stefar og stedatter- det ødelegger alt- er det meg det er noe galt med?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Min datter var 9 år da min nåværende mann og jeg giftet oss. Da funket det fint mellom dem, men etterhvert er det bare blitt verre og verre. Han liker ikke henne og uansett hvor mye godt hun gjør blir det helt feil for ham. Hun er 12 år i dag. Jeg reagerer på ting han sier til henne. At hun er dum i hodet, har liten hjerne og ikke klarer og oppføre seg normalt. Her om dagen klarte minstemann og søle ut et glass med melk mens vi satt ved frokostbordet og spiste. Min datter fikk skylden. Hun var tykk i hodet som ikke klarte å følge med. Han sier hun ligner på en Bratzdukke fordi hun har stort hode, at hun ellers er tykk. Ha elsker å erte henne og gjøre henne irritert. Han blir irritert hver gang jeg nevner at hun trenger nye klær og hun får overhode ikke mye. Det er helt greit å kjøpe klær og leker til de andre barna. Hver gang jeg tar det opp med ham måten han snakker på får jeg bare høre at jeg er overfølsom og at jeg overreagerer. Her en dag skulle han fortelle familie om en butikkdame som hadde vært kål og da ble hun sammelignet med min datter og de var like kåle. Jeg gråter inni meg at hun skal bli latterliggjort. Er redd for hva dette gjør med henne. Er jeg overfølsom? Skal det være sånn? Synes dagene datteren min er hjemme er et mareritt.

[LilleBille]

Jeg hadde aldri akseptert at min mann latteliggjorde barnet mitt og gjorde narr av henne og snakket til henne på den måten du beskriver.

Mine barn er alt i verden for meg - jeg ville aldri tatt sjansen på at en mann ødla dem.

[Gjest sophus]

du må gjøre noe!!!! 12 år gammel. Man snakker ikke til barn slikt. For en dust av en stefar.

Du er ikke overfølsom, og du har helt rett å gråte inni deg. Det er foredrlig for ditt barn å bli behandlet slikt.

Du må gjøe noe veldig raskt. abrn i den aldern begynner allerede å tenke selvmords tanker, spiseforstyrrelse, og det kan hende hun vil hate deg som aldri gjorde noe for å stoppe det!!!

[Gjest WildRider]

Uff, dette var ikke hyggelig å lese. Det at han sier at hun har stort hode, og er feit, det er ting man skal være, beklager utrykket, jævlig forsiktig med å si til barn i den alderen. Hun er på vei inn en ungdomstid der riktig klær, kropp og utseende betyr mye for sin egen selvfølelse. Trenger ikke sin egen stefar til å fortelle henne at hun er stygg, dum, og udugelig i tillegg. Han tar fra henne selvtilliten med den dialogen der. Du er ikke, jeg gjentar, ikke overfølsom i denne saken her. Dette må det bli en slutt på, jeg vil si dette grenser til eller allerede kan kalles psykisk mishandling. Han er direkte ondskapsfull. Han respekterer jo heller ikke deg, som bare avfeier dine følelser med at du er overfølsom. Du må ha trodd litt på hva han sa til deg, for du søkte om svar her. Du er ikke overfølsom og datteren din har ikke gjort noe galt. Ikke la ham bite deg av flere ganger på den måten, føler du at noe er i veien, så er det mest sannsynlig det, spesielt i denne saken her.

Edit: Skrivefeil.

Endret 28. november 2008 av WildRider

[Gjest Gjest]

Hva hadde du tenkt om en fremmed mann på gata sa noe slikt til dattra di? Hva om en lærer hadde snakka sånn til henne, hvordan hadde du reagert på det?

Det er mange ganger verre for henne å høre dette fra sin stefar enn det er å høre dette fra en fremmed. Likevel er det den fremmede vi mye lettere hadde kjeftet på og sakt at det ikke gikk ann å snakke slik til ei lita jente.

Mannen din mobber regelrett jenta di, og det er langt værre å bli mobbet av en voksen som skal ta vare på en og som en forventer omsorg i fra enn det er å bli mobbet av andre på skolen eller lærere. Hvordan kan du da lettere akseptere at din mann regelrett mobber henne?

Skal jeg være erlig, hadde jeg visst hvem du var hadde jeg levert bekymringsmelsing til barneværnet. Et barn skal ikke bli mobbet i sitt eget hjem, og en mor skal ikke akseptere det. Barna våre skal komme forran ALT annet. Gjør din datter det for deg?

[Gjest Gjest]

Hva hadde du tenkt om en fremmed mann på gata sa noe slikt til dattra di? Hva om en lærer hadde snakka sånn til henne, hvordan hadde du reagert på det?

Det er mange ganger verre for henne å høre dette fra sin stefar enn det er å høre dette fra en fremmed. Likevel er det den fremmede vi mye lettere hadde kjeftet på og sakt at det ikke gikk ann å snakke slik til ei lita jente.

Mannen din mobber regelrett jenta di, og det er langt værre å bli mobbet av en voksen som skal ta vare på en og som en forventer omsorg i fra enn det er å bli mobbet av andre på skolen eller lærere. Hvordan kan du da lettere akseptere at din mann regelrett mobber henne?

Skal jeg være erlig, hadde jeg visst hvem du var hadde jeg levert bekymringsmelsing til barneværnet. Et barn skal ikke bli mobbet i sitt eget hjem, og en mor skal ikke akseptere det. Barna våre skal komme forran ALT annet. Gjør din datter det for deg?

Selvfølgelig går datteren min foran alt. Jeg forsvarer henne så godt jeg kan!! Men i forhold til min mann føler jeg at jeg møter en murvegg. Skulle ønske noen hadde sett det og hjulpet oss, synes det er så vabnskelig. Ser at det ikke ordner seg melolom dem og at jeg aller helst skulle avsluttet forholdet med min mann. Han har et voldsomt sinne som skremmer meg. Skulle hatt den styrken, at noen kunne hjulpet oss, men føler jeg ikke kan prate med noen.

[Gjest WildRider]

Selvfølgelig går datteren min foran alt. Jeg forsvarer henne så godt jeg kan!! Men i forhold til min mann føler jeg at jeg møter en murvegg. Skulle ønske noen hadde sett det og hjulpet oss, synes det er så vabnskelig. Ser at det ikke ordner seg melolom dem og at jeg aller helst skulle avsluttet forholdet med min mann. Han har et voldsomt sinne som skremmer meg. Skulle hatt den styrken, at noen kunne hjulpet oss, men føler jeg ikke kan prate med noen.

NÅ kan det hende jeg krysser flere grenser enn jeg bør, så jeg beklager på forhånd, men har han noen gang skadet deg? Har han vist psykopatiske tendenser? Prøver han å ta kontroll over livet ditt?

[Gjest Gjest]

NÅ kan det hende jeg krysser flere grenser enn jeg bør, så jeg beklager på forhånd, men har han noen gang skadet deg? Har han vist psykopatiske tendenser? Prøver han å ta kontroll over livet ditt?

Han har aldri vært voldelig.Men blir voldsomt sint.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig går datteren min foran alt. Jeg forsvarer henne så godt jeg kan!! Men i forhold til min mann føler jeg at jeg møter en murvegg. Skulle ønske noen hadde sett det og hjulpet oss, synes det er så vabnskelig. Ser at det ikke ordner seg melolom dem og at jeg aller helst skulle avsluttet forholdet med min mann. Han har et voldsomt sinne som skremmer meg. Skulle hatt den styrken, at noen kunne hjulpet oss, men føler jeg ikke kan prate med noen.

Nå kommer jeg til å være krass med deg. Din datter går ikke foran alt, for da hadde du aldri akseptert at noen snakket slik til henne. Det er en stor skam at redselen din går foran sikkerheten til din datter.

Du har en ting å gjøre og det er å komme deg så langt vekk fra han som det du kan, og deretter kan du håpe at din datter ikke har fått noen varige men for dette. Hun er i en alder der han nå kan ødelegge henne for livet, og jeg håper virkelig han ikke har klart det.

Du får finne frem styrken i deg, og begynne å oppføre deg som den moren du skal være. Nemlig en mor som er der for barnet sitt, og som ikke aksepterer at noen gjør barnet noe vondt. Han er ikke bra for henne, og det er din jobb som mor å sørge for at hun er trygg.

Snakk emd legen din eller med helsestasjonen, for de kan kanskje hjelpe deg ut av dette. For ut av det må du, for din datters skyld.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig går datteren min foran alt. Jeg forsvarer henne så godt jeg kan!! Men i forhold til min mann føler jeg at jeg møter en murvegg. Skulle ønske noen hadde sett det og hjulpet oss, synes det er så vabnskelig. Ser at det ikke ordner seg melolom dem og at jeg aller helst skulle avsluttet forholdet med min mann. Han har et voldsomt sinne som skremmer meg. Skulle hatt den styrken, at noen kunne hjulpet oss, men føler jeg ikke kan prate med noen.

Da kontakter du familieværnkontoret i din kommune og får en time der snarest. Da vil du få noen nøytrale som har taushetsplikt som du kan snakke med. De vil også være pliktige til å kontakte barneværnet dersom de skulle mene det var nødvendig, slik at du kan få hjelp der.

Datteren din kommer ikke foran alt så lenge du lar noen behandle henne på denne måten. Det å forsvare henne er ikke nok, og ikke det samme som at hun kommer foran alt. Du må sørge for at dette ikke skjer henne, punktum. Du må finne styrken til å beskytte henne fremfor deg selv.

[Vera Vinge]

Selvfølgelig går datteren min foran alt. Jeg forsvarer henne så godt jeg kan!! Men i forhold til min mann føler jeg at jeg møter en murvegg. Skulle ønske noen hadde sett det og hjulpet oss, synes det er så vabnskelig. Ser at det ikke ordner seg melolom dem og at jeg aller helst skulle avsluttet forholdet med min mann. Han har et voldsomt sinne som skremmer meg. Skulle hatt den styrken, at noen kunne hjulpet oss, men føler jeg ikke kan prate med noen.

Jeg syns du skal ta kontakt med et familievernkontor. Enten for å ha noen å snakke med alene om å vurdere å bryte ut av forholdet, eller for å ha med deg samboeren din for å snakke sammen om dette og om sinnet hans, med en nøytral tredjepart til stede. Man snakker ikke sånn til barn, og det trenger han tydeligvis hjelp til å forstå, dersom du tenker på å fortsette forholdet.

[nettvenninnen]

Jeg hadde en grusom stefar da jeg var yngre. Og jeg kan ikke si at jeg er noe glad i min mor, fordi hun ikke gjorde noe. Da de skiltes, så var det for sent for min del. Jeg har ikke hatt kontakt med min mor på 17 år.

Får vondt inni meg mår jeg leser om hva han sier til barnet ditt. Virker nesten som om han går inn for å ødelegge henne. For hva har han vel å tape på det (hvis jeg setter det på spissen). Han mister deg tydeligvis ikke. Og det er heller ikke hans barn, så hvis det å være slem gir han en psyk tilfredstillelse, så er det nesten selvfølgelig at han velger det (siden han ikke taper på det).

Kan hende jeg er dømmende, men jeg vedder nesten alt jeg har at han skylder på datteren din (hvis du insumerer at dette ikke kan fortsette) hvis han skjønner at konsekvensen kan bli brudd. Han kommer da ikke til å bli noe snillere mot henne, uansett hvor mye du prøver.

Slik ståa er nå, så er det han som har overtaket. Det hjelper ikke å forsvare henne. Han har overtaket uansett. Og det er tvilsomt at din datter kommer til å bli glad i fyren, selv om han skjerper seg. En ny kjæreste kan du alltid få, mens en ny datter får du aldri tilbake. Ville det ikke ha vært fint om alle kunne ha vært lykkelige inni seg?

[Nabodama]

Jeg hadde aldri tillatt en mann å behandle datteren min slik, uansett hva slags sinne han hadde.

Det er bare å komme seg vekk, ta datteren din ut av situasjonen. Har han ikke skadet henne nok? Han har jo holdt på sånn i flere år, som du sier.

Kjenner jeg blir sint på datteren sine vegne, og ikke bare på mannen, men også på deg som ikke har gjort noe.

Det er ditt ansvar å verne datteren din, og det gjør du ikke!

[Gjest pasta]

Må si meg enig med de andre her. Du har et ansvar for din datter som du ikke kan legge fra deg uansett hvor redd du måtte være... ta kontakt med familiekontoret!

[gullet76]

Sorry, men nå sier jeg akkurat det jeg mener...

Her er det ikke noe vits og sitte på ræva og prøve å forsvare datteren din ved å si at han ikke skal snakke stygt om henne. Du setter ikke din datter først ved å bli boende i samme hus som denne mannen. Han kommer til å ødelegge henne, hvis han ikke allerede har gjort det. Man er utrolig nærtagen for mobbing når man er i den alderen. Hadde det vært meg hadde jeg tatt med barna og flyttet ut (evt midlertidig), for å få han til å forstå alvoret i hva han driver med.

Endret 28. november 2008 av gullet76

[Gjest stedatter]

Jeg hadde en grusom stefar da jeg var yngre. Og jeg kan ikke si at jeg er noe glad i min mor, fordi hun ikke gjorde noe. Da de skiltes, så var det for sent for min del. Jeg har ikke hatt kontakt med min mor på 17 år.

Får vondt inni meg mår jeg leser om hva han sier til barnet ditt. Virker nesten som om han går inn for å ødelegge henne. For hva har han vel å tape på det (hvis jeg setter det på spissen). Han mister deg tydeligvis ikke. Og det er heller ikke hans barn, så hvis det å være slem gir han en psyk tilfredstillelse, så er det nesten selvfølgelig at han velger det (siden han ikke taper på det).

Kan hende jeg er dømmende, men jeg vedder nesten alt jeg har at han skylder på datteren din (hvis du insumerer at dette ikke kan fortsette) hvis han skjønner at konsekvensen kan bli brudd. Han kommer da ikke til å bli noe snillere mot henne, uansett hvor mye du prøver.

Slik ståa er nå, så er det han som har overtaket. Det hjelper ikke å forsvare henne. Han har overtaket uansett. Og det er tvilsomt at din datter kommer til å bli glad i fyren, selv om han skjerper seg. En ny kjæreste kan du alltid få, mens en ny datter får du aldri tilbake. Ville det ikke ha vært fint om alle kunne ha vært lykkelige inni seg?

Signerer på denne! Jeg har noen lite gode opplevelser selv i barndommen. En form for psykisk terror... Anbefaler ingen å utsett barna sine for noe slikt. Det å forsvare hjelper ikke! Det utgjør minimalt. Forskjell på meg og innlegger jeg sitere, er at jeg fortsatt har kontakt med dem, men ikke mer en jeg må.

Og skalder tar man. Sinnet til det enkelte barnet, og formen for "mobbingen" betyr nok mye her. Jeg for min del har vel kommet greit gjennom det. Men jeg evner ikke å binde meg i forhold... Har selv et barn, og er livredd for at h*n skal lide slik jeg har lidd...

[Heart7086]

Jeg har vært borti lign. før.. Det eneste du kan i første omgang gjøre(etter min mening) er å ta en skikkelig alvorsprat med mannen din! Si at han giftet seg med deg, og han får godta den bagasjen du har med deg. ELLERS går du ifra han! Neste steg er å pakke en del saker og ting, og DRA! Fortere enn svint! Til foreldrene dine, søsken, gode venner, uansett hva! (For jeg antar at det ikke vil nytte å snakke med han, men det er greit at han da innser at han kan bli med på den bestemmelsen om at du dra, og at du virkelig gjennomfører det!IKKE bare snakker om det, men virkelig har ryggrad til å si noe og MENE det!

Ønsker deg lykke til, og skulle virkelig ønske det var noe mer jeg kunne gjøre for deg! Vet det er vanskelig, kan egentlig bare forestille med det, men.... Tenk på datteren din!

[Nabodama]

Jeg har vært borti lign. før.. Det eneste du kan i første omgang gjøre(etter min mening) er å ta en skikkelig alvorsprat med mannen din! Si at han giftet seg med deg, og han får godta den bagasjen du har med deg. ELLERS går du ifra han! Neste steg er å pakke en del saker og ting, og DRA! Fortere enn svint! Til foreldrene dine, søsken, gode venner, uansett hva! (For jeg antar at det ikke vil nytte å snakke med han, men det er greit at han da innser at han kan bli med på den bestemmelsen om at du dra, og at du virkelig gjennomfører det!IKKE bare snakker om det, men virkelig har ryggrad til å si noe og MENE det!

Ønsker deg lykke til, og skulle virkelig ønske det var noe mer jeg kunne gjøre for deg! Vet det er vanskelig, kan egentlig bare forestille med det, men.... Tenk på datteren din!

Og hvorfor i all verden skal hun ta en alvorsprat? Det har da ikke hjulpet hittil, han sier jo bare at hun er overfølsom.

Det hun MÅ gjøre er å ta datteren ut av dette, før det har hun ikke tatt ansvar

[nettvenninnen]

Har selv et barn, og er livredd for at h*n skal lide slik jeg har lidd...

Veldig interessant faktisk, for også jeg har den frykten for mitt eget barn. Jeg har vært singel i syv år (etter at jeg forlot barnefar) Hadde en samboer i et halvt år som det ble slutt med i sommer. Var mange faktorer for det sistnevnte bruddet. Men en av de var det at min sønn led under familiesituasjonen.

Ser egentlig frem til å være singel i syv nye år... (minst!) Men på den annen side vet man ikke når kjærligheten kan dukke opp. Uansett er det barna som skal og bør komme først!

Endret 28. november 2008 av nettvenninnen

[Gjest ¤bella¤]

Blir skremt av å lese hva du aksepterer denne at denne mannen kan si til din datter jeg.

Om du ikke flytter, så kanskje hun har en pappa hun kan flyttet til?