Hva er en venn?

[Gjest Gjest_Ensom_*]

Håper noen kan ta litt av sin tid og erfaring til å hjelpe meg med dette som jeg har grublet på så lenge.

Skal først fortelle litt om meg selv, og hvorfor dette er noe jeg lurer på.

Jeg vokste opp i et vanskelig hjem, og gikk ut i livet med liten selvtillitt. Ble fort hakket på av andre, og var stort sett frosset ut av de andre i klassen både gjennom barne- og ungdomsskolen. Da jeg begynnte på videregående hadde jeg forventninger om at det skullle være sånn og trakk meg derfor ut av alle sosiale sammenhenger. Ble kjent bare med de andre som ikke passet inn i en gruppe. Det var jo en kaotisk mix, og jeg har ikke kontakt med noen av dem lenger. Hadde ikke med meg særlig mange venner fra den tiden, men da jeg begynnte videre utdanning ville jeg gjøre noe med det. Jeg klarte ikke helt å riste av meg skjenertheten, men ble da kjent med noen. Og her kommer vi til kjernen i problemet. Jeg er stille, men vet helt utmerket å ta vare på meg selv, samt vite hva jeg vil. Men nesten alle jeg har blitt kjent med har prøvd å påvirke mine valg. Jeg lever i et litt uvanlig parforhold, og pga alle kommentarene jeg har fått i forhold til dette gruer jeg meg for å slippe nye mennesker innpå livet mitt. Alle behandler meg som om jeg slett ikke er i stand til å forstå mine egne valg, de skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg får lyst til å si til dem at jeg er en utrolig sterk person, at jeg har levd gjennom ting som mange av dem ikke kan drømme om. Jeg ble tidlig voksen og tok ansvar som unge mennesker aldri burde ha hatt. Jeg har i mange år stått ansvarlig for mine valg, og trenger ikke noen til å komme inn i livet mitt og styre valgene for meg nå. Phu..beklager den utblåsningen..henger du med enda? Jeg tar gjerne imot råd, men bare når jeg ber om det. Jeg synes det er slitsomt at alle andre skal fortelle meg hva jeg burde gjøre med livet mitt i et enda kjør. Vil bare bemerke at det ikke bare gjelder forholdet mitt. Jeg må så absolutt gjøre det og det, og i hvertfall ikke gjøre det og det. Forresten er kjæresten min en av ca tre mennesker som lar meg være som jeg er, og vi har det godt sammen, men nå drar jeg inn på et sidespor her.

Og derfor undres jeg, innebærer det å ha venner at du hele tiden skal bli pådyttet råd og meninger du ikke ber om? Det høres kanskje ut som et rart spørsmål, men det blir utrolig slitsomt i lengden. Og i tillegg kan det være rimelig sårende når noen hele tiden pirker i livet ditt..

Jeg mener at jeg evner å være en god venn. Jeg er helt ærlig uten å bli ubehagelig, til å stole på og alltid til stede om noen trenger meg. Men jeg tørr ikke å slippe noen inn. Håper noen kan svare meg på dette. Er dette prisen for å ha et vennskap?

[Gjest Gjest_Ensom_*]

Ingen som har noen tanker om dette? Det er et spørsmål som gjør at jeg vipper mellom ensomhet og det å betale prisen jeg har opplevd... Håper noen har noen erfaringer å dele...

[Gjest Gjest]

Selv trekker jeg automatisk bort fra de som blir for spesielle. "Merkelige parforhold" (at de som er 20 er sammen med en på 60, for eksempel), er noe av det som blir for spesielt til at jeg orker de helt nære vennskapene. I teorien er det ingenting i veien for at jeg skulle kunne bli gode venner med dem, men i praksis har jeg nok å styre med, og mine nærmeste venner er de som er ganske lik meg selv.

Ei jeg kjenner har veldig mye energi og liker å ha venner som er veldig annerledes. Hun kan også ha en tendens til å pådytte andre sine meninger og oppfattes som styrende.

Så er det noe med de som hele tiden skal poengtere at de er så sterke, eller de som hele tiden skal skille seg ut og demonstrere sin uavhengighet. Det blir så slitsomt. Det er noe mange ikke orker å forholde seg til i en slitsom hverdag. Jeg har selv vært gjennom mer enn de fleste, men aller best har jeg det når jeg fokuserer på hva jeg har til felles med andre og ikke hva som skiller meg fra dem.

[Jojo]

Personlig liker jeg ikke fordømmer, derfor kan personen velge akkurat som det passer, og bare råder dersom de ber om. Jeg stiller opp som venn uavhengig av hva de velger selv. Hun/han kan gjerne være sammen med en som er 20 eldre eller 10 år yngre, det er deres valg og jeg kan ikke stenge dem ut av den grunn!

Samme gjelder bekjenneskap. Jeg husker i fjor hadde vi en klasse med forskjellig type mennesker, nasjonalitet, hudfarge og personlighet. Jeg kunne omgåes med de aller fleste, (selvfølgelig noen nærmere enn andre, men) men det var bare så få som kunne/ville omgåes med hverandre. Ville helst sitte for seg, drive med mobilen pc osv.. Men tro meg, det var et par personer som jeg ikke i det hele tatt kunne ha noe med å gjøre. Det var et eller annet som gjorde at det ikke gikk uannsett hvordan vi prøvde, begge var sære! Eller var jeg sær for dem?

Vil bare si at dersom man vet at man er så pass sterk og selvsikker, så kunne en vite hva man kunne gjøre med råd fra bedrevitende. Enten lar man seg påkjørt av den grunn, eller takler man det. Ved å evtuelt si "å, ja ok...du har kanskje rett i det, jeg burde kanskje gjort det, og så gjøre som man selv tenker for å så senere si at man trodde at det var best sånn. Eller man rett og slett stå ved det man tror allerede i diskusjonen, hvis venner ikke respekterer det, og velge å ikke ha noe med deg å gjøre, da er det deres problem. Ikke ditt.

[Gjest Micka]

Hei!

Jeg synes at en god venn

- har tillit til deg

- liker deg for den du er

- gir deg råd når du spør om det

- spør deg om råd og setter pris på dem

- får deg til å slappe av i hans/hennes nærvær

- som du kan le og gråte sammen med, uten å være flau over det.

En god venn er en som løfter deg opp, ikke bryter deg ned.

Man trenger bare et lite knippe av slike personer rundt seg. De andre "vennene" trenger du ikke ilegge så stor betydning, men kan være gode å ha for variasjon i livet og interessante bekjentskaper.

Det virker som om noen av personene i livet ditt tapper deg for energi, siden de overkjører deg med sine meninger. Jeg forstår at du er lei av å få masse "råd", men siden du spør om råd her kan jeg kanskje driste meg til å råde deg til å lære deg å sette grenser og ikke være så redd for å såre noen:) Du virker som en person med erfaring og vett i pannen, så du finner helt sikkert ut av hvordan du kan ytre dine behov og grenser på en grei måte.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei ts.

Ja vi gir hverandre råd, det er det vi gjør mye av tiden når vi snakker sammen. Vi lytter og sier hva vi ville gjort i den andres situasjon. Særlig når det gjelder menn. Men gode venner tvinger ikke sine meninger på det om du ikke vil ha råd og sier ifra om det. Med mindre du gjør noe som helt klart er dårlig for deg da.

[Jojo]

Hei!

Jeg synes at en god venn

- har tillit til deg

- liker deg for den du er

- gir deg råd når du spør om det

- spør deg om råd og setter pris på dem

- får deg til å slappe av i hans/hennes nærvær

- som du kan le og gråte sammen med, uten å være flau over det.

En god venn er en som løfter deg opp, ikke bryter deg ned.

Man trenger bare et lite knippe av slike personer rundt seg. De andre "vennene" trenger du ikke ilegge så stor betydning, men kan være gode å ha for variasjon i livet og interessante bekjentskaper.

Det virker som om noen av personene i livet ditt tapper deg for energi, siden de overkjører deg med sine meninger. Jeg forstår at du er lei av å få masse "råd", men siden du spør om råd her kan jeg kanskje driste meg til å råde deg til å lære deg å sette grenser og ikke være så redd for å såre noen:) Du virker som en person med erfaring og vett i pannen, så du finner helt sikkert ut av hvordan du kan ytre dine behov og grenser på en grei måte.

Veldig bra sagt!

[MissStiles]

Hei!

Jeg synes at en god venn

- har tillit til deg

- liker deg for den du er

- gir deg råd når du spør om det

- spør deg om råd og setter pris på dem

- får deg til å slappe av i hans/hennes nærvær

- som du kan le og gråte sammen med, uten å være flau over det.

En god venn er en som løfter deg opp, ikke bryter deg ned.

Alt dette er jeg veldig enig i. Spesielt det med at en god venn er noen som løfter deg opp, bryter deg ned. Veldig viktig det der.

Hvis man har det tøft og trenger noen å snakke med, så er det godt å ha en eller personer som man stoler på og som stiller opp for deg. Trøster deg, tar deg med ut på ting, snakker med deg osv.

Jeg mener ikke at man skal slippe alt for en venn, men nesten. Spesielt hvis man har en venn som har det litt tøft.

[Gjest Gjest_Ensom_*]

For det først: Godt å se at ikke alle er så fordomsfulle.

Jeg har funnet et liv som, vel, jeg klarer å leve i det og ha det rimelig bra. Det er bedre enn noe annet jeg har hatt i livet. Og det burde være viktigere enn hvordan det ser ut.

Har stoppet enkelte, og skjøvet andre ut av livet mitt når det har gått for langt. De førstnevnte har blitt fornærmet, de andre har forsvunnet. Det virker som om det at jeg er litt stille tiltrekker seg mennesker som styrer og hersker. Jeg lar meg aldri kjøre over, da bråstopper det i hodet mitt. Så sier jeg fra på en høflig måte at de har gått litt langt, og så blir de sure... Sier fra på en pen måte, ikke noe sure miner eller uhøflige ord fra meg.

Ser at det ikke trenger å være sånn, så jeg får forsøke igjen. Savner å ha noen å dele både tunge og hyggelige ting med.

Takk for gode svar, jeg skal ta det med meg.