Tillitsproblemer

[Gjest Gjest]

Kjæresten min har ved flere anledninger løyet for meg, og ikke så rent sjelden lyver han for kompisene sine. Sier ting som ikke stemmer bare for å få saken ut av verden. Det han ikke ser ut til å skjønne er hvordan dette fullstendig ødelegger tilliten jeg har til ham. Hans argument er at dette er ikke-betydelige løgner (og det er det forsåvidt), og jeg må da skjønne at han ikke ville løyet om viktige (!?) saker og ting.

Poenget er, løgnene hans fører til at jeg blir mistenksom. Så sier jeg kanskje noe som gir uttrykk for dette, og HAN blir sur på MEG. Jeg skjønner så utrolig godt at det er kjipt å bli mistenkeliggjort, men det er løgnene som har ført til dette. Dette var ikke et problem før, da jeg ikke visste (eller hadde oppdaget enda).

Vi står veldig fast her. Løgn, uansett type, ødelegger tilliten. Han mener at han må få ha småløgnene sine i fred.

Hva gjør vi?

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Det er absolutt ikke akseptabelt med løgner, uansett størrelse. Han må få klar beskjed om å skjerpe seg.

[Gjest Gjest]

Hehe.

Dere innser at dere er for forskjellige. Så lenge ingen av dere er villig til å forandre dere så har dere ingen fremtid; bortsett fra å krangle om det omigjen og omigjen.

[Gjest TS]

Ja det er dette jeg har prøvd å formidle gjennom lang tid, men det synker liksom ikke inn. Dette er bagateller, mener han. Han sier at jeg ikke har noen grunn til å føle som jeg gjør.

[Gjest TS]

Ingen god råd her? Utrolig kjipt om dette skal ødelegge et mångeårig ellers så flott samliv

[Phaedra]

Det er absolutt ikke akseptabelt med løgner, uansett størrelse. Han må få klar beskjed om å skjerpe seg.

Jeg er enig i dette. Hvis jeg var deg ville jeg bedt ham om å gi seg med løgnene eller gått fra ham, selv om dere har et mangeårig flott samliv. Kan du tenke deg å tilbringe resten av livet sammen med ham hvis han fortsetter å lyve slik som dette? Du kommer jo alltid til å være mistenksom, og han kommer alltid til å bli mistenkeliggjort (orker han å leve med det? eller kunne han prøvd å endre seg?). Hvorfor skal han få lov til å lyve forresten? Har han noe godt svar på dette?

Er lei for det, men det eneste gode rådet jeg har er at du ikke aksepterer dette.

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Enig med Phaedra.

Den steile holdningen han viser, gjør jo at du ikke har stort valg. Hadde han vist noen skam eller flauhet, eller sagt han skulle forbedre seg, hadde det jo vært noe annet. Men det virker jo som han ikke tar noe ansvar, det er bare "noe som skjer". Virker veldig umodent. Nei, han bør nok få et ultimatum, kanskje alvoret da går opp for han. Hvis ikke, så er han ihvertfall ikke deg verdig.

[Gjest TS]

Min første tilnærming til dette var på en veldig ok måte å fortelle han at han må ikke gjøre dette. Han sa ikke noe spesielt, og jeg tolker det som han forstår hva jeg mener. Så skjer det igjen, og jeg sier kraftigere i fra. Denne gangen sier han at han skal slutte. Etter dette har det skjedd flere ganger.

Hadde det vært hvem som helst annen holdt jeg på å si, så skulle jeg stilt et ultimatium. Men problemet er det at han er en usedvanlig flott mann på alle andre områder. Dessuten så er jeg redd et ultimatum kanskje vil slå tilbake på meg. Han er drittlei denne diskusjonen, for ikke å snakke om å bli mistenkeliggjort.

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Ja, da høres det ikke lett ut. Tror jeg ville bedt om en pause i forholdet. Så får du tenke over det.

[Gjest TS]

Jeg vil ikke takle en pause

[Phaedra]

Vel, du velger jo om du vil holde sammen med ham eller ikke, selv om han lyver

Det eneste forslaget jeg har er at neste gang du tar han i å lyve så ber du rolig om en logisk redegjøring for hvorfor han skal få lov til å lyve og hva han håper å oppnå med å lyve. Spør om han bare ikke klarer å holde opp, eller om det er en annen grunn til at han holder på slik han gjør. Spør om det gir deg lov til å lyve også, ettersom løgner åpenbart skal være godtatt i forholdet. Ta det opp som en helt seriøs diskusjon, uten anklager og uten å forklare at det gjør deg trist og mistenkelig (mao. unngå diskusjon - du vil ha redegjørelse fra hans side, uten dine kommentarer, bare spørsmål). Hvis han ikke kan gi deg noen god grunn så får du ham i det minste til å tenke over det. (Kanskje det dukker opp noe som faktisk forklarer oppførselen hans).

Jeg tror ikke du kan få så mange bedre råd her til hvordan du skal takle han, siden du allerede har prøvd å snakke med han om det flere ganger. Jeg blir faktisk irritert på din vegne av å lese dette

Han har ikke lov til å lyve for deg. Punktum.

[Phaedra]

Og prøv å ikke bli sint eller trist når du gjør dette. Bestem deg på forhånd om å gjøre det, og hva du skal spørre om, og se på det som et forsøk på å forstå ham og hva som driver ham. Så blir du ikke så følelsesmessig involvert, og da havner han kanskje ikke i en situasjon hvor han bare må forsvare seg.

[Gjest TS]

Tusen takk for tips Phaedra

[Phaedra]

"Jeg vil ikke krangle med deg, jeg vil bare gjerne vite hvordan du tenker" pleier å fungere på min bedre halvdel når jeg merker at jeg holder på å dytte ham inn i forsvarsposisjon

Lykke til

Endret 30. november 2008 av Phaedra

[Jade]

Han er drittlei denne diskusjonen, for ikke å snakke om å bli mistenkeliggjort.

Han blir ikke mistenkeliggjort av deg. Han mistenkeliggjør seg selv ved å lyge (selv om det er hvite løgner). Hvis man ønsker tillitt, så må man også sørge for å fortjene den tillitten. Et minstekrav her, er jo å snakke sant.

Endret 30. november 2008 av Jade

[Gjest TS]

Han blir ikke mistenkeliggjort av deg. Han mistenkeliggjør seg selv ved å lyge (selv om det er hvite løgner). Hvis man ønsker tillitt, så må man også sørge for å fortjene den tillitten. Et minstekrav her, er jo å snakke sant.

Ja du har helt rett. Problemet er at han ikke ser dette.. Det er JEG som er dum, for han lyver ikke om "betydelige ting" må vite. Gudene vet hva som kvalifiserer til det i en mannshjerne. Han forstår rett og slett ikke hvordan dette kan skape sånn mistillitt. Jeg har prøvd å forklare så godt jeg kan, men han ser det bare ikke..

[Gjest TS]

"Jeg vil ikke krangle med deg, jeg vil bare gjerne vite hvordan du tenker" pleier å fungere på min bedre halvdel når jeg merker at jeg holder på å dytte ham inn i forsvarsposisjon

Lykke til

Jeg har egentlig prøvd dette også, men problemet er at jeg prøvde for sent.. Han er møkk lei selve temaet, så med en gang det kommer på banen så er det uff, æsj og isj og en innstilling det er umulig å jobbe med.. Skal ikke være lett!