Eksen vil fortsatt ha meg

[Maj]

Er midt i en situasjon med eksen min som bare blir mer og mer ubehagelig.

Vi møttest i januar, det kom som et smell og etter bare to dager var vi så godt som sammen. Han var helt annerledes enn noen jeg hadde møtt før. Langt, flommende hår, et blikk til å drepe for og en fantastisk energi. Jeg droppet alle andre flørter og gav meg hen til han. Vi kunne snakke sammen om ALT! Han var eksentrisk, smart, engasjert, men med en elendig selvtillit. På utsiden var han en suksessfull student med mange venner og bekjente og tillitsverv, problemet var at han ikke helt forstod hvorfor alle såg ut til å kjenne han.

Når det gjaldt sex så var han først ikke så interessert. Han synsest det var ekkelt, klissete og slitsomt. Han trodde faktisk en periode at han var homofil, men kom fram til at han var bifil da han møtte meg (kan jeg faktisk ha omvendt ham?? . En følsom fyr med andre ord.

For oss begge var kjærestetittelen ganske merkelig, passet ikke helt inn. Vi var mer som bestevenner og elskere, for vi viste at det kom til å bli vanskelig til slutt. Han var bare her på utveksling. Vi fikk en felles vennegjeng, miljø og fritidssysler. Vi gjorde det meste sammen og savnet hverandre etter bare et døgn i fra hverandre. Han utviklet seg til å bli en fantastisk elsker, og gav meg min første orgasme.

Problemene begynte da studieåret nærmet seg slutten og jeg fikk beskjed om at jeg hadde kommet inn på en privatskole i en annen del av landet. Han ble mer og mer bevisst om at vi måtte gjøre det slutt. Det var han som hele tiden snakket om at det ikke ville gå, han ville uansett utvikle seg til en dårlig kjæreste om vi var sammen for lenge. Jeg burde komme meg ut og treffe andre. Ville veldig gjerne at jeg skulle finne meg en elsker, men jeg nektet. Då jeg flyttet var jeg overbevist om at dette var slutten på forholdet. Han sa at vi ikke burde treffes mer for et ville gjøre alt verre. Men han besøkte meg hjemme, en perfekt langhelg der jeg fikk et inntrykk av at han ville ha en fremtid med meg likevel. Han sa det meste i gåter, aldri direkte, så det var vanskelig å tolke.

Han besøkte meg senere i studiebyen min mens han jobbet med et prosjekt til masteroppgaven sin. Enda en gang fikk jeg følelsen av at nå var det slutt, han skulle jo snart tilbake til hjemlandet.

På vårparten sa jeg til han at jeg elsket ham, han svarte tilbake at han ikke elsket meg, men at han fortsatt elsket eksen sin. Det ble for vanskelig for meg å svelge. Han sa det om og om igjen uten å forstå at det såret meg, vi kunne jo liksom snakke om alt. Så etter en stund i den nye byen min møtte jeg selvsagt andre gutter, og til slutt måtte jeg bare slå opp, jeg klarte ikke mer. Tenkte bare på han og eksen, ikke at jeg trodde de ville finne tilbake til hverandre, men at han ikke elsket meg.

Jeg ble sammen med en fantastisk fyr, forelsket som fy, men jeg turte ikke å fortelle det til eksen min. Vi snakket sammen på skype flere ganger i uken, bare tull og tøys, som i "gamle dager". Til slutt måtte jeg fortelle det til han då kjæresten min vill gjøre det offentlig. Er vanskelig å holde noe slikt skjult på internett når for tiden. Han sa at han aksepterte det, han var glad på mine vegne og bla bla bla. Bullshitt alt sammen. Fikk kjempedårlig samvittighet. Og han fortsetter å sende meg små mailer om hvordan han har det, hvordan han savner meg, hva han gjør. Ting han gjorde feil og et hint om at han kansje elsket meg likevel, men ikke turde å si noe fordi det ville komplisere alt. Jeg elsker han fortsatt, men ikke på den måten lenger. Han sender meg slike brev hver dag, så ofte at jeg ikke får tid til å tenke over hva jeg skal skrive tilbake.

Vi har ikke snakket om det som har skjedd. Når vi prater på skype snakker vi om alt annet enn om det som er vondt, vi har ikke nevnt bruddet med ett ord. Mitt nye forhold er heller ikke nevnt, men han forstår hva jeg ikke sier. Er så vondt å se ham lide, jeg føler meg så råtten og ond. Han var den rette, kansje er han det fortsatt, men vi går ikke i hop når han snakker om fremtiden som om han alltid skal vere singel, selv da vi var sammen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre her. Blir bare mer og mer frustrerende. Han kommer tilbake til norge til neste år, jeg føler at jeg må møte han, men orker ikke å gå gjennom alt på nytt, spesiellt ikke når jeg har kjæreste.

noen tips eller hjelpende ord? Hva som helst.

Takk

[Gjest Gjest]

Det virker i all fall som at dere har behov for å møtes og for å finne ut av ting.

En ting først og fremst. når eksen din sa at han fremdeles elsket eksen sin følte du deg skikkelig dårlig med deg selv Hva er det du nå gjør mot kjæresten din? Du gjør nøyaktig det samme mot ham, bare at du ikke har mot til å stå for det og si det høyt.

For det andre: Han hinter nå til at han elsker deg, NÅ ETTER at du har fått deg en annen kjæreste. Hvorfor tror du at han mener det nå og at det ikke bare er sjalusien som taler?

For det tredje: Dersom dere aldri kan snakke sammen om hvordan dere har det i forhold til hvreandre, og dere ikke kan snakke om fremtiden eller bruddet hvordan skal dere da i det hele tatt kunne fungere sammen? Dette er de essensielle tingene man må kunne snakke åpent og fritt om i et forhold for at ting i det hele tatt skal kunne ha en sjangs til å fungere. I tilleg til at dere skal kunne snakke åpent om det skal dere også være en ganske stor grad av enige om hvor dere står og hva dere ønsker i fremtiden. Kan dere klare dette?

Det vil være viktig at du kommer frem til svar på disse spørsmålene, for om du ikke gjør det kommer du alltid til å ha dette hengende i luften og ødelegge atmosfæren i alle forholdene du har fremover. Jeg hadde eksen hengende litt i bakhodet, og ikke før jeg kunne slå meg 100% til ro med at vi to aldri kom til å kunne klare å forandre oss i forhold til hverandre, og at ting alltid kom til å være stuck i det samme mønsteret, kunne jeg klare å fokusere 100% av energien min på mitt nye forhold. Jeg måtte vite at det forrige var 100% dødt først.

[Gjest Gjest]

Når jeg først leste tittelen, så tenkte jeg at jeg må komme med masse gode råd om hvordan det kan fungere igjen. Men jeg føler at den var litt misledende.

Nå skal jeg være rett på, brutalt ærlig, du velger selv om du vil lese det eller ikke.

Jeg tror ikke han elsker deg. Første tanke mens jeg leste innlegget ditt var "du er litt godtroende og stiller ikke så mye spørsmål ved hans hensikter". Det virker som om du ble swept off your feet av en utvekslingsstudent. Historien har jeg hørt uttalige ganger før. Vært der selv, bare at jeg var utvekslingsstudenten i mitt scenario. Man har gjerne egen kjæreste i eget hjemland, og er bare med på det som skjer i landet man studerer i for å passe inn og føle seg hjemme den tiden man er der.

Jeg tror at du enten har misforstått han eller så har han lekt med deg. Jeg tror ikke han er noen dårlig person i det hele tatt, men jeg tror du leste litt mer i ting enn han.

Jeg syns likevel du bør møte han, for å få en avslutning, ikke for å se om det er noe håp. Du har en kjæreste å ta hensyn til.