Kvinners som elsker og elsker til tross for en tilsynelatende drittsekk av en partner..............

[lulle]

Etter utallige innlegg på KG fra kvinner som lever i forhold med menn som er utro, som har høyt temperament, som prioriterer helgene med kompiser, som ikke tar seg av barna osv.. - begynner jeg virkelige å tvile på enkelte kvinners evne til å vite hva det er å elske, og hva som bør ligge til grunn i et forhold. Ofte går det igjen at de virkelig elsker disse mennene, eller uttrykk som vi elsker hverandre.

Så hva legger vi egentlig i å elske, og hvilke kriterier legger vi til grunn når vi velger livsledsager?

[Gjest Gjest]

Kvinner som ikke eier respekt for seg selv og/eller barna sine fortsetter i sånne forhold. Noe som er synd, for dersom de har barn-så blir de lært opp til at det er sånn det skal være. En skulle nesten tro at det var slik at selvrespekt er kun noe som går i arv.

Hadde samboeren min gjort noe, en liten SMULE, som truet meg og min selvfølelse/selvrespekt eller liknende, hadde han stått med hodet i asfalten tre etasjer under oss.

Dessuten, like mye som vi ser på film som i virkeligheten, menn vil ha jenter med "tæl", ikke vaskefiller.

[Gjest Gjest]

Det er så lett å si på utsiden. På utsiden når man ikke er i et slikt forhold.

Ja jeg vet hva det vil si å elske, jeg har hatt partnere som har elsket og respektert meg. Og som jeg har elsket og respektert tilbake.

Akkurat nå lever jeg med usikkerhet og følelsesløshet. Min elskede sier til meg at han ikke vet hva han ønsker, ønsker å prioritere seg selv og sine barn, ikke ha noen forpliktelser. Men at han fortsatt elsker meg.

Og jeg? Jo jeg lar meg bruke. Jeg venter. Jeg elsker ham jo. Vi har hatt det bra lenge før dette - vi hadde et forhold med gjensidig respekt.

Jeg venter og venter og håper at den friheten jeg ga ham nå vil gi ham tid til å se hva han mister. Hvis ikke får jeg bare komme meg videre, jeg og barna.

[Gjest Zia]

Man blir behandlet på den måten man lar seg bli behandlet.

[Gjest Gjest]

Finner man seg i det så får man faen meg bare ta det. Man kan ikke forvente at hele verden skal komme og redde en, dersom man finner seg i å bli behandlet som dritt.

Har en kusine som går frem og tilbake med en gammel gris som ser ut som han er 40 år gammel og selv er hun bare 19. Han er utro mot henne, og kan finne på å kaste henne ut av leiligheten sånn ut av det blå, fordi HAN er sur på henne siden HAN har vært utro. Har lyst å filleriste hele jenten! Helvete heller, hvorfor er det bare noen av oss som ble tildelt fornuft?

Endret 29. november 2008 av mrs_bond

[Ethereal]

Når mannen oppfører seg sånn får man etter hvert dårligere selvtillit og begynner å finne seg i situasjonen. Det er lett å tenke at man aldri kan klare seg uten han fordi han er så fantastisk, selv om både det ene og det andre er helt forkastelig.

[Gjest Gjest]

Når mannen oppfører seg sånn får man etter hvert dårligere selvtillit og begynner å finne seg i situasjonen.

Lenge før det blir så ille at man får dårlig selvtillit av mannen sin, så bør man jo stikke...

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[milla-mor]

Jeg vil anbefale alle som lever i et slikt forhold, har levd i et slikt, kjenner noen som lever i et slikt, eller generelt folk som ikke skjønner at noen kan leve i slike forhold å lese en bok som heter "Women who love too much" av Robin Norwood.

Forøvrig synes jeg det er rimelig spesielt at folk som tydeligvis ikke har greie på slike avhengighetsmønstre i det hele tatt uttaler seg her.

Det dreier seg overhodet ikke om mangel på selvrespekt, stolthet, styrke, eller intelligens. Dere kan like gjerne fortelle en alkoholiker, narkoman, røyker, you name it, at det "bare" er å slutte.

[Lissi]

Jeg vil anbefale alle som lever i et slikt forhold, har levd i et slikt, kjenner noen som lever i et slikt, eller generelt folk som ikke skjønner at noen kan leve i slike forhold å lese en bok som heter "Women who love too much" av Robin Norwood.

Forøvrig synes jeg det er rimelig spesielt at folk som tydeligvis ikke har greie på slike avhengighetsmønstre i det hele tatt uttaler seg her.

Det dreier seg overhodet ikke om mangel på selvrespekt, stolthet, styrke, eller intelligens. Dere kan like gjerne fortelle en alkoholiker, narkoman, røyker, you name it, at det "bare" er å slutte.

Men hva gjør at en finner seg i det da? Jeg har ei venninne som lever med en mann som er utro, respekterer ikke samboeren, er ikke nok glad i henne.

Hvorfor blir hun? Drømmen om at ting skal endre seg?

[milla-mor]

Men hva gjør at en finner seg i det da? Jeg har ei venninne som lever med en mann som er utro, respekterer ikke samboeren, er ikke nok glad i henne.

Hvorfor blir hun? Drømmen om at ting skal endre seg?

Ikke DRØMMEN om at ting skal forandre seg, men TROEN på at HUN alene kan forandre ting. Få ham til å elske henne nok til å ville behandle henne bra.

Dette er ren psykologi og avhengighet. Man finner som regel forklaringen i ting som har skjedd i de første leveårene. Så prøver man å gjenskape dem i voksen alder. Ikke fordi man nødvendigvis synes det er så fint å leve slik, men fordi man søker etter det kjente. Og det kjente er som regel slik man har vokst opp.

Men hvis du er interessert i å forstå venninnen din, så bør du absolutt lese den boken jeg nevnte. Veldig, veldig god bok, skrevet av en psykolog som har levd i mange slike forhold før hun innså at det var et mønster, og et hun måtte bryte.

[Gjest Gjest]

Lenge før det blir så ille at man får dårlig selvtillit av mannen sin, så bør man jo stikke...

Det er som regel to svar til det her.

1. Den dominerende partner har psykopatiske trekk, noe som vanlige mennesker gjerne ikke ser. Folk med normale følelser, normal empati og normal folkeskikk, blir veldig lett tvinnet inn i en ond sirkel uten at man skjønner det før det er for sent.

2. Mennesker som går inn i forhold som er åpenbart dårlig i utgangspunktet er mennesker som har fått mangel på kjærlighet, utsatt for omsorgssvikt, har dårlig selvfølelse eller selvbilde, mennesker med ødelagte sjeler på bl.a. grunn av gjentatte nedverdigelser fra foreldre/familie eller mobbeofre.

Ødelagte sjeler har ingen sammenheng med sosial status, utdanning, penger, karriere eller intelligens.

[Eske]

Det er som regel to svar til det her.

1. Den dominerende partner har psykopatiske trekk, noe som vanlige mennesker gjerne ikke ser. Folk med normale følelser, normal empati og normal folkeskikk, blir veldig lett tvinnet inn i en ond sirkel uten at man skjønner det før det er for sent.

2. Mennesker som går inn i forhold som er åpenbart dårlig i utgangspunktet er mennesker som har fått mangel på kjærlighet, utsatt for omsorgssvikt, har dårlig selvfølelse eller selvbilde, mennesker med ødelagte sjeler på bl.a. grunn av gjentatte nedverdigelser fra foreldre/familie eller mobbeofre.

Ødelagte sjeler har ingen sammenheng med sosial status, utdanning, penger, karriere eller intelligens.

Uenig. Altså, nå lever jeg ikke i noe samboerskap da jeg er temmelig ung enda, men vi har likevel nesten et og et halvt år som kjærester bak oss, jeg og min.

Vi har altså vært sammen ei god stund, var venner lenge før det, og jeg elsker ham så det gjør vondt. Og jeg har det ikke bra. Det fordi jeg føler meg nedprioritert og lite verdsatt, blant annet fordi helgene hans går til kompisen og bestevenninna, og fordi jeg vil ha mer ut av et forhold. Mulig forventningene mine er høye, men jeg skulle så gjerne ønske at det var "hva skal vi gjøre til helgen, kjære?" istedet for "har du kanskje, muligens tid til meg i helgen..?". Dette tar på, selv om det kanskje ikke er like "alvorlig" som det opprinnelige temaet i tråden, men jeg blir likevel i dette forholdet, fordi jeg enda ikke er helt klar for å gi slipp på det. Han har altså verken psykopatiske trekk, og barndommen min var fantastisk den, men jeg blir enkelt og greit fordi jeg håper dting skal bli bedre, og fordi jeg enda ikke er helt klar for å ende dette, fordi jeg vil gi oss en sjanse.

Vi har det altså supert når vi er sammen, og jeg vet han elsker meg, men jeg føler likevel ikke at det er nok. Jeg vil være den som er viktigst (jeg forventer selvsagt ikke å være nr. 1 bestandig, men å være det en gang iblant hadde vært fint...) og jeg vil at han skal "trenge" meg.

Noen med erfaringer? Er det bare dumt å bli, å vente litt til, og litt til, og litt til? Jeg vil jo så gjerne at vi skal bli som vi var før...

Endret 29. november 2008 av Tonerose

[lulle]

Uenig. Altså, nå lever jeg ikke i noe samboerskap da jeg er temmelig ung enda, men vi har likevel nesten et og et halvt år som kjærester bak oss, jeg og min.

Vi har altså vært sammen ei god stund, var venner lenge før det, og jeg elsker ham så det gjør vondt. Og jeg har det ikke bra. Det fordi jeg føler meg nedprioritert og lite verdsatt, blant annet fordi helgene hans går til kompisen og bestevenninna, og fordi jeg vil ha mer ut av et forhold. Mulig forventningene mine er høye, men jeg skulle så gjerne ønske at det var "hva skal vi gjøre til helgen, kjære?" istedet for "har du kanskje, muligens tid til meg i helgen..?". Dette tar på, selv om det kanskje ikke er like "alvorlig" som det opprinnelige temaet i tråden, men jeg blir likevel i dette forholdet, fordi jeg enda ikke er helt klar for å gi slipp på det. Han har altså verken psykopatiske trekk, og barndommen min var fantastisk den, men jeg blir enkelt og greit fordi jeg håper dting skal bli bedre, og fordi jeg enda ikke er helt klar for å ende dette, fordi jeg vil gi oss en sjanse.

Vi har det altså supert når vi er sammen, og jeg vet han elsker meg, men jeg føler likevel ikke at det er nok. Jeg vil være den som er viktigst (jeg forventer selvsagt ikke å være nr. 1 bestandig, men å være det en gang iblant hadde vært fint...) og jeg vil at han skal "trenge" meg.

Noen med erfaringer? Er det bare dumt å bli, å vente litt til, og litt til, og litt til? Jeg vil jo så gjerne at vi skal bli som vi var før...

Det var noe av dette jeg ville frem til i hovedinnlegget. Du skriver at du vet han elsker deg... men likevel vil han ikke være med deg? Han inkluderer ikke deg i sine planer for helgen f.eks.

Ikke ment som kritikk, jeg bare ønsker å forstå, hvorfor du er i et forhold som du ikke er fornøyd med? Hvorfor tror du han elsker deg? (borsett fra at han sier det). Du skriver at dere har det supert sammen, men når da?

Mener ikke man skal henge sammen 24/7 men jeg mener at om man har kjæreste så har man et ansvar for at den andre parten også blir mentalt tilfredstilt i forholdet.

[Eske]

Neida, jeg forstår. Og altså, det er ikke slik at han ikke vil være sammen med meg i helgene, spør jeg vil han gjerne, og i går var det jeg som avlyste, men jeg skulle liksom bare øsnke at det var sånn det alltid var. At det heller var "du, jeg kan ikke være sammen med deg denne helga fordi nanana" istedet for at det å være sammen med meg blir det "uvanlige". Og vi er selvsagt litt sammen ellers, det er jo mer enn helger i ei uke, men jeg forstår absolutt hva du mener. Lurer nesten igrunn på det samme for tida, men som nevnt orker jeg ikke å avslutte dette riktig enda, jeg har det dårlig nok for tida og trenger ikke dette opp mot jul.. Han har også lovet å prøve å gjøre noe med det, så jeg skal se hvordan det går framover.

Og det med elsker? Vi var bestevenner i tre år før vi ble sammen, jeg kjenner ham godt, og vet han mener det både når han sier det og viser det.

Huff, nå føler jeg meg som deeet patetiske kvinnfolket..

Ga det litt mer forståelse, eller skal jeg "utdype" mer?

Mulig det er mye dårlig formuleringer ute og går her, men til mitt forsvar kom jeg nettopp fra jobb og er "dauslitn" som det heter så fint her hjemme

EDIT: Og for å være helt ærlig, det smerter meg å si det, men jeg er nok mer en av dem som lever i håpet om å ene og alene være i stand til å "forandre" partneren...

Endret 29. november 2008 av Tonerose

[Lissi]

Ikke DRØMMEN om at ting skal forandre seg, men TROEN på at HUN alene kan forandre ting. Få ham til å elske henne nok til å ville behandle henne bra.

Dette er ren psykologi og avhengighet. Man finner som regel forklaringen i ting som har skjedd i de første leveårene. Så prøver man å gjenskape dem i voksen alder. Ikke fordi man nødvendigvis synes det er så fint å leve slik, men fordi man søker etter det kjente. Og det kjente er som regel slik man har vokst opp.

Men hvis du er interessert i å forstå venninnen din, så bør du absolutt lese den boken jeg nevnte. Veldig, veldig god bok, skrevet av en psykolog som har levd i mange slike forhold før hun innså at det var et mønster, og et hun måtte bryte.

Tusen takk for forklaringen, og tipset om boka. Kanskje jeg skal lese den og la hun få låne den etterpå! Hun har godtatt hans utroskap i to år, med ei god venninne av henne, og hun klamrer seg enda fast i han.

Nå har hun gravid, et uhell som skjedde dagen han kom hjem fra Afghanistan, og han sier rett ut at de to er sammen pga barnet, KUN!

Jeg syns det er forferdelig trist fordi hun er verdens snilleste jente. Hun fortjener så mye bedre. Hun gjør ALT for den drittsekken, og han respekterer henne ikke.

Han viser henne ikke hengivenhet og nærhet i hverdagen heller, det har han aldri gjort.

[Gjest pasta]

Jeg vil anbefale alle som lever i et slikt forhold, har levd i et slikt, kjenner noen som lever i et slikt, eller generelt folk som ikke skjønner at noen kan leve i slike forhold å lese en bok som heter "Women who love too much" av Robin Norwood.

Forøvrig synes jeg det er rimelig spesielt at folk som tydeligvis ikke har greie på slike avhengighetsmønstre i det hele tatt uttaler seg her.

Det dreier seg overhodet ikke om mangel på selvrespekt, stolthet, styrke, eller intelligens. Dere kan like gjerne fortelle en alkoholiker, narkoman, røyker, you name it, at det "bare" er å slutte.

Jeg synes det er så godt med så reflekterte svar! Når det er et forum har det tendens til å bli kun subjektive svar.. Men altså dette var fint. jeg skal absolutt lese boka.

Vokst opp uten far og under litt turbulente forhold kan man si.. Og jeg lar meg bruke av menn, selv om jeg har både selvrespekt og moral. Noe er det, noe som er sterkere enn intelligensen min.

Klem

[milla-mor]

Lissi og pasta:

Jeg har skrevet et innlegg om dette temaet på snikk-snakk i noe som heter "milla-hubro-spalten", eller noe lignende. Tror det er side 31. Innlegget heter "Confessions of a love-junkie".

Kanskje dere kan kjenne igjen noen trekk. Det er ihvertfall ikke noen uvanlig situasjon å havne i, det her, men er nok mange som skammer seg, fordi den gjengse oppfatningen er at det kun er svake og stusselige damer som blir i kjipe forhold.

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Kanskje dere kan kjenne igjen noen trekk. Det er ihvertfall ikke noen uvanlig situasjon å havne i, det her, men er nok mange som skammer seg, fordi den gjengse oppfatningen er at det kun er svake og stusselige damer som blir i kjipe forhold.

Men jeg synes det er viktig å få frem at kvinner som har en god og sunn psyke ikke velger å bli i slike forhold. Man har et problem når man velger å bli i et slikt forhold, som oftest har rot i barndommen. Selv om disse kvinnene kan vise seg å ha god selvtillit og selvrepekt ute i samfunnet, så mangler selvrespekten i det private, nære forholdet, som de har til psykopaten. Så jeg synes ikke det er noen grunn til å normalisere dette. Det kan i verste fall oppmuntre kvinnene til å fortsette i forholdet, når det blir oppfattet som noe vanlig.

[Lissi]

Men jeg synes det er viktig å få frem at kvinner som har en god og sunn psyke ikke velger å bli i slike forhold. Man har et problem når man velger å bli i et slikt forhold, som oftest har rot i barndommen. Selv om disse kvinnene kan vise seg å ha god selvtillit og selvrepekt ute i samfunnet, så mangler selvrespekten i det private, nære forholdet, som de har til psykopaten. Så jeg synes ikke det er noen grunn til å normalisere dette. Det kan i verste fall oppmuntre kvinnene til å fortsette i forholdet, når det blir oppfattet som noe vanlig.

Så det er ensbetydenede at kvinner som ikke forlater menn som ikke er dem verdig er PSYKOPATER?

Er alle som er utro psykopater i tillegg?

Er nok mange som er i forhold som ikke er bra for dem uten at noen trenger være syke av den grunn! Kan være rent avhengighetsforhold, fra begge parter.