Dersom han hadde fridd i dag

[Gjest Aneetah]

Vi har vært sammen i ca et år, og er samboere.

Han spurte meg for en stund siden om jeg ser for meg en framtid med ham.

"Jeg jobber med saken..." var det eneste svaret jeg klarte å komme med. Teit svar kanskje, men et ærlig et.

Er det normalt?

Jeg mener, det er jo en grunn til at man (vanligvis) ikke frir til kjæresten sin etter et år, og det er at man ikke er klar for å forlove seg så tidlig i forholdet. Men betyr det at man heller ikke vanligvis ser for seg en framtid sammen etter et år?

Dersom jeg hadde blitt gravid nå hadde jeg fått panikk. Ikke fordi jeg ikke er klar for å bli mamma, men for at jeg ikke har bestemt meg for at jeg vil få barn med ham.

Jeg tenker hele tiden at jeg bare har et avslappet forhold til hele greia, lever i nuet, og at jeg tar ting som det kommer.... men burde ikke de tankene komme snart? eller tar det vanligvis lenger tid?

Det er ikke det at jeg IKKE ser for meg en framtid med ham overhodet... Jeg har bare ikke bestemt meg. Tror jeg?

[Gjest WildRider]

Tror ikke det er helt uvanlig. Eller, jeg har opplevd det selv, derfor sier jeg det. Skjønner hva du mener med det egentlig, at man ikke helt har bestemt seg. Men hva med dem som 1 året i forholdet ser regnbuer og enhjørninger og en fremtid sammen med den man er sammen med? Det syns jeg nesten er verre. Hvordan vet du med sikkerhet at det skal vare? Det er mange som går fra hverandre, men mange som blir også. Det er viktig å tenke seg om skikkelig, og det tror jeg ikke har noe med kjærlighet å gjøre egentlig. Man lever jo bare i nuet, hva er galt med det.

[Phaedra]

Jeg ble sammen med min bedre halvdel når jeg var 19 - og ga ham ganske klar beskjed om at han ikke fikk lov til å fri eller snakke om unger før jeg ble 25. Og sånn ble det

Like før 25års dagen min ble jeg enda mer stressa, og begynte å tenke masse på "enn om han spør snart!" uten at jeg følte meg klar for det i det hele tatt. Da jeg begynte å nærme meg 26 og han enda ikke hadde spurt fant jeg ut at jeg egentlig hadde lyst til å bli gifte og "alt det der", og etter en stund ga jeg ham et stort hint om at nå var jeg gammel nok til at han kunne fri

Det er mange måter å gjøre det på, men det er ikke rart det du føler. Det tok jo faktisk 6 år for meg ;P

[gullet76]

Det er vel ikke unormalt å ikke kunne se for seg en fremtid med noen etter bare et år. Jeg har selv vært i tvil i tidligere forhold, og kunne ikke se for meg livet med den personen. Min kjære derimot visste jeg veldig tidlig at han var en del av min fremtid. Vi kjøpte hus når vi hadde vært sammen i seks mnd.

[Trampe]

Med min eks så jeg aldri noen fremtid i forholdet. Det var aldri snakk om at han skulle fri, og jeg hadde fått total panikk om jeg hadde blitt gravid.

Med min mann så jeg enhjørninger og stjerner etter noen få måneder. Han fridde etter tre måneder sammen. Det var riktig for oss. For andre er det helt hårreisende. Men hvorfor rakke ned på andre? Så lenge de har det bra må de da få forlove seg, gifte seg og få barn når det passer for dem.

Du må gjøre det som er riktig for deg. Betyr det å ikke forlove seg, så er det greit. Betyr det å forlove seg så er det også greit. Men hva gjør du sammen med en mann hvis du ikke ser en fremtid med ham? Elsker du ham?

[Vera Vinge]

Et år er ikke lang tid, hvertfall ikke når man er ung. Så jeg ville ikke bekymret meg for det nå. Helt normalt at du føler det som du gjør, og det trenger ikke å bety at du aldri blir klar.

[Gjest WildRider]

Med min eks så jeg aldri noen fremtid i forholdet. Det var aldri snakk om at han skulle fri, og jeg hadde fått total panikk om jeg hadde blitt gravid.

Med min mann så jeg enhjørninger og stjerner etter noen få måneder. Han fridde etter tre måneder sammen. Det var riktig for oss. For andre er det helt hårreisende. Men hvorfor rakke ned på andre? Så lenge de har det bra må de da få forlove seg, gifte seg og få barn når det passer for dem.

Du må gjøre det som er riktig for deg. Betyr det å ikke forlove seg, så er det greit. Betyr det å forlove seg så er det også greit. Men hva gjør du sammen med en mann hvis du ikke ser en fremtid med ham? Elsker du ham?

Beklager meget dersom du følte deg rakket ned på eller såret av ordbruken i mitt innlegg, dvs regnbuer og enhjørninger, det er noe jeg sier i stede for ja.. lykke eller hva jeg skal si, altså jeg mener det ikke slemt eller ironisk

[Pingting]

Ser ikke noe galt i dette i det hele tatt, jeg. Tvert i mot - det er mye bedre å ta en gjennomtenkt beslutning enn å haste inn i ting.

Å ikke helt være sikker på fremtiden er vel ganske menneskelig. Det er litt vanskelig å tyde ut fra det du skriver om du rett og slett ikke vet, eller om du faktisk tviler på forholdet. Å ikke vite er det ikke noe galt i, jeg vil påstå det er bedre enn å være overbevist om at man aaaaaltid kommer til å være sammen (etter en mnd...). Det er vel bedre å ta ting litt for sakte enn litt for fort?

Å leve i nuet er fornuftig synes jeg, da fokuserer du på ham og forholdet deres, og luller deg ikke inn i en drøm om hvor fint det skal bli i fremtiden. Da kan man lett være litt mindre realistisk. Det vet jeg godt selv, for jeg har gjerne planlagt halve fremtiden med en fyr før det første kysset Aner ikke når det er normalt for andre å få slike følelser, men det synes jeg ikke du skal henge deg opp i så lenge forholdet føles bra for deg.

[Gjest Aneetah]

Det merkelige er at før jeg fant kjæresten min var jeg forelsket i både en og to menn som jeg ikke engang var sammen med men hadde sagt ja til på flekken. Så jeg vet at jeg kan være klar hvis jeg bare vil.

Når jeg ble sammen med min nåværende kjæreste tenkte jeg at jeg skulle være litt spontan og for en gangs skyld ikke tenke hus og barn med en gang jeg traff noen, slik jeg gjorde før. Men en mellomting hadde jo vært fint, tenker jeg.

Wææ?

Jeg ser ikke for meg en nåtid uten ham, men heller ikke en framtid med ham. Enda.

Jeg hadde en samtale med min mor om dette i går... hun visste ikke hvordan jeg tenker om dette for tiden, hun bare fortalte uten videre hvordan hun visste at pappa var riktig for henne, og hun sa en ting som traff meg.

"Jeg visste tidlig hvordan jeg ville at hjemmet mitt skulle være, og selv om jeg og pappa er litt forskjellige gjør han alltid de rette tingene for at det skal bli et slikt hjem. For eksempel setter han seg ofte ned ved pianoet og fyller stuen med musikk. Han gjør det ikke fordi jeg vil han skal gjøre det, han gjør det for seg selv, men han gjør også noe med hjemmet vårt."

Dette traff meg så hardt. Det høres kanskje litt tullete ut, men jeg vil også at min mann skal fylle hjemmet mitt med musikk...metaforisk ment. hehe. eller bokstavelig talt også, for den saks skyld

[Pingting]

Det merkelige er at før jeg fant kjæresten min var jeg forelsket i både en og to menn som jeg ikke engang var sammen med men hadde sagt ja til på flekken. Så jeg vet at jeg kan være klar hvis jeg bare vil.

Når jeg ble sammen med min nåværende kjæreste tenkte jeg at jeg skulle være litt spontan og for en gangs skyld ikke tenke hus og barn med en gang jeg traff noen, slik jeg gjorde før. Men en mellomting hadde jo vært fint, tenker jeg.

...det har ikke noe med graden av forelskelse å gjøre da? Man vil gjernemye, mye mer om man er stormende forelsket og fremdeles ikke her en for i den fornuftige verden

Akkurat det moren din sa var jo veldig fint, men jeg ville ikke lagt så mye vekt på det. Noen er heldige og finner en person som er "perfekt", mens andre har forhold som krever litt mer jobbing. Men passer ikke kjæresten din til denne beskrivelsen, er det det du mener?

[Vera Vinge]

Det merkelige er at før jeg fant kjæresten min var jeg forelsket i både en og to menn som jeg ikke engang var sammen med men hadde sagt ja til på flekken. Så jeg vet at jeg kan være klar hvis jeg bare vil.

Når jeg ble sammen med min nåværende kjæreste tenkte jeg at jeg skulle være litt spontan og for en gangs skyld ikke tenke hus og barn med en gang jeg traff noen, slik jeg gjorde før. Men en mellomting hadde jo vært fint, tenker jeg.

Kanskje har det, som Pingting sier, noe med graden av stormforelskelse å gjøre. Det at man er mindre stormforelska i nåværende enn i tidligere kjærester, trenger ikke å bety at nåværende kjæreste er noe mindre rett for en.

Eller kanskje det rett og slett handler om at du har forandret deg siden du var forelska sist? At du tenker mindre impulsivt, på et vis?

[Gjest Aneetah]

Akkurat det moren din sa var jo veldig fint, men jeg ville ikke lagt så mye vekt på det. Noen er heldige og finner en person som er "perfekt", mens andre har forhold som krever litt mer jobbing. Men passer ikke kjæresten din til denne beskrivelsen, er det det du mener?

Strengt tatt passer han ikke i det hele tatt til hvordan jeg så for meg at min framtidige mann skulle være, veldig mye fordi vi har forskjellige livssyn. Jeg er kristen, han er ikke. Bare tanken på selve bryllupet, at vi skal stå "foran Gud" og "love Gud" at vi skal holde sammen osv, når han ikke engang tror på det, blir liksom litt feil for meg.

Andre ting også er oppdragelse... vi kommer fra vidt forskjellige familier.

Samtidig er han snill, kjærlig, omtenksom og kommer overhodet ikke til å gjøre livet surt for meg. Jeg sier til ham at jeg må bare vende meg til tanken på at jeg skal sitte alene på kirkebenken resten av livet (for å sette det litt på spissen, samtidig som det jo er helt sant).

Den ideelle ektemann er for meg er litt sånn: vi har samme tro, kan dele opplevelser og bønnesvar, han har lidenskaper (ikke nødvendigvis de samme som mine), tør å snakke om følelser og vi har helt like syn på moral i hjemmet. Jeg sier ikke at min moral er bedre enn hans, det er bare greit å være litt enige ;P

Og når jeg spør kjæresten min hva hans lidenskaper er, sier han "vettkje..."

Jeg vet at man ikke kan forvente seg å få full pakke, men tingen er at jeg vet at disse mennene finnes, de som har alt jeg har gått og ønsket meg og mer, flere av mine næreste kamerater er nettopp slik som jeg nettopp beskrev. Et par av dem er de jeg har vært forelsket i og jeg vet at jeg bare må unngå dem, for når jeg møter dem blir det liksom sånn, "tenk hvis". Men de er ikke kjæresten min, og det er han jeg vil ha! Han er jo så god.

Jeg må virke helt ufattelig surrete nå.

[Pingting]

Strengt tatt passer han ikke i det hele tatt til hvordan jeg så for meg at min framtidige mann skulle være, veldig mye fordi vi har forskjellige livssyn. Jeg er kristen, han er ikke. Bare tanken på selve bryllupet, at vi skal stå "foran Gud" og "love Gud" at vi skal holde sammen osv, når han ikke engang tror på det, blir liksom litt feil for meg.

Andre ting også er oppdragelse... vi kommer fra vidt forskjellige familier.

Samtidig er han snill, kjærlig, omtenksom og kommer overhodet ikke til å gjøre livet surt for meg. Jeg sier til ham at jeg må bare vende meg til tanken på at jeg skal sitte alene på kirkebenken resten av livet (for å sette det litt på spissen, samtidig som det jo er helt sant).

Den ideelle ektemann er for meg er litt sånn: vi har samme tro, kan dele opplevelser og bønnesvar, han har lidenskaper (ikke nødvendigvis de samme som mine), tør å snakke om følelser og vi har helt like syn på moral i hjemmet. Jeg sier ikke at min moral er bedre enn hans, det er bare greit å være litt enige ;P

Og når jeg spør kjæresten min hva hans lidenskaper er, sier han "vettkje..."

Jeg vet at man ikke kan forvente seg å få full pakke, men tingen er at jeg vet at disse mennene finnes, de som har alt jeg har gått og ønsket meg og mer, flere av mine næreste kamerater er nettopp slik som jeg nettopp beskrev. Et par av dem er de jeg har vært forelsket i og jeg vet at jeg bare må unngå dem, for når jeg møter dem blir det liksom sånn, "tenk hvis". Men de er ikke kjæresten min, og det er han jeg vil ha! Han er jo så god.

Jeg må virke helt ufattelig surrete nå.

Joda, du virker surrete, men det gjør også de fleste jeg kjenner

Forhold er vanskelige greier, det. Og som du sier: det går ikke an å finne noen som har absolutt alt en ønsker seg og ingen negative sider. Hadde jeg vært deg, så ville jeg satt meg ned og tenkt gjennom hva som er det absolutt viktigste ved en partner. Er det at han er kristen, eller kan du lære deg å leve med det så lenge han "veier opp" på andre måter. Forskjeller kan være berikende, og de kan være slitsomme og vanskelige.

Jeg synes det høres ut som om du bare trenger mer tid jeg, akkurat nå har du vel ikke peiling på hva du tenker og tror og synes og vil...? De fleste har vel vært i den situasjonen. Jeg synes ihvertfall det blir feil å ta noe valg når man har det sånn. Slapp av, og nyt forholdet Så finner du sikkert ut etterhvert hva du vil

[thapara]

..

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Aneetah]

Ja... dere sier mye lurt. Og ja, jeg må nok tenke mer på dette, jeg gjør det uansett ikke slutt med det første, det hadde jeg ikke klart om jeg så ville

[Gjest LanaLane]

Jeg hadde også sagt nei. Jeg elsker ham av hele mitt hjerte, men fremtiden vår er så utrolig usikker da vi flytter fra hverandre til høsten for å gå på forskjellige skoler, han i Norge, jeg i utlandet. Det å slå opp er fullstendig uaktuelt, avstandsforhold KAN fungere, men jeg er ikke klar for å love noe jeg mener er for livet når det skjer så mange forandringer i begge våre liv.

[Gjest Gjest]

Dette er IKKE skrevet for å støte eller irritere noen.

Bare spent på om det er noen som føler det sånn som meg.

Jeg kunne aldri vært sammen med (kjæreste med) noen som jeg ikke kan si at jeg kunne giftet meg med/sett for meg en fremtid med.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner i alle fall akkurat hva du mener! Jeg var forelsket i kjæresten min (nå eks) og alt det. Trodde helt og holdet at det var det rette for meg. Men jeg greide ikke å se for meg en fremtid med han. Jeg ønsket det, ville det mye, men klarte ikke. Jeg hadde for eksempel ikke så fryktelig lyst til å flytte sammen med han. Utsatte det til tross for hans mas, og sa at jeg ikke følte meg klar. En kollega fortalte meg at hun visste med en gang at hennes kjæreste var en hun ville være med. De flyttet sammen etter bare fem dager og er nå gift og lykkelige. Nå når jeg tenker tilbake på det, så ser jeg at han ikke var det rette. Vi flyttet faktisk sammen, og holdt sammen i to år. Jeg har ikke noen andre samboerskap å sammenligne med, men jeg burde i alle fall holdt meg til magefølelsen min. Det var dessverre ikke det rette.

Jeg tror ikke at det finnes noe fasitsvar, og ved å sitte inne på slik forum og analysere så kan det jo fort hende at man tar feile konklusjoner. Men uten å bli helt "romantisk komedie" her, så tror jeg faktisk man vet det etter ett helt år sammen, om man vil tilbringe livet med den personen. Hva tror du?

[Gjest Gl@mB@be]

Jeg syns det burde ringe noen varsellamper dersom du er så usikker etter et helt år. Første året ser man jo som nevnt enhjørninger og jeg vet ikke hva. Man svever på skyer. Ihvertfall kunne ikke jeg se for meg noe annet enn en fremtid med min kjære etter et år. Det betyr ikke at man skal gifte seg med det samme, men lysten til å gjøre det en gang i fremtiden burde definitivt være der.

Hva er i det hele tatt poenget med å være sammen med en man er usikker på om man har noen fremtid med?

[Gjest Gjest]

jeg synes det høres ut som du pga hans forskjeller fra deg i verdier ol lurer på om det som han kan tilby deg er nok i lengden for begge. husk at du må være fair med han og. han kan ikke tilby deg noe han ikke tror på.. og kan på en måte forstå at du er i tvil iforhold til det. det er tross alt store og viktige ting du tenker på her.

er kristen selv så forstår godt at de apektene er kjærkomne å ha hos partneren du skal dele resten av livet med. det er viktig for meg med. helt grunnlegende faktisk. lukke til:)