pos/ negativt

[Kipa]

ja, det lurer jeg på. Lukas har fått et navn på det han sliter med og nå er det vårt valg om vi vil han skal ha en diagnose eller ikke.

Er det noe jeg bør tenke på før jeg går denne veien?

Han har dyspraksi

Endret 26. november 2008 av Kipa

[Helen]

Jeg synes det er viktig med en diagnose, det synes jeg fordi da er det lettere å få inn det hjelpeapparatet man har rett på. Det er også mye enklere at man har en diagnose ovenfor andre mennesker som man er i kontakt med.

Jeg har en sønn som er 8 år, i hodet ligger han på ca 4 års alder. Vi håper vi kan få en diagnose på han i løpet av neste år, da skal han utredes i hab.tjenesten.

Det løste ut en del midler og rettigheter for et par mnd siden da han fikk epilepsidiagnosen, men mer kommer hvis vi får en skikkelig diagnose på den gjennomgripende utviklingsforrstyrrelsen han har.

Men siden du har fått beskjed om at sønnen din har dyspraksi så har han fått en diagnose?

[Pimbila]

Sønnen vår fikk en diagnose da han var ca 2,5 år (en hjerneskade). Da fikk vi ekstra hjelp i bhg med en gang.

Bortsett fra at man får mer hjelp, er en diagnose greit å ha på papir så de som skal jobbe med han i bhg/skole lettere kan sette seg inn i hva problemområdene er.

Jeg har ikke googlet hva dyspraksi er...

[la Flaca]

Jeg ble nyskjerrig og fant dette: http://www.dyspraksi.no/ på nettet.

"- Barn med dyspraksi har problemer med å henge med på det deres jevnaldrende gjør, men de er på ingen måte mindre intelligente. Dessverre er det mange som aldri får den hjelpen de trenger og dermed er faren enda større for at de faller utenfor. Følelsen av ikke å mestre kan i verste fall gi angst og dårlig selvtillit. Får de riktig og tidlig behandling, kan de imidlertid bli godt fungerende tenåringer og voksne, sier hun."

Jeg tror det er viktig at man setter en navn på ting for å få gjennomslag i hjelpeapparatet. Du vurderer om du skal underrette skolen eller ikke? Det viktigste er jo at han følges opp, på en måte som fungerer. Dessuten kan det være greit for gutten din å vite hvorfor han ikke får til alt som de fleste andre får til, når han blir litt eldre. Samtidig står det på sida jeg linket til at 1-2 barn i hver norske skoleklasse har dyspraksi, så det er jo bare en del av mangfoldet. Alle er forskjellige, ingen ting er mindre "normalt" av den grunn. Men det er uansett positivt å få satt et navn på ting så man vet hva man kan ta tak i for at barnet skal få det så bra som mulig, tror jeg.

[Kipa]

det handler mye om at ting som du og jeg gjør automatisk sliter han med, som å få tatt på klær, spes sko og votter, spise m bestikk- han er mye mer sliten enn det som er vanlig og han blir såklart mer frustrert.

- velidg kortfattet...

[jolie]

Jeg synes det er greit med en diagnose - så lenge det ikke er til ulempe for personen det gjelder. Fx kjenner jeg en ungdom på 16 år. Denne ungdommen har slitt med konsentrasjonsvansker gjennom hele skoletiden, og det har vært dårlig oppfølging fra skolens side. Siste året på ungdomsskolen var det endelig noen som tok tak i det, og det ble vurderinger hos psykolog osv. Der kom de fram til at ungdommen faktisk muligens kunne ha en hjerneskade og at en videre utredning kunne vise at det var snakk om en form for mild psykisk utviklingshemming. Dette er en ungdom som fungerer godt sosialt, som har kjæreste og mange venner. Ingen problemer med å tilpasse seg verden forøvrig, men sliter litt med skolefagene. Men hvordan hadde det blitt om venner og omgangskrets plutselig fikk vite at ungdommen var litt mentalt tilbakestående?

Her var alle enige om at en diagnose ville vært belastende. Ti år tidligere hadde den vært velkommen og ville gjort at skolegangen til denne ungdommen hadde vært annerledes. Istedet ble ungdommen søkt inn på særskilt grunnlag på en praktisk linje på vgs. Og jeg vet at det går kjempebra og at trivselsfaktoren er høy

[Gjest ¤bella¤]

Jeg ville absoultt tatt i mot en diagnose.

Det kan være veldig behjelpelig å ha en diagnose å forhandle med, å lene seg på, og å forklare ting med.

[LukaFrost]

Kan foreldre velge om ens barn skal ha en diagnose eller ikke når diagnosen er stilt?

Jeg klarer ikke å se noen ulemper med å få et navn på noe man sliter med. Han får jo ikke færre problemer uten navn på tilstanden?

[Gjest Gjest]

Kan foreldre velge om ens barn skal ha en diagnose eller ikke når diagnosen er stilt?

Jeg klarer ikke å se noen ulemper med å få et navn på noe man sliter med. Han får jo ikke færre problemer uten navn på tilstanden?

Problemer med å få en diagnose er som nevnt over ting som mobbing. Og at man faktisk kan bli forhåndsdømt på grunn av diagnosen. Når du hører at noen f. eks har ADHD, så tenker noen gjerne med en gang at "Her er et barn jeg ihvertfall ikke vil ha i huset!". Man glemmer at det finnes grader av sykdommer, og mange tenker automatisk på de aller verste tilfellene. Om man bare har et lett tilfelle av en sykdom, som f.eks. en -liten- hjerneskade, er det ikke greit om folk går rundt og behandler deg som om du er skikkelig tilbakestående.

Jeg har fått en diagnose. Jeg var oppi tyveårene da jeg fikk diagnosen. Jeg skulle ønske jeg hadde fått den tidligere. Diagnosen min er en forklaring på hvorfor jeg noen ganger oppfører meg "rart". Sier upassende ting, som sårer folk. Jeg gjør det ikke for å være slem, det er bare det at hjernen min ikke klarer skille mellom hva som er upassende eller ikke. Jeg klarer ikke alltid forestille meg hvordan andre folk reagerer på ting, for jeg har et helt annet reaksjonsmønster selv. Og det er også et problem, at folk noen ganger blir sinte fordi jeg reagerer "feil". Jeg blir ikke lei meg for ting som man ifølge normale mennesker skal bli lei seg for, og det tolker folk som at jeg er ufølsom og ikke bryr meg om andre enn meg selv, og ikke er glad i dem. Hadde de visst at det er fordi hjernen min ikke fungerer på samme måte som deres, og at jeg ikke kan noe for det, hadde de gjerne vært mer overbærende, og ikke blitt sinte når jeg ikke viser de følelsene som de forventer at jeg skal ha.

[Kipa]

vi har fått vite et navn på det han har, og det var helt opp til oss om vi vil gå den veien for å få en diagnose. Hun fra spes.ped som sa det fortalte det var både ulemper og fordeler. For oss ser det ut til at det er mest fordeler..

det er vel lov å være i tvil, lukafrost?

[Vera Vinge]

Kan foreldre velge om ens barn skal ha en diagnose eller ikke når diagnosen er stilt?

Jeg klarer ikke å se noen ulemper med å få et navn på noe man sliter med. Han får jo ikke færre problemer uten navn på tilstanden?

Jeg vil tro noen veier fordelene med en diagnose opp mot at barnet kan gli for lett inn i en slags offer-rolle. At omgivelser og barnet selv ser barnet ut fra diagnosen, at alt tolkes ut fra det, og at det blir lett å undervurdere barnets evner fordi "barnet har jo en diagnose". Man kan også frykte at barnet faller utenfor sosialt, og historien med den 16 år gamle jenta over, er jo et eksempel på en avveining i forhold til det. I tillegg kan man tenke at det å få en diagnose kan gjøre noe med selvbildet, som vil være mer negativt enn de positive konsekvensene av flere rettigheter osv. Kanskje tas slike tanker spesielt i betraktning hvis det er snakk om mindre alvorlige diagnoser, hvor problemet ikke påvirker de fleste områder i hverdagen og/eller man uansett ikke er avhengig av veldig mye tilrettelegging.

Jeg antar også at noen foreldre ikke vil ha diagnose fordi de selv ikke vil innse at barnet sliter.

Men ellers er det jo som flere nevner, at man får flere rettigheter. For mange vil jeg også tro det er en lettelse å få satt ord på hva som er galt. Tilrettelagt undervisning vil jo også være bedre både for læring og mestringsfølelse.

Når det er sagt, mener jeg likevel at man ikke står helt uten rettigheter uten diagnose, når det gjelder tilrettelegging i skolen. Dersom barnet blir utredet av PPT, skriver de en rapport med anbefalinger til skolen. Men det er klart; om man har en diagnose går gjerne disse tingene mer automatisk. Jeg vil f.eks. tro at visse diagnoser automatisk utløser rett til visse hjelpemidler og assistent, framfor at skolen vurderer om de skal følge opp anbefalingene ut fra om skolen har økonomi til det.

[Gjest farge]

Jeg ville sørget for at barnet mitt var forsikret før han fikk noen diagnose. Mange forsikringsselskap er beinharde og kan i verste fall si nei til uføreforsikring dersom man ikke er helt frisk.

[Gjest Gjest]

Jeg ville sørget for at barnet mitt var forsikret før han fikk noen diagnose. Mange forsikringsselskap er beinharde og kan i verste fall si nei til uføreforsikring dersom man ikke er helt frisk.

det er vel for sent nå siden de muntlig har en slik diagnose (?)

[ehu]

Vi har en sønn med ADHD og Dysleksi. Vi var også veldig tvilende til å få en diagnose på ham, særlig ADHD-diagnosen, men det var viktig for å få den hjelpen han trengte og hadde krav på på skolen . Det står at man skal ha individuelt tilpasset undervisning, og diagnosene var en hjelp når jeg måtte sloss og anke for å få de vedtakene han trengte og som lærerne hans anbefalte.

Bare et tips for årene fremover. Ank alle enkeltvedtak på skolen som dere mener ikke er bra nok. Jeg fikk gjennom mye ved å anke dårlige vedtak. Skolene og kommunene prøver å spare penger på ungenes bekostning.

Det har vært lite negative konsekvenser av at han har diagnoser.

Annet enn at ADHD-diagnosen setter litt hinder for enkelte ting. Han ville gjerne inn i Forsvaret, men der er de skeptiske til å ta inn folk med ADHD.

Vår sønn er russ til våren og har fått masse tilpasset hjelp gjennom alle skoleårene, selv på videregående.

Lykke til !

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg har selv en sønn med diagnosen dyspraksi, og det er i barnets største interesse at han får diagnosen. Dette gjør at han har krav på assistent i skolen, men også tt-timer (spesialpedagog). Uten en diagnose stiller dere svakt med hensyn til hjelp fra skole, ppk etc.

Når du har fått en diagnose har du også krav på forskjellige former for økonomisk støtte som kan hjelpe dere som foreldre. Det kommer selvfølgelig ann på hvor hardt rammet han er, men dere kan forhøre dere ved nærmeste NAV kontor.

Sannsyneligvis bruker dere mer tid på deres sønn, som kanskje går utover arbeidsituasjonen til en av foreldrene, dette er avgjørende med hensyn til å søke om omsorgslønn ved kommunen.

Min sønn har også fått via hjelpemiddelsentralen div. hjelpemiddler så som pc etc. Han har en pc i skolen og en hjemme.

Det er viktig med tidlig diagnose, og tidlig hjelp.

[Kipa]

Hei

Jeg har selv en sønn med diagnosen dyspraksi, og det er i barnets største interesse at han får diagnosen. Dette gjør at han har krav på assistent i skolen, men også tt-timer (spesialpedagog). Uten en diagnose stiller dere svakt med hensyn til hjelp fra skole, ppk etc.

Når du har fått en diagnose har du også krav på forskjellige former for økonomisk støtte som kan hjelpe dere som foreldre. Det kommer selvfølgelig ann på hvor hardt rammet han er, men dere kan forhøre dere ved nærmeste NAV kontor.

Sannsyneligvis bruker dere mer tid på deres sønn, som kanskje går utover arbeidsituasjonen til en av foreldrene, dette er avgjørende med hensyn til å søke om omsorgslønn ved kommunen.

Min sønn har også fått via hjelpemiddelsentralen div. hjelpemiddler så som pc etc. Han har en pc i skolen og en hjemme.

Det er viktig med tidlig diagnose, og tidlig hjelp.

dette svaret har ikke jeg fått m meg..endelig noen som er der, eller har vært der vi er.. kan du fortelle hvor dere fikk diagnosen fra. det viste seg nemlig ikke å være så lett, vi fikk avslag fra BUPA, men har anket.. jeg også mener vi trenger det før skolestart.. han sliter jo nå bare han feks har vært i barnebursdag, hatt en lang bhg dag eller gjort noe annet utenom hverdagen... dette går utover måltids situasjoner spesielt..jeg har også fått vite at SFO vil være en dårlig løsning for han,og da trenger man jo å søke omsorgslønn som du snakker om..

har enda til gode å ha et ansvarsgruppemøte m alle involverte, da blir det kanskje litt mer orden på ting.. nå får vi litt herfra og derfra, og... de lærde strides.. ;-)