like bra på skolen lenger. For meg er dette et stort nederlag. Dette nederlaget blir minst dobbelt så stort når foreldrene mine så tydelig viser at de er skuffet over mine middelmådige karakterer. Det er fryktelig vanskelig for meg når de viser så tydelig at jeg ikker er bra nok for dem.

Skulle ønske de kunne være stolte av den jeg er og at jeg ikke måtte prestere noe for at de skulle være stolte av meg.