Livet til broren min er et kaos

[Gjest utlogget nå]

Jeg vet ikke om "samliv og relasjoner" er riktig kategori å poste dette i, men det har jo med relasjonen til broren min å gjøre, så jeg prøver.

Livet til broren min er rett og slett et kaos. Jeg er helt fortvilet og trenger råd om hva jeg skal gjøre med saken.

Broren min og jeg er i begynnelsen av 20-årene. Livet mitt er fint: jeg har leilighet, venner, holder på med utdannelse, jobber, har nok penger, er sunn, aktiv og frisk.

Livet til broren min er rett motsatt: han har NULL kontroll på økonomien sin, han har ingen utdannelse, han har sagt opp jobben sin og gidder ikke finne ny, han har kjæreste, men behandler henne dårlig, han spiser 95% usunn mat. Han har hatt utallige inkassosaker, han har masse gjeld (studielån fra da han gikk på BI i to måneder og glemte å si opp lånet det året, gjeld til familie og kredittkortgjeld). Han ser ut som en dass. Kler seg dårlig. Går i hullete sko og ufine klær. Han har ingen ambisjoner eller drømmer. Han bor sammen med kjæresten sin, men han rydder aldri etter seg og leiligheten ser ut som et bombet hus. Kjæresten hans har gitt opp å rydde etter han. Hun får så vidt plass til et glass på stuebordet.

Han har hatt fast jobb som butikksjef i en matbutikk i et par år, men har nå sagt opp jobben sin og slutter om et par uker. Har han søkt ny jobb? Nei, det har han ikke. Det virker ikke som han gidder.

For en uke siden hjalp jeg broren min med å gå gjennom de omtrent 30 (!) uåpne konvolutter med regninger som hadde ligget i flere måneder. Vi brukte tre timer og ryddet opp i regningshelvetet hans. I tillegg la vi opp en oversiktlig øknomiplan for han (ukesbudsjett, plan for sparing, nedbetaling av gjeld osv). Han var hele tiden enig i at planen var god. Men jeg fikk vite av kjæresten hans i dag om at han har vært ute på byen tre dager på rad. Det ble vi enige om at han ikke skulle gjøre på en stund fordi han ikke har råd. Han er i minus på konto.

Dette er bare toppen av isjfellet. Både jeg og kjæresten hans er helt forvilet. Hver gang vi prøver å hjelpe han er det som å snakke til en vegg. Vi maser aldri og er alltid snille mens vi prøver å hjelpe han slik at han skal få motivasjon til gjøre ting. Vi oppmuntrer han masse. Foreldrene mine prøver de også, men jeg føler at all ansvaret faller på meg hovedsakelig fordi foreldrene mine er ikke i stand til å hjelpe (pga. noen greier som ikke er nødvendig å nevne her). Uansett, jeg liker ikke livet til broren min og er alvorlig bekymret for fremtiden hans. Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg er så sliten av å prøve å få livet hans på rett kjør, men uansett hva jeg gjør hjelper det ingenting. Jeg vet at man skal ta ansvar for eget liv, men jeg vil ikke se at livet til broren min ender som en tragedie.

Han er verdens snilleste gutt med masse generøsitet. Han tar ikke narkotika eller henger i dårlige miljøer. Han er bare helt ødelagt. Lurer på om han har psykiske problemer, rett og slett. Oppveksten vår var fin og vi har vært en ressurssterk familie. Han har gått på bra skoler. Han har fått alt han vil ha. Jeg skjønner ingenting! Orker ikke mer... Kan noen hjelpe?

[Gjest ts utlogget]

TS her igjen. Vil bare legge til at kjæresten hans er en oppegående, søt og ordentlig jente med jobb, hun tar utdannelse og har kontroll på livet sitt.

[Prinsen]

Jeg er ingen psykolog, langt i fra, men jeg synes det høres ut som det ligger noe under. Kanskje han er depressiv? Han virker jo fryktelig likegyldig til ting... Og.. er det bare deg og kjæresten hans som er der for han? Du sier at dere kommer fra en ressurssterk familie, hvor er foreldrene deres?

Skjønner veldig godt at det tar på... Pass på så det ikke går utover din egen psykiske helse...

[Gjest TS]

Takk for svar

Du kan ha rett i at han er depressiv. Men jeg merker jo ingenting på han...

Faren min bor i utlandet og kan hjelpe minimalt. Moren min bor i Norge, men hun er litt syk for tiden og kan ikke hjelpe så mye (det er garantert ikke årsaken til hans eventuelle depresjon). Faren min prøver å hjelpe han på telefonen, men det blir ikke det samme som å snakke face to face. Jeg er den eneste som er tilgjengelig.

Det har gått så langt at jeg seriøst vurderer å kutte han ut fra livet mitt hvis han ikke skjerper seg. Jeg er redd det kan gjøre situasjonen verre for han, men jeg orker ikke snakke til en vegg lenger

[absinthia]

Noen bør få denne mannen til fastlegen, han har nok en ganske kraftig depresjon eventuelt utbrenthet, selv om det ikke synes på ham. Hos fastlegen får han antegelig videre hjelp, på en eller annen måte.

Han har tydeligvis tatt seg en "pause" fra de fleste praktiske ting fordi han ikke har overskudd til å forholde seg til dem.

Det eneste du kan gjøre er antagelig å oppmuntre ham til å gå til legen og hjelpe ham til å komme seg dit. Mennesker som har det slik, vil kanskje unnlate å møte opp på legetime fordi de rett og slett ikke orker det når dagen kommer - selv om de har alt å vinne på det. Det er også derfor han virker som om han ikke hører på deg. Han blir nok antagelig ganske sliten av å tenke på alle tingene han ikke mestrer , så det kan godt hende at for mye masing (unnskyld uttrykket) fører til at han kryper mer inn i hulen sin, der han ikke tar ansvar for helt vanlige ting.

En annen fin ting er kanskje om du kunne hjelpe ham til å komme seg ut i frisk luft og bevege seg litt, det hjelper på slike ting fordi det stimulerer endorfinnivået osv.

For din egen del, så må du bare la vær å ha noen forhåpninger om at han plutselig kommer til å skjerpe seg. Kanskje du heller kan bestemme deg for å hjelpe ham med en ting av de han ikke mestrer uten å legge for mye i det.

Jeg har to venner som har hatt det slik som du beskriver din bror, den ene er i full vigør nå, mens den andre sliter fortsatt, fordi han blant annet ikke takler å møte opp til legetimer, møter med nav, sosialkontoret (som forresten går under nav nå) sånn at han ikke får den hjelpen han burde ha fått.