Mulig singel igjen fra i morgen av.... :-(

[Bridget]

Ble skilt i fjor under turbulente omstendigheter. Traff kjæresten min for omtrent et halvår siden.

Vi har det veldig kjekt sammen bortsett fra et par ting som har begynt å plage meg virkelig: Han jobber mye og mye kveld og de fleste helger. Når han en sjelden gang har fri går han ut med venner (mest jobb-kompiser her i byen) eller han reiser til nabobyen hvor han kommer fra.

Selvfølgelig skal han kunne gå ut med kompiser å ha det gøy, men jeg blir aldri invitert med. Kan kanskje forstå han ikke vil ha meg med hjem til mor (det har ikke jeg noe hast med heller) og kan forstå han vil gå ut med gutta på jobb alene. Men finner det litt merkelig at jeg ikke har truffet noen av hans venner - noen av de har også kjæreste såvidt jeg har forstått.

Får det meg til å føle meg som et pausefyll - elskerinne som er grei å ha når han ikke har noe annet å finne på.

Har blitt glad i han og han er en fantastisk fyr på alle andre områder, men dette går ikke. I morgen MÅ jeg ta det opp med han. Jeg vil ikke ha det sånn og det er ikke noe å bygge på om det skal fortsette sånn.

Gruer meg slik!!!! Og vet ikke hvordan jeg skal få sagt det - skulle egentlig si det i dag, men fikk det ikke til. Blir det dumt om jeg skriver et brev som jeg gir han og sier han skal lese mens jeg venter slik at vi kan snakke etterpå? Vi er jo voksne folk på 30 og 31 og det blir kanskje barnslig og teit?

[*Lillian*]

Skjønner dette er veldig vanskelig - det er alltid vanskelig når man skal ta opp sånne ting, særlig når man vet at det kan gå enten den ene eller andre veien....

Men jeg tror du skal snakke med ham istedenfor å skrive et brev. Det er lurere, og da er det så mye lettere og ikke bli misforstått. Det kan i visse tilfeller være greit å skrive et brev også, men det beste her er nok å snakke med ham om det face-to-face... Tror jeg.

Lykke til iallfall!!

Lillian

[Rapitap]

Håper du blir singel jeg! Til pass for han - så kan han sippe øl med kompiser!!

Du fortjener en mann som prioriterer deg!! Det gjør alle. Alt annet er boss!

[Jinx]

Hvis du har lettere for å skrive ned følelsene dine

så syns jeg du skal gjøre det

[Gjest Tex]

Brevskriving synes jeg er litt teit særlig hvis du skal stå og vente på at han får lest det.

Men jeg synes du skal dumpe fyren, du er altfor god for han!!

[Bridget]

Takk for svar! Får prøve å prate med han i morgen.

Har muligens vært litt urettferdig i den første beskrivelsen av han Han inviterer meg ofte ut å spise eller på kino (minst en gang i uken) og bytter vakter og blir med hvis vi er invitert ut med mine venner. Og han er en veldig hyggelig fyr som jeg stortrives med bortsett fra dette at jeg aldri blir invitert med når han skal ut med sine venner.

En annen ting er at jeg har sagt fra veldig tydelig at jeg syns det er viktig at vi har hver våre liv og kan gjøre ting på egenhånd (dette var nemlig umulig med eksen). Så mitt lille håp for morgendagen er at vi har misforstått hverandre og at vi fortsatt kan ha noe fremover...

Trivdes som singel da jeg var det, men ikke så mye at jeg har lyst å dumpe han her!!! Men det må jeg bare hvis vi har ulike syn på hvordan et forhold skal være.... :cry:

[Gjest ~Hanne~]

Hva med å si klart og tydelig ifra om at du gjerne vil treffe vennene hans?

[Bridget]

Fillern! Nå har han vært her og gått - skulle på jobb - og jeg fikk ikke sagt noe som helst av det jeg hadde tenkt å si... Nå ser jeg han ikke igjen før tidligst søndag for jeg skal bort i helga. At jeg kan være så pinglete! Nå blir jeg gående enda lenger og gruble!

[Gjest Janna]

Bridget- hva er det verste som kan skje?

[Bridget]

Det jeg er mest redd for er at jeg maser han ihel med alle mine analyser og grublerier. Føles liksom feil samme hva jeg gjør: Med eksen satte jeg alt for lite krav til at meg og mine ønsker skulle få litt spillerom noe som resulterte i at jeg og mitt aldri ble tatt hensyn til - det har jeg ikke tenkt å gjøre en gang til.

Men så vet jeg at jeg er vettskremt for at det skal skje igjen og kanskje er for egoistisk og for mistenksom pga det som skjedde da - kanskje uten grunn. Og er redd for å mase for mye uten grunn - vet ikke hvor grensen går.

Føler meg som en fjortis uten peiling på forhold - min erfaring bygger på samliv i 11-12 år med en som alltid var best, visste best og alltid hadde rett - what so ever. Kjæresten min sitt lengste forhold var på 2 år og det er lenge siden. Han sier han har vært alene så lenge at han ikke vet hvordan dette skal gjøres og at han vet han har lagt seg til alt for mange uvaner som singel og at han ikke vant til å ta hensyn til andre. I tillegg er han litt sjenert. De gangene jeg har tatt opp ting med han tidligere har han endret på det som har vært tatt opp.

Så det verste som kan skje, tror jeg, er at jeg maser alt for mye om ting jeg er redd for uten grunn. Dessuten, og det har jeg sagt til han også, vet jeg det er sabla urettferdig mot han at han skal lide for en redsel en annen har skapt. Til det svarer han at han forstår det tar tid å bygge opp tillit igjen og at han skjønner det er vanskelig.

Konklusjon: Det verste som kan skje er at jeg dreper hele greia med mas pga ting jeg er redd for uten grunn - blir det slutt pga et reellt problem er forsåvidt greit nok (selv om det blir trist) for da funker det jo bare ikke.

Så problemet skrumper vel ned til å være: Gir det at jeg ikke har truffet noen av hans venner grunn til å tro at han ikke mener noe seriøst med dette?

[Gjest ~Hanne~]

Har du gitt uttrykk for at du ønsker å treffe vennene hans, men han ikke tar deg med, ja, absolutt en grunn til å tvile på han.

[Bridget]

Har ikke spurt... Kanskje jeg skal gjøre det og se hva jeg får til svar før jeg grubler mer...

[Gjest Anonymous]

*Tenker varme tanker om og for Bridget*

Snakk skikkelig ut med kjæresten din, og krev å få møte vennene hans.

Det kan jo være at han er redd for at du og kompisene hans ikke skal trives sammen (el.no)?

Uansett: Ta vare på deg sjøl, for det fortjener du!

Håper det ordner seg!!!

[Gjest Milah]

Uff da, kjedelig situasjon dette her...

Vet det er vanskelig, men prøv å ikke tenke så mye på det.. Kan jo bare være en missforståelse som du selv sier..

Prat med han på søndag du, det ordner seg sikkert.. :D

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Misforståerls... hmm...

Jeg hadde en sånn type engang som ikke tok meg med på noesom helst... Jeg trodde faktisk det var vanlig å holde damene utenfor fremtil jeg hørte at hans venner omtalte meg som hans hemmelige dame. Jeg fikk til slutt møte noen av hans venner, etter ca. 5år. Men jeg kunne aldri forstå hvorfor han holdt meg hemmelig, det er mitt største problem, var han så flau over meg? Det var ihvertfall slik det føles, når alle de andre guttenes damer fikk være med og ikke jeg.

Sorry men jeg blir forbannet når jeg leser sånt. Man skal ikke være nødt til å spørre om å få være med, det skal jo helst være en selvfølge at man av og til blir bedt.

[Gjest Janna]

Konklusjon: Det verste som kan skje er at jeg dreper hele greia med mas pga ting jeg er redd for uten grunn - blir det slutt pga et reellt problem er forsåvidt greit nok (selv om det blir trist) for da funker det jo bare ikke.  

Men Bridget, overlever du dette? (Svaret på det er ja, regner jeg med)

Jeg mener, jeg skjønner at du er engstelig for dette, men som du sier, det verste som kan skje er at det koker bort i kålen og at det ikke blir noe mer med dere.

Du overlever da det?

Triste ting hender hele tiden. Håper for din del at alt dette går bra. Hvis ikke- du overlever likevel.

*Klem*

[Bridget]

Takk for svar og takk for omtanke - det varmer! :D

Vet veldig godt at triste og tragiske ting hender hele tiden, mener jeg har fått min andel av begge deler for lenge siden Joda, jeg overlever og jeg kan sikkert få det bra også etter ei deppe-periode. Men jeg vil så gjerne være sånn passe lykkelig sånn passe lenge - syns jeg fortjener det. Skal snakke med han på søndag. Har det jo ikke noe bra når jeg går å grubler og er usikker, da er det faktisk bedre om det ender.

Har vi lov å sitere bøker? Veldig bra og litt morsom betraktning om livsmot og livsvilje som jeg ble helt forelska i:

I speak in all modesty as I say this, but I discovered at that moment that I have a fierce to live. It’s not something evident, in my experience. Some of us give up on life with only a resigned sigh. Others fight a little, then loose hope. Still others – and I am one of those – never give up. We fight and fight and fight. We fight no matter the cost of the battle, the losses we take, the improbability of success. We fight to the very end. It’s not a question of courage. It’s something constitutional, an inability to let go. It may not be nothing more than life-hungry stupidity.

The life of Pi, Yann Martel

[Gjest Janna]

Vi slåss for oss selv ja, det er sant.

Og begjær. Vi begjærer. Uten begjær er vi bare døde alle sammen.

Men det er det som kalles å leve.

[Gjest Anonymous]

Hei...

For å være litt positiv. Det kan jo være at han har bitt seg merke i det du tidligere har sagt om at det er viktig at begge har et liv hver for seg. Kanskje er han rett for å forvente for mye engasjement fra deg. Mulig han egentlig vil ha deg med, men er redd for å stresse deg. For tro det eller ei...enkelte menn HØRER faktisk det vi sier...og har en tendens til å overtolke...Ikke bare vi som gjør det nemlig. ;-)

Vet ikke jeg. Lykke til uansett.

Klemmer, Idun.

[Gjest Anonymous]

Ehm.....rett = redd...litt klumsete her.;-)