Jeg lever i ett fornuft ekteskap.

[Gjest barbamamma]

Jeg er 34 år, gift og har 1 barn.

Jeg har vert sammen med mannen min siden jeg var 18. Vi giftet oss da jeg var 27.

Jeg var dypt og inderlig forelsket i han i min ungdom, han var så kjekk. Halvlangt blondt hår, slank og flott var han. Lignet litt på e tøff "puddelrock" type.

Vi ble sammen, og jeg elsket han høyt. OG at han elsket meg var det nok ingen tvil om. Den dag i dag tar han på meg og sier jeg er så nydelig og deilig, og at han elsker meg hver dag.

Faktum er at jeg ikke elsker han mere.

Jeg er nok glad i han, men jeg har ikke slike følelser for han mere.

Flere ting som gjør dette.

For det første lar han seg selv forfalle, han har nesten blitt skallet, han har blitt overvektig, og har en skikkelig øl-vomm, og manne-pupper.

Og han har en veldig dobbelthake, og han driter i grunnen i det. "Du får ta meg som jeg er" er omkvedet.

Grønnsaker, fisk, og fysisk aktivitet er ikke noe han liker!!! Æsj, og fysk.

For det andre har han kommet med sexuelle ønsker og prefferanser som jeg ikke takler så bra. Som at han vil være jenta mi, og kle seg i dameundertøy, og at jeg skal sminke han, dette skal skje når vi er alene og har fått oss en flaske vin eller noe.

Og at han liker rumpesex.

JEg har jo gått med på det i fylla før, og det var vel greit nok, men synet av den tjukke mannen, med lite hår, en diger diger øl-vomm, og manne-pupper, med hårete mage og brystkasse sitte der og sikle på meg i mitt sexy undertøy, tja, nei det er någet "turn-off" ja.

Dagens sex liv er greit nok. Han suger meg og jeg suger han, så kommer jeg, og så har vi samleie til han kommer. Enkelt og greit. og det er en gang i uka eller deromkring. Hans sexuelle preferanser er ike noe vi gjør, vi var innom det i vår "ungdom" men noen år siden nå....

-Men jeg vet jo han vil.

Vel, jeg har det jo godt her, han elsker meg og er verdens snilleste.

HAn er ukependler, så han er hjemme bare fra fredag til lørdag. Hele ukene er det bare jeg og barnet vårt. jeg har ingen mulighet til å greie meg økonomisk hvis jeg går. Har null utdanning, og kun 60% stilling som assistent, uten vesentlig sjangs til mer.

Jeg har ingen penger i banken, eller verdier av noe slag.

Vi greier oss fint i dag, pga hans økonomi.

Selv er jeg overvektig og har dårlig selvbilde fysisk sett. Sliter med sosial angst, og liker ikke å omgås folk, eller snakke med folk. Senest i dag løy jeg på jpbb for å slippe unna julebordet.

Vi har dårlig sosialt nettverk, jeg har ingen nære venninder, ett par som jeg ringer i ny og ne, eller sender en msn til innimellom, han har heller ingen bestekompis, eller nær venn. Han er nok litt for sær, litt for nerd, datafrik. Sitter å stirrer i pc og er ikke så sosialt flink.

Så vi passer hverandre fint der, litt einstøinger, litt asosiale begge to. Vi har en feller forståelse, vi nærer en dyp respekt for hverandre.

Han elsker meg, og jeg vet han blir knuuust dersom jeg går, jeg er vel glad i han, føler meg relativt komfertabel med han. Og vet hundrede % at han aldrig vil gjøre meg noe vondt. Han er såååå snill.

Men jeg elsker han ikke. Det kribler ikke lenger.

Men jeg velger å bli i ekteskapet, for jeg tror det er min eneste sjangs til å ha en mann- For jeg tror IKKE jeg greier å finne en mann til, som virkelig elsker meg, og er snill som dagen er lang, som elsker meg og alle mine valker dobbelthaker og kilo, og som uttrykker nttopp det. Hvor skulle jeg finne en slik en da? JEg som knapt er ute?

Sitter aller helst inne jeg. Åpner ikke døra om det ringer på heller.

Vel, jeg knuser han ved å gå, jeg ødelegger barnet vårt sin mulighet til å vokse opp med to foreldre, og jeg knuser mange i runt oss, familie osv.

jeg har det godt her, jeg tar gladelig til takke med dette. jeg er snill med han, og god mot han, så han lider ikke av at mine følelser har forandret seg.

puuuuh, godt å få dette ut.

Terrapi.

[Gjest Gjest]

[Gjest WildRider]

Det høres ut som det er dette du vil, til tross for manglende heite følelser. Ikke alltid at kjærlighet er alt, trygghetsfølelsen han gir deg betyr vel så mye her, lykke til!

[Gjest Gjest]

Enig, forelskelse osv går jo over. Det gjør det til alle og erstattes med fornuft. Sånn er det bare. Dersom man skal kun gå etter sterke følelser så ender man opp med å ha hatt 60 partnere hvorav ingen av dem egentlig har gjort deg lykkelig. Følelser gjør deg blind og du kan ikke stole kun på dem. Men det er meget forståelig at du ønsker at han skal ta vare på seg selv. Skulle egentlig bare mangle.

[Gjest Gjest]

Kjøp en hund!

Men det som slo meg var at du hadde mange ønsker som ikke direkte har med mannen din å gjøre. Jeg spør meg om du kanskje kunne fått ett bedre forhold ved å ta tak i andre sider av livet ditt? Du må jo bare ta mot til deg og ta tak. Jo mer man gjør, jo mer energi får man.

[Fat Sally Lee]

Ville forelskelsen kommet tilbake hvis han slanket seg? Kanskje dere burde gjennomføre en livsstilsendring sammen? Da ville du fått bedre selvtillit (kanskje) og han blitt mer attraktiv i dine øyne... Bare en tanke.

[Nabodama]

Ok, dere er overvektige begge to, har et greit sexliv (når en ser bort fra hans preferanser, som dere ikke gjør lenger), har et fint hverdatgsliv.

Og du elsker ham ikke lenger. Det høres ut at det er fordi han er overvektig?

Hvorfor er det så ille for deg av han er overvektig og har latt seg selv forfalle, når det tydeligvis er sånn med deg også?

Du er jo ikke bedre selv, men godtar ikke det samme hos ham.

Han elsker deg jo til tross for forfall og overvekt og andre feil.

Tror du må prøve å se ham med nye øyne. Du er jo forsåvidt inne på det selv, i og med at du sier du ikke tror du kan finne en mann med tilsvarende gode egenskaper.

[Gjest Gjest]

Ok, dere er overvektige begge to, har et greit sexliv (når en ser bort fra hans preferanser, som dere ikke gjør lenger), har et fint hverdatgsliv.

Og du elsker ham ikke lenger. Det høres ut at det er fordi han er overvektig?

Hvorfor er det så ille for deg av han er overvektig og har latt seg selv forfalle, når det tydeligvis er sånn med deg også?

Du er jo ikke bedre selv, men godtar ikke det samme hos ham.

Han elsker deg jo til tross for forfall og overvekt og andre feil.

Tror du må prøve å se ham med nye øyne. Du er jo forsåvidt inne på det selv, i og med at du sier du ikke tror du kan finne en mann med tilsvarende gode egenskaper.

Enig med Nabodama.

Jeg synes det er ekkelt å høre om folk som slutter å elske partneren sin pga utseendemessige ting. Da kan ikke kjærligheten ha stukket særlig dypt i utgangspunktet. Eller det er andre ting som får kjærligheten til å svinne hen men så får ytre forfall skylda. Uansett: Har man først valgt et menneske som livspartner så skylder man dem faktisk såpass respekt at utseendet ikke er det som skal kunne ødelegge et forhold.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke forvente av andre det du ikke selv har. Feks dobbelhake? Du har jo det sjøl, så vil du at han ikke skal ha det?

Nei, begynn å trene sammen, og vokst på det. Det fysiske bruke jo å hjelpe det psykiske.

[Gjest 5-barnsmor]

Enig med Nabodama.

Jeg synes det er ekkelt å høre om folk som slutter å elske partneren sin pga utseendemessige ting. Da kan ikke kjærligheten ha stukket særlig dypt i utgangspunktet. Eller det er andre ting som får kjærligheten til å svinne hen men så får ytre forfall skylda. Uansett: Har man først valgt et menneske som livspartner så skylder man dem faktisk såpass respekt at utseendet ikke er det som skal kunne ødelegge et forhold.

Jeg synes også at det er ille at det at han har blitt eldre og forfalt utseendemessig, skal være det som gjør at du ikke elsker han lengre. Du er jo overvektig selv, skriver du, men du takler det altså ikke hos han?

Er endel år eldre enn deg og har også vært sammen med mannen min siden tenårene. Jeg har som du slitt med dårlig selvtillit og hatt lite lyst på han i perioder, vi holdt også å gå på et brudd for noen år siden pga at vi faktisk begge kun fokuserte på hverandres dårlige sider og kranglet om alt.

Men etter nesten å ha mistet han gikk det opp for meg at jeg faktisk elsket han allikevel.

Jeg tror en som har dårlig selvtillit har lett for å overføre det også på partneren. og kun fokusere på de dårlige sidene hos de begge. Men ingen er perfekte. Prøv heller og vær mer opptatt av alle hans gode sider, og se på han med nye øyne, og sett pris på alle hans gode sider. Han er jo den samme kjekke fyren som du engang ble så forelsket i, selv om han har forandret seg utenpå. Kanskje kan du vekke til livet de gamle følelsene igjen hvis du prøver å ikke være så negativ.

Vi har nå etter mange år med tørke et kjempebra sexliv og har sluttet å krangle hele tiden.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å prøve å jobbe med deg selv og din egen selvtillit. Slutt å fokusere så mye på det utseendemessige, prøv heller å se på mannen din med nye øyne og fokuser på alle hans gode egenskaper.

Hvis hans og din egen overvekt er et så stort problem så fortell han det og få han med på å slankekurs, legge om livstilen osv.

Alle blir vi eldre og forandrer oss med årene og det må vel være mere enn det rent utseendemessige som du ble betatt av hos han?

Han som tydeligvis er så snill og god fortjener iallefall ikke at du går rundt og synes han er ekkel pga at han er blitt overvektig og har mistet håret (Det siste kan han jo iallefall ikke noe for)

[Megana]

Må si meg enig med de andre her, hva gjorde at du "elsket han høyt", utseendet hans?

For det høres faktisk ut som om hovedgrunnen til at du ikke elsker han lenger er at han har latt seg forfalle.

Du sier jo at du ser lik ut selv, hvorfor aksepterer du ikke det hos han?

[Gjest sophus]

synes ideen å gjøre noe positivt sammen høres kjempe bra ut! Også å tenke mer på positive egenskaper. husker jeg skrev ned engang en liste av alle de gode egenskapene og de dårlige. Vel..når jeg leste listen når jeg var ferdig ble jeg utrolig falu over meg selv. De negative var så banale.

Lykke til! Skaf dere et trenings kort sammen, elelr start på swing kurs..rør litt på dere!

[Jade]

Det hjelper også å droppe junkfood og usunn snacks

Så flott at han elsker deg på tross av utseende. Synd ikke du gjør det samme. Man kan gjerne kalle det overfladisk, men man kan ikke tvinge folk til å beholde de varme følelsene uansett hvor gode argumenter man har.

Men husk at uansett hvor mye man steller seg og trimmer og slanker seg, så vil utseende forandre seg jo eldre man blir. Hvis man ikke klarer å elske en som ikke er tilnærmet "perfekt", så må man jo dumpe dem etterhvert som de blir eldre, og bli gammel alene.

[Kosemose]

Jeg reagerer også på at ts lister opp alle de ytre skavankene til mannen sin samtidig med at hun har forfalt selv. Men når alt kommer til alt: hvis kjærligheten er slutt og man vemmes av den andre, da er det vel lite å bygge videre på? Eller mener dere at fordi at ts selv er overvektig så må hun bare ta til takke med en mann hun bare vemmes av? Ville dere sagt det samme hvis hun var flink til å ta vare på seg selv?

Jeg tror ikke ts har sluttet å elske mannen sin kun på grunn av ytre ting. For elsker man noen ser man vel forbi skavanker og at kroppen eldes og forfaller? Men egentlig syns jeg det er irrelevant hvorfor hun ikke lenger elsker ham eller har lyst på ham. Hun har de følelsene hun har og hun trenger ikke skamme seg over de selv om hun ikke er perfekt selv.

Ts blir rådet til å tenke at trygghet betyr mer enn kjærlighet, og tenke at hun må "ofre noe" for å ha det trygt og godt. Er det fordi vi er enig med ts i at hun ikke vil finne noen annen mann som vil ha henne? Er det virkelig bedre å leve sammen med noen man ikke elsker? Jeg håper ts klarer å ta fatt i livet sitt. Jeg håper du (og mannen din) klarer å gjennomføre en livsstilsendring når det gjelder kosthold og aktivitet. Også håper jeg at du kan få hjelp til å bedre selvtillit og tro på deg selv. Jeg håper også at du klarer enten å finne tilbake til følelser for mannen din, eller at du klarer å bygge deg opp slik at du kan etablere deg på egenhånd etterhvert.

[Gjest oida]

Jeg må si at jeg ikke får følelsen av at du ts lever i et fornuftsekteskap. Jeg synes at du lever i et ekteskap hvor du bare ikke lenger elsker han, men faktisk har mye forakt for mannen din, men velger å ikke bryte fordi du ikke tør eller vil være "alene".

Jeg forstår virkelig ikke hva forfall har med å legge på seg, og i alle fall ikke det å miste hår! Vekt kan man styre i stor grad selv, men å miste hår? Man lar seg forfalle ved å miste hår?

Greit nok det er sider, vaner eller holdninger med partneren du ikke liker. Som det at han ikke vil ha fysisk aktivitet, spise grønnsaker eller -i følge deg- rare sexfetishjer. Men for meg er det et viktig skille mellom å ikke like og å forakte. For jeg synes det kommer mye forakt når du beskriver det som for deg er negativt med mannen din.

Jeg tror noen kan leve ganske tilfreds eller fornøyd i et fornuftsekteskap, men å leve i et ekteskap med forakt kan ikke være noe godt. Jeg synes som mange andre det ble mye fokus på ytre egenskaper med mannen din og det virker nok veldig overfladisk på meg. Er disse ytre egenskapen noe som blir veldig symbol på det du egentlig ikke liker ved han eller i forholdet?

Videre kommentar, litt mer generelt:

Og jeg må også si at jeg synes ikke det er noe som helst flott med personer som elsker mannen eller kona si PÅ TROSS av at de fysisk ikke er perfekt. Jeg kan ikke benekte at mannen min har lagt på seg etter vi har giftet oss, det er jo et faktum, men det har aldri krysset meg en tanke at jeg elsker han på tross av at han har lagt på seg! Er det blitt en veldig allmenn, gyldig grunn å slutte å elske noen når de forandrer seg utseendemessig? Mannen min har mistet fingeren sin. Er det også veldig storsinnet av meg at jeg elsker han på tross av at han ikke har fingeren sin lengre?

Å forfalle utseendemessig handler egentlig mer om vekt, og i mye større grad henviser det til mennesker som har forfalt mentalt. De bryr seg ikke lengre om hvordan man ser ut fordi man bryr seg ikke om seg selv eller livet generelt. Det vil si at slikt utseendemessig forfall er folk som gjerne går i skitten joggebukse og skitten t-skjorte i et bryllup. Jeg møte igjen en klassevenninne etter femten år hvor hun har gått opp ditto kilo, men hun hadde veldig pene klær, høyhæla sko, flott frisyre, flott sminke og flotte øredobber. Hun har da ikke forfalt bare fordi hun har gått opp i vekt!

[Gjest Ylva Virvla]

Etter så mange år sammen tror jeg det er er mer uvanlig med kribling enn med fravær av kribling.

Jeg er 24 og i et åtte år langt forhold. Det kribler ikke her, men jeg vet jeg elsker ham likevel.

Det virker som du ser overvekten deres som et stort problem for forholdet. Begynn å gå tur! (dersom dere ikke allerede gjør det)

[Gjest Gjest]

For det første lar han seg selv forfalle, han har nesten blitt skallet

Han vil være jenta mi, og kle seg i dameundertøy, og at jeg skal sminke han.

Han er ukependler.

Så vi passer hverandre fint der, litt einstøinger, litt asosiale begge to.

Men jeg velger å bli i ekteskapet, for jeg tror det er min eneste sjangs til å ha en mann.

Jeg synes dette er tragisk, og jeg tror dette gjelder for mange fasadeekteskap og ukependlere...